Tekstgrunnlaget for oversettelsen av bibeltekstene

Hvilken tekst skal oversettes?

Oversettere av moderne litteratur behøver ikke å tenke over hvilken tekst de skal legge til grunn for oversettelsene. De har bare én tekst å forholde seg til. Annerledes er det med de som oversetter litteratur fra antikken (ca. 500 f.Kr. til 500 e.Kr.), blant dem også bibeloversetterne: Fordi originalskriftene (autografene) er gått tapt, er oversetterne henvist til håndskrevne avskrifter (manuskripter) i en lang, lang rekke. Iblant er det et gap på hundrevis av år mellom det eldste håndskriftet til en gitt tekst og tiden da dette ble forfattet (originalen). Ofte foreligger det flere håndskrifter til teksten som skal oversettes, og det kan være mange forskjeller mellom dem. Oversetternes første oppgave er da å ta stilling til hvilket håndskrift/hvilke håndskrifter de skal legge til grunn for oversettelsen.

Tekstkritikk

Tekstforskerne setter seg det ambisiøse mål å forsøke å rekonstruere de gamle manuskriptenes originaltekst (‘urteksten’), eller i hvert fall å komme så nær den antatt opprinnelige tekstformen som mulig. Det er et komplisert og særdeles krevende arbeid. I forskningen kalles dette arbeidet for ‘tekstkritikk’. Delordet ‘kritikk’ i ‘tekstkritikk’ har ikke her den negative, nedsettende betydning det ofte ellers har i språket vårt (jf. ‘kritisere’), som om ordet skulle angi en negativ innstilling til teksten som sådan, men det brukes om inngående å analysere de forskjellige tekstvariantene som finnes i de ulike håndskriftene for slik å prøve å forklare hvordan disse kan ha oppstått. Spørsmål som stilles er bl.a. om det dreier seg om ubevisste endringer, det vil si skrivefeil av ulikt slag, eller om avskriverne bevisst har gjort endringer i teksten for å korrigere/forbedre den eller for å harmonisere den med andre tekster, eller endog for å underbygge deres egen teologiske overbevisning, altså endringer av dogmatisk/læremessig art.

Bibelens grunnspråk og grunntekst

Bibelens 66 bøker ble opprinnelig skrevet på tre språk. De 39 bøkene i Det gamle testamente (GT) er skrevet på hebraisk, med unntak av noen få avsnitt i Esras bok (4,8-6,18; 7,12-26) og Daniels bok (2,4-7,28) som ble forfattet på arameisk, et språk som er nær beslektet med hebraisk, og som var dagligspråket i Israel på Jesu tid. Det nye testamente (NT) ble i sin helhet skrevet på gresk, ikke det som kalles ‘klassisk gresk’, men på koinégresk (= fellesgresk, allmenn gresk) fordi det på NTs tid var alminnelig brukt, det var talespråket, tidens internasjonale språk. Det fungerte omtrent som engelsk i vår tid.

Disse tre språkene er Bibelens grunnspråk, mens betegnelsen Bibelens grunntekst brukes om de hebraiske og greske bibeltekstene som skal oversettes.

Tusenvis av håndskrevne kopier av NT

De fleste tekster fra de store forfatterne i antikken er bevart bare i en eneste avskrift eller i noen ganske få avskrifter.

Blant skriftene fra antikken står de nytestamentlige greske tekstene her i en absolutt særstilling: De er blitt skrevet av i slike mengder at det savner sidestykke i verdenshistorien. Tallet på manuskripter til de 27 bøkene i NT på originalspråket gresk er enormt stort, nær 6000. Noen omfatter hele NT, de fleste er større eller mindre deler (fragmenter) av NT-tekstene.

Tidsavstanden mellom avskrift og original

Avstanden i tid mellom antikkens originalskrifter og de eldste avskriftene vi har, er som nevnt innledningsvis iblant meget stor, opp til hundrevis av år. Eksempelvis er de eldste kopiene av de sju bøkene som den romerske keiseren Julius Cæsar (100-44 f.Kr.) skrev om gallerkrigene han førte, skrevet omkring 900 år etter hans død.

Ingen andre bøker fra antikken har en så kort tidsavstand fra de ble skrevet til de første gang ble kopiert som bøkene i NT: De eldste avskriftene dateres til bare noen tiår etter originalene. Den aller eldste er et lite papyrusfragment som hadde ligget i sanden i Egypt i 1800 år da det ble funnet i 1920. Det inneholder noen få ord fra kapittel 18 i Johannesevangeliet og dateres til ca. 125 e.Kr., det er mindre enn 50 år etter dette evangeliets tilblivelse, en sensasjonell kort tid! Fra slutten av 100-tallet og utover på 200-tallet finnes det en rekke kopier til deler av NT, og på 300-tallet kopier av hele NT.

