Teologi før bekjennelsene

For den som er opptatt av å holde fast ved kirkens gamle bekjennelser av troen, er det nyttig å tenke etter hvordan kirken kom fram til disse bekjennelsene. Hvordan formulerte man troen før kirkemøtene fikk samlet seg om de rette formuleringene? Hvorfor uttrykte de troen akkurat på den måten? Og hvorfor fulgte man ikke de som lærte noe annet om den kristne tro? Dette er spørsmål vi får hjelp til å tenke igjennom og finne svar på i bind VI i den utmerkede serien Svenskt Patristiskt Bibliotek.

Samuel Rubenson er hovedredaktør i denne viktige serien om oldkirken, mens professor Gösta Hallonsten er redaktør for dette sjette bindet. Et av hans spesialfelt er teologihistorie, og i innledningskapitlet gir han en meget leseverdig innføring i emnet om teologien før Nikea.

Som følge av den arianske strid tok det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325 stilling til viktig spørsmål om Kristus som sann Gud og sant menneske. Men også i århundrene fram til dette møtet måtte kirken tenke igjennom en rekke spørsmål. Hvordan skulle man bevise ut fra jødenes hellige skrifter (vårt GT) at Jesus virkelig var den lovede Messias? Hvordan var forholdet mellom det kristne budskapet og sentrale tanker i den greske filosofi? Kunne kristendommen være en høyverdig religion når den lærte at den allmektige Gud hadde skapt den synlige verden og at Guds Sønn hadde både lidd og oppstått legemlig? Hva betydde den gamle bekjennelsen av Jesus som Herre i møte med Romerrikets keiserdyrkelse? Og hvordan skulle man egentlig formulere denne tanken om bare én Gud samtidig som man snakket om både Faderen, Sønnen og Den hellige ånd?

Vi møter seks forfattere som før år 325 forsøker å finne svar på slike spørsmål. Etter en kort innledning til hver av dem får vi utdrag av tekster av Justin Martyr, Ireneus, Klemens av Alexandria, Tertullian, Cyprian, Origenes og hans forsvarer Pamfilos. Det er lagt vekt på å bruke tekster som ikke tidligere er oversatt til svensk. Her er det mye interessant å lese, og for min egen del satte jeg mange streker i margen.

Boken viser oss at vi bør være takknemlige for kirkens grundige teologiske arbeid fra begynnelsen av. Det vi i dag tar for gitt (som treenigheten og Jesus som sann Gud og sant menneske), måtte man en gang finne ut av og formulere på en riktig måte.

Så er det interessant å se hvordan man kom fram til den rette lære. Det skjedde ikke tilfeldig, men vi ser at de fulgte et bestemt mønster. Forfattere som Ireneus og Tertullian sier at de gikk bakover og henviser til den læren kirken hadde fått overgitt fra apostlene. Deretter så de på det som var allment forkynt av kirken overalt. Mens ulike sekter som oppsto gjerne tok utgangspunkt i enkelttekster og ble ensidige i sin tro, var kirken derimot opptatt av å bruke en bredde av skriftsteder.

Ikke alt som disse kirkefedrene skrev og tenkte har blitt bevart som kirkelig lære. En av dem som i etterkant ble fordømt, var Origenes. Men i sine kapitler om Origenes er Stephan Borgehammar opptatt av å vise en litt annen side av ham, nemlig som en dypttenkende bibelutlegger. Det er også en viss forskjell på å spekulere i ulike tanker før kirken har samlet seg i en fast lære og å komme med nye tolkninger og spekulasjoner i ettertid. Origenes gjorde det første, mange teologer i dag ser ut til å gjøre det siste.

Mange av dem vi møter i boken regnes for store kirkefedre. Men det betyr ikke at de var feilfrie. Cyprian av Kartago – og hele kirken i Nord-Afrika – mente f.eks. at de som var døpt av utbryterkirker, måtte bli døpt på nytt for å opptas i (den katolske) kirken. Dette sa resten av kirken var feil, noe vi også gjør. En kristen dåp er en sann dåp også om den foretas i en kirke som har en noe annen lære.

En kan bli imponert over datidens teologer når vi f.eks. leser om Origenes der han i en dialog med spørsmål og svar siterer det ene skriftsitatet etter det andre. Bibelkunnskap manglet de iallfall ikke!

Til slutt vil jeg nevne at kirken i dag absolutt har noe å lære av oldkirkens forståelse av og bruk av Det gamle testamentet, slik vi f.eks. ser i Justin Martyrs dialog med Trypho. Det er Den hellige ånd som er Skriftens egentlige forfatter, og derfor så de også profetier om og forbilder på Kristus mange steder der vi ofte henger fast i en rent bokstavelig lesning.

For alle som er interessert i teologi og vil reflektere over hvordan vi skal holde fast ved både Bibel og bekjennelse i dag, er denne boken svært viktig. Jeg vil anbefale den på det varmeste.

Svenskt Patristiskt Bibliotek VI: Teologi före Nicea

Redaktør: Gösta Hallonsten

Artos & Norma Bokförlag, 2020

212 sider