Tanker etter et besøk i Kautokeino

FBB-nytt:

Nr. 1, Mars 1998, 35. årgang

Arvid Tångberg:

Tanker etter et besøk i Kautokeino.

Som formann i For Bibel og Bekjennelse ble jeg innbudt til å preke i Kautokeino og Maze på Kristi forklarelsesdag i år. Som kjent, er situasjonen i menigheten der spent. Både sokneprest Lyngmo og det rettelig valgte menighetsrådet avslår å være til stede og ha nattverdfellesskap med biskop Steinholt som forkynner vranglære når han ikke godtar at Bibelen fordømmer homofilt samliv og formaner til omvendelse fra denne synd.

Kirkegangen i Kautokeino ligger langt over gjennomsnittet. Menighetslivet preges av aktive kristne som ellers er tilhører Samemisjonen og læstadianergrupper. Det samme gjelder menighetsrådet. Den aktive kjernen som søker til gudstjeneste og kirke, er mennesker med åndelig forankring i organisasjoner kjennetegnet av trosbevissthet og vekkelse. Skriftemålet er en selvsagt del av deres gudstjenesteliv.

Fra Kirkedepartementet har det kommet korrespondanse og uttalelser som peker i retning av at soknepresten i Kautokeino sammen "strandebarmerne" og andre kasus i det norske presteskapet vil bli påført avskjedssaker på løpende bånd.

Det spesielle ved Kautokeinos kristenliv må være samholdet i den solide menighetskjernen. Menighetsrådet har erklært full tillit til sin hyrde og vil sammen med ham avholde seg fra å ha gudstjenestefellesskap med enhver vranglærer, slik Bibelen sier. Dessuten vil to bedehus i bygda snart stå klare til å brukes til gudstjenester av presten og menigheten som har tillit til ham, i tilfelle han blir avskjediget.

Situasjonen kan altså ende med dannelsen av en frimenighet eller frikirke dersom bispemakt og statsmakt gjennomfører sine forsett. Imidlertid har menighetsrådet selv foreslått en annen vei å gå i et brev til Kongen (Dagen 23. og 24. januar). De ber om lov til å forvalte nattverden på basis av den ene, rette lære uavhengig av og atskilt fra bispemøtets tilsyn da biskopene åpenbart har brutt med Skriftens og bekjennelsens prinsipper i sine uttalelser om homofilt samboendes adgang til nattverdbordet (1995 og 1997). De ønsker dermed en menighet på gammel luthersk grunn med skrifte, kirke- og læretukt innenfor det nåværende statskirkesystemet. De ber om en "valgmenighet" (etter dansk mønster) som ikke er basert på det geografiske "soknebåndet". De ønsker å utforme sin egen menighetsordning i større samsvar med luthersk kirkelære og å velge sin egen biskop. De har alt utpekt Børre Knudsen til oppgaven.

To av de sittende biskoper har fra før av vist en viss forståelse for en slik tankegang med valgmenighet og "flying bishop". Om den norske "folkekirken" virkelig skal omfatte mangfoldet av retninger, må bispekollegiet sørge for fristeder for den konservative lutherske kristendommen. Ellers vil all deres tale om takhøyde, toleranse og romslighet i kirken vise seg å være meningsløst prat.

Menighetsrådet og presten i Kautokeino mener alvor med den forpliktelse de har på Skrift, bekjennelse og ordinasjonsløfte. Tiden er nå inne til å se om det virkelig er plass for "alle", også de tradisjonelle lutheranere i Den norske kirke. Biskopene vil dermed få anledning til å demonstrere sin åpenhet og inkluderende holdning på en ny måte.

Hvis biskopene gjennomfører en hardhendt avsettelsesjustis overfor "problemprestene", vil de i verste fall greie å ødelegge det nåværende statskirkesystemet. Allerede nå kan vi notere at et antall aktive menighetslemmer, predikanter, prester og menighetsarbeidere rundt om i landet har forflyttet sitt medlemskap til frikirkene. Mange konservative teologistudenter spør seg om de virkelig tør gå ut i en kirke som etter få år kan avsette dem fordi de ikke har syn som Bispemøtet. Homofilisaken kan bli etterfulgt av andre bispeuttalelser som også byr på problemer.

I Sverige er veien til prestetjeneste i praksis stengt for dem som ikke godtar at kvinner har rett til ordinasjon. I flertallet av menigheter i Sverige er også kirkesøkningen katastrofalt nær null. Ønsker kirkeledelsen i Norge å bli sittende igjen med menigheter som stort sett overlater all aktivitet til betalte og "profesjonelle" tjenester, til liberale forkynnere med allmennreligiøse budskap som bare samler fulle hus ved begravelser?

Det går sikkert bra så lenge staten er villig til å betale ut lønningene, men staten og samfunnet har skiftende interesser. Det kan snart komme tider da øvrigheten gjør nye innsparinger på utgiftene til det stadig voksende byråkratiet i kirken. I løpet av de siste 30 år har rådsorganer og strukturer i kirken blitt bygd opp i stor skala rundt høymessen og embetetet. En svinging i partisammensetningen på Stortinget kan være nok til å true hele det økonomiske grunnlag for rådsstrukturen. Hva vil da de passive kirkemedlemmene gjøre?

Svaret gir seg kanskje ut fra forholdene i Nederland. Der har kirkemedlemskapet sunket drastisk til langt under 50 % av befolkningen. Ingen vil gi økonomisk støtte til det en bare har et fjernt forhold til.

Bispemøtet og Kirkemøtet 1997 har gjort vedtak i homofilisaken av vidtrekkende karakter. De har åpnet veien for homofile partnere i alle stillinger unntatt de vigslede. Det er inkonsekvent da de samme biskopene har frarådet heterofile samboende å gå inn i de samme stillinger (i 1995). Eller uttrykker det at homofilt partnerskap står ett trinn høyere enn heterofilt samboerskap og bare ett trinn lavere enn ekteskapet? Bibelen har ingen alternativer å tilby ut over enslig og gift stand. FBB ber fremdeles om at i det minste noen av biskopene og kirkemøtemedlemmene kunne trekke tilbake sine underskrifter og vedgå at de har gjort feil. Vi er alle skrøpelige syndere. Biskoper og kirkemøtedeltagere vil vinne mer enn de taper på å gjøre retrett. Da vil det bli mulig for flere å få ro med å bli i den nåværende statskirken. Da vil det bli rom for den rette kristne lære i menighetene.

Den spenningsfylte situasjonen vi opplever i Den norske kirke for tiden, utfordrer oss til å leve i bønn, arbeide med Ordet og forkynne det til frelse og gudsfrykt (Titus 2:11ff.). Ikke siden "helvetesdebatten" på 50tallet har diskusjonen om et lærepunkt gått så høyt. Bispeuttalelsen fra 1997 har bare skjerpet motsetningene. Det er først og fremst et kirkepolitisk, ikke et teologisk dokument. Sunn kristendom vil nå heller søke seg ned til trosgrunnlaget som holder:

"Forsegl ordet i mine disipler!

Jeg vil bie etter Herren som nå skjuler sitt åsyn" (Jesaja 8:16f.)