Tabuet i abortdebatten

Det er vanskelig å definere en eksakt grense for når et foster blir et menneske. Dagens abortgrense på 12 uker kan derfor kritiseres for å være vilkårlig. Av den grunn er det tatt til orde for å definere en saklig grense, f. eks. når fosteret kan kjenne smerte. Legger en det til grunn, vil man kunne hevde at dagens abortgrense bør utvides.

Men hva om vi nærmet oss denne debatten fra en helt annen kant? En viktig forutsetning for fri abort-debatten er ønsket om å koble seksuell aktivitet fra hensyn til og bekymringer for de barn som eventuelt måtte bli et resultat av at en har sex. En skulle kanskje tro at utviklingen av moderne prevensjonsteknologi gjorde det unødvendig å trekke inn abortspørsmålet i denne sammenhengen, men det er det åpenbart ikke. Abortspørsmålet kommer for alvor på dagsorden omtrent samtidig med at p-pillen kom på markedet. Tallet på gjennomførte aborter har også vært nokså konstant siden vi fikk loven om selvbestemt abort i 1978, selv om tendensen har vært litt fallende de siste årene (12733 i 2017).

Det er derfor gode grunner for å anta at vi ikke kommer videre i abortdebatten før vi er villige til å stille spørsmålet om det etiske akseptable ved å inngå i en seksuell relasjon om en ikke er innstilt på å ta ansvar for det barn som kan bli resultatet av en slik relasjon. Dette er en problemstilling som i stor grad er tabuisert, fordi forkjemperne for den seksuelle frigjøring har oppfattet den som et uttrykk for religiøst formynderskap overfor menneskets rett til fri selvutfoldelse. Dette tror jeg imidlertid er en altfor snever fortolkning. Ingen av oss lever alene; vi inngår alle i relasjoner der vi har ansvar for hverandre. Det er gode grunner til å anta at dette ansvaret øker med graden av intimitet. Ved et samleie er det også en tredje part til stede, nemlig det eller de barn som erfaringsmessig kan bli et resultat av det en foretar seg. Dette er et viktig hensyn, ikke minst om en forstår menneskeverd-tanken slik at den sterke primært har ansvar for den svake. To mennesker som ligger sammen, har potensielt ansvar for et barn. Ønsker de ikke det ansvaret, bør de da ligge sammen?

Mange vil avvise spørsmålet som irrelevant, men det er omkostninger ved en slik avvisning. Den er, uansett hvordan en snur og vender på det, en variant av tanken om den sterkestes rett. Det er også omkostninger ved å legitimere en slik praksis ved å vise til prevensjonsmidlenes fortreffelighet. Bortsett fra det faktum at det åpenbart fremdeles er nødvendig med fri adgang til abort som en sikkerhetsventil, kan det også argumenteres for at en på denne måten lar teknikken legge premissene for etikken. Bør det ikke heller være motsatt, slik at teknikken blir et redskap for det moralsk bevisste menneskets selvutfoldelse, og ikke dets herre?

Viktigere enn debatter om abortgrensens eventuelle begrunnelse er det derfor etter min oppfatning å reise følgende moralske problemstilling: Er det i et hele tatt etisk akseptabelt å forholde seg slik at spørsmålet om provosert abort kan bli et resultat av det en foretar seg? Problemstillingen har også et kjønnsaspekt; den bør reises med særlig tyngde overfor menn, ettersom belastningen ved en eventuell abort åpenbart er større for kvinnen.

(Første gang på trykk i VL 03.09.18)