Teknologisk eller teologisk menneskesyn?

Lørdag 4. november arrangerer Norges kristelige lege- og tannlegeforening (NKLF) et heldagsseminar om bioteknologi på Litteraturhuset i Oslo. Da har jeg æren av å kunne drøfte kunstig befruktning og fosterdiagnostikk sammen med Morten Magelssen, Henrik Syse, Eivor Oftestad og Sigrid Bratlie.

Arrangementet tar utgangspunkt i endringene i bioteknologiloven fra mai 2020. Endringene åpnet for eggdonasjon, utvidet tilgang til tidlig ultralyd og blodprøven NIPT. De ble stemt gjennom i Stortinget uten nevneverdig prinsipiell debatt.

Mange kristne var sterkt opptatt av disse endringene da de ble vedtatt. Det virker lenge siden nå. Nyhetsbildet har endret seg kraftig. Siden 2020 har to store debatter blitt reist i flere kirkesamfunn: debatten om likekjønnet samliv og debatten om kjønnsidentitet. Det færre er klar over, er den nære sammenhengen mellom disse temaene.

De siste par årene har jeg arbeidet med en bok om det kristne menneskesynet. Boken tar utgangspunkt blant annet i Johannes Paul IIs undervisning om kroppens teologi, og retter seg mot et bredt felleskristent publikum. Den har både en kulturkritisk og en konstruktiv teologisk agenda.

Det er særlig to ting som er blitt klarere for meg i denne prosessen. For det første er det en dyp sammenheng mellom hvordan vi tenker om seksualitet, kjønn og forplantning. Jeg beskriver dette som en seksuell revolusjon, en kjønnsrevolusjon og en bioteknologisk revolusjon.

I løpet av få tiår har storsamfunnet gått fra å tenke at sex er noe som er uløselig knyttet til ekteskap og familie til å være en relasjonsbyggende hobby mellom samtykkende individer uavhengig av kjønn.

Tanken om at noen mennesker er “født i feil kropp”, har dukket opp bare de siste årene. Samtidig har bioteknologien gitt oss stadig større makt over forplantningen.

Det andre som har slått meg, er hvor dypt også kristne er preget av disse revolusjonene. Ikke bare godtar vi mange av premissene som ligger bak, men den skarpeste kritikken av tradisjonell kristen etikk kommer i økende grad fra kirkens og teologenes egne rekker. Jeg trenger bare å nevne de løpende debattene om seksualundervisning og kjønnsidentitet i Vårt Land.

Vi er kommet til et kritisk punkt der kristne må begynne å avklare hva vi selv står for. Sentralt i denne avklaringen står spørsmålet om bioteknologi.

La meg først si noe mer om sammenhengen mellom de tre revolusjonene. Den seksuelle revolusjon viser til omveltningen i hvordan vi tenker om seksualitet som slo gjennom på slutten av 1960-tallet. Kjernen i den seksuelle revolusjon var løsrivelsen av sex fra forplantning. Det har hatt mange konsekvenser: aksept for selvbestemt abort, skilsmisse – og homofili.

Hvis sex ikke har noe med forplantning å gjøre, mister man en viktig distinksjon mellom heterofil og homofil seksualitet. Det viser hvorfor den seksuelle revolusjon også har medført en kjønnsrevolusjon.

Aksepten for likekjønnet samliv de siste årene peker på at kjønn ikke lenger forstås som et relevant kriterium for romantiske og seksuelle relasjoner mellom mennesker. Det ligger en implisitt kjønnsnøytralitet i dette som etter min oppfatning også ligger bak dagens transdebatt.

Hvis menneskets kjønn ikke lenger betraktes som knyttet til forplantningsevnen, blir “sex” (biologisk kjønn) og “gender” (psykososialt kjønn) to forskjellige ting som ikke nødvendigvis hører sammen.

Hvis vårt biologiske kjønn er irrelevant for hvordan vi lever og hvem vi identifiserer oss som, blir det også irrelevant for å få barn. Den bioteknologiske revolusjon handler nettopp om dette. Hvis man kan ha sex uten å få barn, kan man også få barn uten å ha sex.

Svært mange kristne har i praksis godtatt kunstig befruktning, som gjør det mulig for infertile par å få barn. Noen vil likevel ha reservasjoner mot at likekjønnede par eller enslige gis adgang til dette.

Et eksempel er Terje Hegertun, som i boken Det trofaste samlivet uttrykker en forsiktig skepsis til en tilnærming som “omfavner alle de mulighetene som bioteknologi og annet lovverk åpner for med tanke på alternative foreldremodeller”.

Hegertun argumenterer som kjent i boken for en kirkelig aksept for likekjønnet samliv. Men hans erklærte mellomposisjon blir likevel lite konsekvent.

For selve tenkemåten som ligger til grunn for likekjønnede samliv, er på mange måter betinget av den teknologisk tilrettelagte muligheten disse parene har til å få barn. I den kulturelle bevissthet hører det å gifte seg og det å få barn fortsatt sammen. Og realiteten er at vi i dag har den teknologiske muligheten til å lage barn uavhengig av samleiet mellom mann og kvinne.

Ut fra premissene Hegertun selv legger til grunn, fremstår hans avvisning av at likekjønnede par skal få barn dermed som ganske vilkårlig og meningsløst restriktiv.

Problemet går imidlertid enda dypere. Bioteknologien peker ikke bare på en teknikk, men på en hel tenkemåte. Jeg viser i boken til det som er blitt kalt for en “teknologisk ontologi”, altså en teknologisk forståelse av virkeligheten (“ontologi” er gresk og betyr “læren om det som er”).

Sentralt i denne ontologien er at naturen ikke har noen mening i seg selv. Det er en arv fra den naturvitenskapelige revolusjon på 1600-tallet. Naturen ble da avdekket som uten formål og mening i seg selv. Den er bare nøytral materie som vi kan manipulere etter våre egne formål og ideer. I dette ligger også kimen til et oppgjør med den kristne tenkningen om kroppen, som bygger på at den kjønnede kroppen har en mening gitt av Gud.

Teologer som Hegertun vier lite oppmerksomhet til kroppen. Når han støtter samliv mellom likekjønnede par, begrunner han dette i trofasthet som en etisk “verdi”. Men den kristne avvisningen av likekjønnede relasjoner har aldri vært begrunnet i “verdier” vi har i hodet, men i kroppslige realiteter.

Det er altså de seksuelle handlingene mellom personer av samme kjønn som avvises, ikke hvorvidt man er subjektivt “trofaste” mot hverandre. Det er dette Paulus viser til i Romerbrevet når han snakker om å handle “imot naturen”. Det betyr at det finnes en objektivt gitt naturvirkelighet som kroppen må brukes i overensstemmelse med.

Menneskets kroppslige natur har altså et formål og en egenverdi i Guds plan. Det gjelder også forplantningen, som hos mennesket er noe mer enn en biologisk prosess, men en deltagelse i Guds egen skapergjerning. Vi er forpliktet til å forvalte den i pakt med dens opprinnelige mening.

Menneskets kroppslige natur har altså et formål og en egenverdi i Guds plan.

I dag ser vi konsekvensene på stadig flere områder av et teknologisk menneskesyn som løsriver kroppslige realiteter fra meningsdimensjonen de er uttrykk for. Spørsmålet er om vi kristne lever og tenker vesentlig annerledes. Det må vi begynne å snakke om.

Eirik A. Steenhoff, forfatter og katolikk

(Tidligere publisert i Dagen)