Ulike typer håndskrifter

For å holde rede på den enorme mengden av håndskrifter som finnes til NT har det vært nødvendig å systematisere og katalogisere dem. Dette skjer på grunnlag av 1) materialet kopiene er skrevet på og 2) ut fra skrifttypen som er brukt. De eldste avskriftene vi har av NT, i et antall av nærmere 100, er skrevet på papyrusblad. Det var sikkert også NTs originalskrifter. Papyrus er en rørformet plante som vokser i det fuktige Nil-deltaet i Egypt. De fleste papyrene er fra 200- og begynnelsen av 300-tallet. De er skrevet med store skrifttyper, såkalte majuskler (jf. eng. major = stor).

Fra 300-tallet ble skrivematerialet papyrus mer og mer erstattet av pergament. Det ble laget av dyrehuder og ble brukt frem til 1200-tallet da man begynte å skrive på papir. Pergamenthåndskriftene ble de første fem århundrene skrevet med majuskelskrift. Det finnes ca. 300 av disse greske håndskriftene til NT, blant dem de to store fra 300-tallet: codex Sinaiticus, det eldste komplette manuskriptet som inneholder hele NT, og codex Vaticanus. Disse to håndskriftene, sammen med papyrus-håndskriftene, ligger til grunn for den vitenskapelige NT-utgaven (Nestle-Alands Novum Testamentum Graece) som de fleste moderne oversettelser er basert på. Siste utgave av denne Majuskelhåndskriftene ble på 800-tallet erstattet av håndskrifter med en ny skrifttype, en kursivskrift med små bokstaver. Disse håndskriftene kalles minuskler (jf. eng. minor = liten). Håndskrifter av denne type overtar nå overleveringen av de nytestamentlige skriftene på gresk like til trykkekunsten på 1400-tallet revolusjonerer tekstoverleveringen.

Textus receptus og flertallstekst

NT-tekstene som i løpet av hele middelalderen ble overlevert gjennom avskrifter og kom i allmenn bruk som standardtekst i kirken, fikk etter hvert navnet textus receptus, latin for ‘den mottatte/overleverte teksten’. Hele 90 prosent av de nær 6000 håndskriftene til NT følger denne tekstformen. Derfor kalles textus receptus-teksten også for flertallsteksten. De aller fleste av disse om lag 5400 håndskriftene er helt like.

De norske bibeloversettelsene Norsk Bibel (1988/2007) og Bibelen Guds Ord (1997/2017) legger textus receptus til grunn for sine oversettelser, til forskjell fra Bibelselskapets nyere oversettelser (1978/85 og 2011/24) som bruker den ovenfor nevnte Nestle-Alands tekstutgave. Mange av forskjellene i oversettelsen av NT mellom på den ene side oversettelsene Norsk Bibel og Bibelen Guds Ord og på den annen side Bibelselskapets 2011-oversettelse skyldes nettopp at de er basert på ulike tekstgrunnlag. Hvilke argumenter som i denne sammenheng brukes for og imot valget av tekstgrunnlag, vil det bli redegjort for i en senere artikkel.

Teksten i det hebraiske GT

I århundrene før templets fall i år 70 e.Kr. ble teksten til GT (hebraisk Tanak) overlevert og skrevet av i templet etter standardiserte skriftruller. Fastsettelsen av hvilken av flere eksisterende varianter av hebraiske bibeltekster som skulle være standardteksten og dermed autoritativ, ble trolig gjort i perioden 50-100 e.Kr. Denne teksten er nokså svakt bevitnet. Det finnes en del eldre manuskripter til deler av GT (tekstfragmenter), men det eldste manuskriptet til hele den hebraiske bibel er ikke eldre enn fra ca. år tusen. Det er skrevet i Egypt og har navnet Leningrad-håndskriftet, oppkalt etter stedet det er oppbevart.

At det finnes så få bevarte avskrifter av hele Tanak, skyldes særlig at jødene av respekt for tekstenes hellighet unngikk å bruke skadde eller utslitte skriftruller, de ble oppbevart i egne rom i synagogene og til sist gravlagt.

