Takk for samvittigheten

Nå vekker det oppsikt at mødre tar abort på en tvilling, to trillinger, tre firlinger. Abort på fostre med kromosommangler er også under debatt. De mange tusen destruerte embryoer på verdens fertilitetsklinikker har ikke vært til bekymring. En vanlig abort på et friskt enkeltindivid har i årtier ikke vakt anstøt. Nå er kulturens ubehag kommet nært. I dag kan man konstruere sin egen baby etter ønske uten selv å delta i akten. I barnehager og konfirmasjonsselskaper kan man spørre etter hvilken klinikk som planla resultatet og klage over det. Kynismen er hinsides.

Alle vi som i dag lever, har mange å takke. Årsakene er forskjellige. La meg bare nevne noen som er relevante for norske borgere. Noen kan takke fordi de overlevde den andre verdenskrig og ikke ble destruert under redselsfulle omstendigheter eller forsvant i tåke og mørke, i Nacht und Nebel. Noen kan takke fordi de er født før 1963 da legenemndene ble opprettet. De innvilget så mange aborter at arbeiderpartiet fant det opportunt å overlate valget til barnets mor. Det var også mye billigere. Noen kan takke fordi de er født før 1978, da barnets mor fikk velge mellom liv og død i noen uker da hennes følelsesliv antagelig er temmelig kaotisk. Nå er langt over en halv million norske borgere fjernet, samt deres barn og barnebarn. 

Alle kan takke for at nazistene ikke vant åndsherredømme. Om ikke Hitler hadde gått løs på sin beste venn Stalin, ville vi levd i et grenseløst diktatur. Jeg har en autistisk bror og er selv toegget tvilling. Han ville blitt fjernet, og jeg utsatt for eksperimenter. Nazileger uten samvittighet gjorde det politiske målet mulig: Kreering av det perfekte mennesket. Mange typer akademikere var med på forberedelsen til holocaust. Også under forberedelsen av Gulag og andre morderiske institusjoner.

Men kanskje trenger vi ikke politiske diktaturer for å iverksette det verste samfunnet noensinne? Kanskje vi rett og slett kan gjøre det selv ved hjelp narsissisme, bioteknologi og samvittighetsløse leger og byråkrater? Ved hjelp av mennesker med makt som aldri stiller spørsmålet om godt og ondt men som er fanger av det politisk korrekte.

Utviklingen er nå kommet dithen at vi alle kan takke fordi vi rett og slett er ønsket av mor, enten vi er jente eller gutt, frisk eller syk, kommer alene til verden eller befinner oss i et fellesskap i livmoren fra starten av. Vi kan takke fordi vi er den overlevende tvillingen, trillingen, eller firlingen – vi kan takke for at vi har riktig kjønn og gode gener. Vi kan starte en global bevegelse og demonstrere årlig. Parolene kunne være: Takk for at jeg er gutt. Takk for at jeg velskapt, Takk for at jeg begavet. Takk for at jeg får lov til å være i livet til mor og far, til medmor og medfar. Takk for jeg er en glede for mine omsorgspersoner.

De fleste som får leve kan rett og slett takke fordi noen ønsker dem uten å ha sett dem eller kjenne dem. Flere og flere ønsker bare friske, vakre, velskapte barn som har en lysende karriere fremfor seg. Dette superhumane barnet kalles for ønskebarnet. Alle som fjernes er rett og slett de uønskede. 

Noen ønsker barn som nettopp er uten en far, en mor, eller en familie eller slekt, de ønsker anonymitet i barnets halve eller hele familie. De er så full av ønsker etter et ukjent barn at de kjøper menneskemateriale og leier livmødre. De ønsker å ha et barn helt for seg selv. Barnets far eller mor, farforeldre og morforeldre er med i massen av Nacht ung Nebel, mengder med ukjente donorer, anonyme og for evig glemte individer. Mange kjøper og selger organer. De deltar aktivt på de nye menneskemarkedene.

Venstrepolitiske strømninger har styrt Europa i over ett hundre år. Disse menneskene  har stort sett vært ateister, agnostikere og humanetikere. I kristen terminologi heter de vantro. Deres manglende gudstro har fjernet deres respekt for menneskets selvfølgelige rett til å leve. Hvorfor, ville frittalende modige personer spurt disse fanatiske kommunistene, nazistene og alle deres tilhengere, Hvorfor? 

Selvsagt ville de ikke ha fått svar. Hadde de fått det ville deres svar vært unisont. Her er full enighet på tvers av de antireligiøse politiske programmer. Svaret fra alle hold er: Bare noen mennesker har rett til liv. De liker bare noen få av oss. De orker ikke de andre. De kan ikke lage et samfunn der fellesskapet har forpliktelser for annet enn egne interesser, eller lage et samfunnssystem der alle barn og voksne kan få være medlem i en forpliktet familie og slekt. De orker rett og slett ikke forpliktelsen, ikke arbeidet, strevet og lidelsen. Men de deler ut rettigheter i mengder, og kaller abort for en helserettighet.

De som har makten har i århundre fjernet først og fremst mange utvalgte folkegrupper som de ikke liker, men også overklassen, ledere og borgerskapet, de har fjernet alle som kunne true deres makt, rettigheter, velvære, komfort – de liker bare de som ikke truer dem og deres overopphøyethet.

Nå har vi et samfunn der godt utdannede mennesker av stor betydning for samfunnet ikke kan tillate seg å ha en samvittighet. Leger skal være samvittighetsløse og handle i forhold til en lov som overlater alle etiske og psykiske kamper til den gravide kvinne. Det samme skal også jurister, psykologer, psykiatere være. Alle som arbeider i statens tjeneste er fritatt for samvittighetens plager og personlige konfrontasjoner. De skal bare tilpasse seg det byråkratiske systemet.

De fleste av oss vet at samvittigheten er en plage. Den kan plage oss fra morgen til kveld og fortelle oss at vi på en eller annen måte har sviktet. Noen ganger er den god og kjærlig og gir mye velvære. Samvittigheten er vår dypeste lykke. Når vi er dens yndling er vi glade uten påviselig grunn. Men i vår kultur er det umulig å si at i dag har jeg det godt fordi jeg har god samvittighet.

Menneskets kjennetegn, det som skiller oss fra dyrenes aggressivitet, grådighet og selvopptatthet, er samvittigheten. Dyr elsker bare de som mater dem og oppfyller deres behov. Mennesker elsker dem vi har forent oss med i kjærligheten, åndeligheten og i blikket. Vi elsker den andre i et jeg – du forhold, og blir elsket tilbake. Det er en annen form for forening enn den dyriske.

La oss takke for samvittigheten og be om at alle politikere skal bringes til et stadium der de selv kan tillate seg selv og alle landets borgere å ha en samvittighet. Det betyr en ny type politikk, og en ny type politikere. Et nytt samfunn. En ny kultur.

(Tilsvarende tekst står som kronikk i NORGE I DAG 13.02.14)