Syses forkynnelse

Andaktsboka er blitt til i samarbeid med Asbjørn Bjornes som selv har skrevet én av andaktene (om Dante og Beatrice), foruten å tegne vignettene og oversette de skjønnlitterære sitatene i Syses tekster.

Boka begynner med et essay om det religiøse språket: Går det an å snakke om Gud i dag? Et biografisk og litterært etterord avrunder boka, med blant annet en anbefaling av et utvalg oppbyggelig litteratur på norsk (noe oversatt fra svensk) ved siden av et mindre antall skjønnlitterære verker som er anvendt i fremstillingen.

Andaktene anlegger et visst utenfra-perspektiv på troen; på den måten kan han stå sammen med den kirkefremmede på utsiden kirken og forklare og egge til interesse for kristendommen. Syse formulerer seg problematiserende og berører i noen grad visse teologiske spørsmål. Bibelsyn er et av disse. Det er interessant og trekker andakten ut av en rent privat, religiøs sfære. Uten å kunne ta opp alt – enn si gå god for det han skriver – finner jeg at Syse gjør viktige distinksjoner i andaktene, som mellom det at noe (ikke) kan bevises og det at det er troverdig. Et sted skriver han for eksempel at «denne Gud er ikke allmektig på den måten vi tenker på, ved at Han fra dag til dag lar naturen endre bane, dirigerer været og menneskers tanker, eller bestemmer nøyaktig hvor jordskjelv skal skje eller stjerner eksplodere.»

Forkynnelsens karakter av tiltale og tilsigelse taper imidlertid på dette utenfra-perspektivet. Ved å tale om og ikke så mye til mister Syse noe av evangeliet i forkynnelsen. Det blir mye «lov», og han er jevnt over opptatt av etikk og forvaltning.

Men hva er det egentlig han forkynner? Hverdagslighet tror jeg kan stå som en overskrift over mye av Syses forkynnelse. Andakten er for ham rommet for pust og hvile, på samme måte som troen tilbyr en annen dimensjon, eller perspektiv på virkeligheten. Et sted hører vi at «kristendommens budskap er at den kraft som har skapt og villet dette utrolige universet, også er tilstedeværende i våre liv». Det er på den andre siden ikke mye om direkte guddommelig inngripen i Syses andakter. Snarere vil han få frem at vi kan være ledet av en høyere kraft i det vanskelige, som han sier med utgangspunkt i Salme 23. Bedømt ut fra et evangelisk-luthersk ståsted er her mye sunn spiritualitet. Å være menneske er å leve i spenningen, skriver Syse, og dette er det mye i.

Syse har også gode, det som noen ganger kalles, evangeliske poenger. Salme 119 slutter med å be Gud: «Let etter meg …», påpeker han; salmisten ber ikke om mer kraft; Syse henviser her til lignelsen om det fortapte får i Lukas 15.

Hva står Syse for teologisk? Når det gjelder tidens stridsspørsmål, er det på en måte Den norske kirke av i dag som her kommer til orde. Her forkynnes ting som for få år siden ville vært utenkelige i en offentlig andakt i Norge og som er på kollisjonskurs med det den lutherske kirke alltid har lært. En av andaktene er kalt «Helvete er intet blivende sted», og læren om fortapelsen lar Syse fare. «Til alle tider har helvetet vært en omstridt del av den kristne lære», hevder Syse og mener det er problematisk i lys av læren om den intense kjærligheten til ethvert menneske. Dette må derfor forstås som bilder hentet fra samtiden som vil peke på noe annet, forskjellen mellom å åpne seg og lukke seg for Gud. Straffen er vi frigjort fra, skriver han og mener vi må komme oss videre; en av livets store farer er nettopp å bli sittende fast i det som er vondt. Her siterer han faktisk Efes. 4, 10-13 og peker på muligheten til å bli løftet opp av Gud.

Syses form er spennende og treffer nok mange i vår tid. Hvilken hjelp denne forkynnelsen virkelig kan gi, er etter mitt syn et mer åpent spørsmål. Jeg finner ikke «hele Guds råd» (Apg. 20, 27) forkynt i denne andaktsboka.

Henrik Syse (2015), Med andakt: Tekster for mot, håp og tro i hverdagen, 2. opplag, Oslo: Cappelen Damm, 182 s.