Leningrad-håndskriftet er den tekstformen som brukes i den moderne vitenskapelige utgaven av den hebraiske bibelteksten på grunnspråket, kalt Biblia Hebraica, den hebraiske bibelen. Den er basisteksten for moderne bibeloversettelser. Teksten kalles også masoret-teksten (MT). Masoretene var jødiske skriftlærde i Babylon og det jødiske Palestina som i mange århundrer etter templets ødeleggelse i år 70 e.Kr. dannet skoler der en arbeidet med Skriftene, særlig med å innøve og praktisere kunsten å skrive av de hellige skriftene. Den store respekten for Bibelen som hellig skrift ga seg utslag i stor nøyaktighet i overleveringen: Åpenbare feil i teksten ble ikke rettet, man nøyde seg med å notere den korrekte teksten i margen. Og før nedskriverne skulle kopiere en bok i GT, telte de hvert eneste ord og hver eneste bokstav i den. Når arbeidet var fullført, ble ordene og bokstavene i avskriften igjen telt opp. Hvis ikke summen stemte nøyaktig overens, ble hele håndskriftet ødelagt og kopieringen gjentatt. Selv om masoretene altså var særdeles omhyggelige i måten de kopierte skriftene på, har spørsmålet stadig måttet stilles: Kan vi være sikre på at GT-tekster som har vært skrevet av for hånd om og om igjen gjennom over tusen år, er tekstene i deres tilnærmelsesvis originale form?

Bibeltekster fra Qumran

Det mest sensasjonelle funn innen bibelsk arkeologi i forrige århundre skulle vise seg å gi oss svar på spørsmålet om hvor troverdig overleveringen av GTs hebraiske tekster har vært. Funnet gjelder ca. 1000 skriftruller, skrevet på hebraisk og arameisk, mange av dem svært fragmentariske, som i løpet av årene 1946-1956 ble oppdaget i huler nær det lille klosterlignende Qumran-samfunnet i det øde fjellandskapet på nordvestkysten av Dødehavet. Mer enn 200 av disse skriftrullene inneholder deler av alle GTs 39 bøker med unntak av Esters bok. De er blitt til i løpet av et tidsrom på 300 år, mellom midten av 200-tallet f.Kr. og 50 e.Kr. Disse to tusen år gamle håndskriftene er dermed over tusen år nærmere originaltekstene enn Leningrad-håndskriftet. Da forskerne begynte å sammenligne disse tekstene med hverandre, var spenningen derfor naturligvis stor. Var det mange og store forskjeller mellom dem? Det viste seg at det nok finnes en rekke tekstavvik mellom Qumran-håndskriftene og Leningrad-håndskriftet. Noen av avvikene kan skyldes at Qumran-tekstene iblant bygger på andre versjoner av GT-tekstene enn de som er bevart i den masoretiske tradisjonen. Men mange bibeltekster fra Qumran og fra middelalderens standariserte jødiske teksttradisjon gjengir utvilsomt samme hebraiske grunntekst. Det er nok mange forskjeller mellom disse avskriftene, men de er ikke særlig betydningsfulle, i alt vesentlig ligger bibelhåndskriftene fra Qumran tett på middelalderens jødiske teksttradisjon. Slik er de tause vitner som bekrefter hvor samvittighetsfullt og nøyaktig den gamle hebraiske teksten er blitt skrevet av og bevart gjennom århundrene, og hvor pålitelig derfor tekstgrunnlaget som våre GT-oversettelser hviler på, er.

Bibeloversettelser

I forsøkene på å finne frem til bibelbøkenes opprinnelige tekst spiller også de eldste bibeloversettelsene en rolle. Det greske språkets storhetstid var slutt med det 2. årh. e.Kr. De store nasjonalspråkene, latin i vest, syrisk i øst og koptisk i Egypt fikk da (2. og 3. årh.) Bibelen i oversettelse. Indirekte kan disse oversettelsene være vitnesbyrd om hvordan den bibelske grunnteksten lød den gang. Viktigst av bibeloversettelsene i antikken er Septuaginta (av latin = 70), forkortes LXX), den eldste og mest utbredte oversettelsen av GT fra hebraisk til verdensspråket gresk, oversatt ca. 250-100 f.Kr. da det ble et stigende behov blant ikke-hebraisk-talende jøder i diasporaen for en gresk oversettelse av Tanak. Septuaginta, som var de første kristnes bibel, viser oss hvordan GT-teksten så ut de siste to århundrene før vår tidsregning. Det synes som deler av oversettelsen har et annet hebraisk grunnlag enn den senere standardiserte masoret-teksten.

Gud har våket over sitt ord

Vi kan med gode grunner anta at overleveringen av tekstene både i GT og NT er meget pålitelig, det er kontinuitet mellom Bibelens skrifter slik de første gang ble skrevet og kopiene vi er henvist til å rekonstruere tekstene fra. Det finnes nok utallige tekstvarianter, men de er innholdsmessig sett uvesentlige, de påvirker ikke Bibelens budskap eller kristen tro og lære. Bibelens hellige skrifter har gjennom talløse avskrifter frem til vår tid beholdt den egenskap å gi mennesker «visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (2 Tim 3,15).

I Jer 1,12 står det: «Jeg vil våke over mitt ord og sette det i verk». Gud har våket over sitt ord og bevart det gjennom historien!

Gunnar Johnstad

(Tidligere publisert på nettstedet/ressurssiden: foross.no)