Tanker om kirketilhørighet

Alvoret i situasjonen er vi nok langt på vei enige om, enten vi velger å bli værende i eller bryte opp fra Den norske kirke (Dnk). Støtten til Frimodig kirke er også stor i mange leirer. Vi trenger å frimodiggjøre hverandre til troskap mot Guds ord i en tid da mange devaluerer det. Ikke minst de som står i en aktiv tjeneste i Dnk trenger vår forbønn og støtte i den stormen mange av dem står i. Selv om jeg meldte meg ut etter at kirken endret sin lære, har jeg respekt for at noen velger å bli værende, blant annet ut fra en vurdering av den lokale situasjonen. 

Samtidig vil jeg utfordre noen av grunnene til at mange blir værende. Jeg registrerer særlig fem slike grunner, knytta til betydningen av disse stikkordene: enhet, kirkesamfunn, kontaktflate, påvirkning og alternativ. Her er noen tanker om hver av disse.

Kirkens enhet har vært en hovedsak både for dem som har kjempa for et kompromiss der to motstridende syn kan defineres som kirkens lære, og for dem som sier de blir værende i kirka også om kirka lærer mot Guds ord. Til tross for at CA definerer kirkens enhet annerledes. Jesu bønn om «at de alle må være ett» handler ikke først og fremst om en organisatorisk enhet for et kirkesamfunn. Det er en enhet Jesus har konstituert for alle lemmer på Hans kropp, en enhet som skal komme til uttrykk i menighetsfellesskap og hverdagsliv. Enheten gjelder først og fremst den universelle kirke og den lokale menighet, som er de gudgitte enhetene som NT omtaler.

Hva er et kirkesamfunn? Et kirkesamfunn trenger ikke være en rigid struktur med detaljert regelverk. NT omtaler altså to gudgitte enheter - den lokale menigheten og den universelle kirke. Internasjonale, nasjonale og regionale enheter mellom disse er mer eller mindre tjenlige menneskelige ordninger. Likevel gir NT premisser for særlig to anliggender på tvers av lokale menigheter - tilsyn og fellesskap om oppdraget. Men det kan organiseres på ulikt vis og benevnes ulikt. Det viktigste er tydelig læremessig basis, sunn tilsynsordning og nettverk der vi hjelper hverandre med å fullføre oppdraget og bygge menigheter i samsvar med Guds Ord. 

Mange vil holde fast på Dnk, fordi den har så stor kontaktflate. Og den gir opplagt mange muligheter. Samtidig tror jeg at den viktigste og største kontaktflaten ikke er knytta til kirkelige handlinger, men er summen av de relasjonene vi har som følger Jesus i hverdagen. La oss derfor med frimodighet bygge menigheter med kultur for Jesusliv i hverdagen!

Mange velger å bli i Dnk fordi en ved å melde seg ut frasier seg muligheten til å påvirke kirkens utvikling. Det er riktig at den muligheten er større innenfor enn utenfra. Men jeg vil hevde at den påvirkningen i dagens situasjon vil være marginal nasjonalt og begrenset lokalt. Faren for påvirkning andre veien er imidlertid overhengende. Det ser vi flere spor av allerede både blant prester og fotfolk. Presset innenfra og utenfra i retning av tilpasning er formidabelt, og fører for mange til fortielse og etter hvert fornektelse. Det er mange prester og andre som etter kirkemøtet, til dels overraskende, står frem med et nytt syn på likekjønnet ekteskap.

Det at mange ikke ser noe aktuelt alternativ for seg og sine, er nok personlig for mange en hovedgrunn til at de blir værende i Dnk. Og det er forståelig så lenge den lokale menigheten er en levende menighet med bibeltro forkynnelse. Samtidig kan vi ikke fri oss fra den sammenhengen vi står i. Og vi møter nå stadig flere som er i nød der de bor - i alle bispedømmer. Situasjonen roper på alternative fellesskap og menigheter. Det kan gjerne være valgmenigheter innenfor Dnk, dersom det i fremtiden kan gis tilstrekkelig rom for dem. Mange steder er det mer realistisk at bedehusforsamlinger går i retning av å bli menigheter. Og så trenger vi nyplantinger – ikke minst i byer og tettbygde strøk. Å plante og bygge menigheter bør først og fremst begrunnes strategisk. Vi trenger ulike typer menigheter, som kan nå ulike typer mennesker. Samtidig kan det i dag også ofte begrunnes i den kirkelige nødssituasjonen.

Når vi skal vurdere hva som på lang sikt tjener Guds rikes sak i vårt land, tror jeg vi også trenger alternativer for nasjonal organisering. I dag står vi i fare for en fragmentering av oss som vil stå for klassisk teologi. Noen går til ulike andre kirkesamfunn (Frikirken, DELK, Den katolske kirke…). Andre bygger bedehusmenigheter og/eller melder seg inn i organisasjonenes «trossamfunn». Flere blir værende i Dnk. Noen blir stående uten tilhørighet i et kirkesamfunn. Med fragmentering øker faren for marginalisering. Derfor trenger vi modige ledere som våger den krevende oppgaven med å utrede alternative modeller for nettverksbygging. I første omgang ser jeg for meg noe mellom et rigid strukturert kirkesamfunn og et løst nettverk - noe som ivaretar de nevnte bibelske anliggendene for det som gjelder mellom lokale menigheter.

Roar Flacké (fellesskapsutvikler i Normisjon Rogaland)