Teologi i apostolatets kirkerom Alternativet til Det greske kunnskapsideal i kvasiteologiens paradigmer

”Grekere søker visdom”, bemerker apostelen Paulus (1 Kor 1:22), og viser til idèer eller konklusjoner begrunnet i ”den såkalte erkjennelse” (1 Tim 6:20 – gnosis: innsikt, erkjennelse).  Den hadde han støtt på i Korint-menigheten, hvor emansipasjonsidèer motsa og underkjente Pauli apostolat og læreautoritet som Jesu Kristi utvalgte redskap. 

En illustrasjon:

Paulus måtte forsvare sitt apostolat, 1 Kor 14:36f – Var det kanskje fra dere Guds ord gikk ut, eller er det bare til dere det er nådd fram?  Hvis noen mener at han er profet eller åndsfylt, så skal han vite at det jeg skriver, er et Herrens bud.  Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt.  Teksten er en av de strengeste i Nytestamentet. 

Mye står på spill – kvinnens frelse, apostolatets troverdighet og kjennskapen til den gode Skaperen, som gis ved evangeliet om Jesu person og hans lidelse, død og oppstandelse fra de døde.  Skaperens godhet mot en fallen verden lærer vi å kjenne i Ordet som som ble menneske i Jesu skikkelse.  Skaperen er Gjenløseren.  Den såkalte erkjennelse (gnosis) avviser denne erkjennelsesvei «utenfra» med henvisning til til en guddomsgnist i mennesket.  Ved hjelp av selvforløsning begrunnet i spekulativ visdom, skal dette innerste gode bli forløst fra sitt jordiske hylster. 

Virkningen er omfattende.  Man må omtolke evangeliet om Guds gjenløste skaperverk i den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, for gjenløsningsverket medfører fortsatt binding til mannlig og kvinnelig kjønn i hvert sitt kall.  Med denne dårskap i Sønnens underordning under Faderen har Gud tydeliggjort sin gode skapervilje i forholdet mann og kvinne.  Tydningen er gitt med gudmenneskets selvhengivende kjærlighet til sin kirkebrud, og er stadfestet med mannens og kvinnens ulike kall i Guds kirkeorden (1 Mos 2, Ef 5).  Men «grekere» søker visdom i «menneskets» frigjøring, klarest uttrykt i likekjønnede samleier.  Med stor konsekvens må man fremstille forholdet Kristus og kirken i et lesbisk parforhold, stadfestet med homsevigsler.  Den modifiserte utgave er en «nestoriansk» kirkepraksis med sitt doble bokholderi – på den ene side et abstrakt «evangelium»  innordnet Guds gode vilje, og på den annen side «kirkens ordninger» innordnet menneskers gode vilje til alles beste.  Derfor blir Pauli apostolat underkjent og Herrens bud gitt status som «det gamle synet».  Denne grekervisdom kjennetegner kirkekonstruksjoner utenfor apostolatets kirkerom.  

Jeg går videre til Pauli forsvar i kap 15:1-19, men stanser ved v 1 – Jeg kunngjør for dere, brødre, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på.  Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte – så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro.  For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, osv.  Uten Kristi legemlige oppstandelse fra de døde, var heller ikke Paulus blitt øyenvitne til den Oppstandne og hans delegat, utsendt med den læreautoritet og det håp som Kristi evangelium (v 12-19). 

Evangeliet handler ikke om idéer tilgjengelig for en elite.  Gud har talt gjennom Sønnen, Jesus Kristus (Heb 1:1f), og gitt menneskene basiskunnskap om det skapte.  Jesu person er Skriftens Herre og Midleren for skapelse og gjenløsning.  Gjennom apostelordets lære får vi del i denne kunnskap og lærer Gud å kjenne.  Denne undervisning har Gud stadfestet med Jesu legemlige oppstandelse og de mange disippelmøter med den Oppstandne (Ap 1:3).  Han ga sine kirkebefalinger til sine utvalgte apostler, som spiste sammen med ham.  Dette skjedde i løpet av de førti dagene før han ble opptatt til himmelen, til Guds nådeside.  Nå lever vi i interimtiden mellom Pinsedagen og Dommedagen. 

Del 1:  Hva er Gudskunnskapens kilde?

Det greske kunnskapsideal

søker den høyeste idé med utgangspunkt i den ”objektive” avstandsbetraktning.  Altså må vår tankevirksomhet søke kunnskap bortenfor den verden vi sanser og beskuer – i den idéverden vi forestiller oss.  Vår gudssøken må da gjelde en forestilling om ”det høyeste gode” (summum bonum).  Men blir dette kunnskapsideal overført på kirkens tro, har kirken et ”grekerproblem” (Hermann Sasse). 

Problemet oppstår med bibelordene.  ”Grekeren” leser eller hører dem, men forventer den opplysende mening i en tenkt virkelighet bakom ordene eller på et høyere plan.  Da trengs skolering i den metode som består i abstrahering, generalisering og hjelp til å konkretisere idèen.  Ved hjelp av fortolkningskunst (hermenevtikk) blir studenten sin egen bibelfortolker og kirkeautoritetene forvaltere av ”kirkens syn”. 

Det greske kunnskapsideal lar oss lytte med skepsis til apostelordets lære fra Kristus – alltid med forbehold.  På såkalt ”vitenskapelig” metodekurs får studenten innføring i bortforklarende og problematiserende metoder.  Enkelte blir mestere i abstraheringens kunst og tilslørende språkbruk, som om sannhet fremgår av meningsbrytninger på akademisk nivå, tilgjengelig for en elite.

Innflytelsen på prekenspråket merkes på glidning i begrepene, når lære og liv under skinn av innsikt motsier hva apostelordet sier rett fram.  Virkningen lignere ny vin i gamle skinnsekker (Mt 9:17).  Et prekenspråk på avstand fra bibelspråket sprenger ordene med nytt innhold.  Formalspråket overtar og bedrar med ”kirkens syn” på samfunnets vilkår.  Apostolatets kirke lever godt uten denne virksomhet, for kirkens lære og liv er gitt i og med apostelordets lære og stadfestet med Guds vitnesbyrd, slik Skriftene har sagt.

Det er sant at ingen kjensgjerning eller mening foreligger uten kommentar, men her er poenget den rett utlagt Skrift fra dens Herre, overgitt til kirken i og med apostelordets lære.  Det er i disippelposisjonen vi mottar Kristi undervisning – ellers ikke.  Jo mer disipler lærer den eneste sanne Gud å kjenne ved ham, jo mer vil de søke gudskunnskap hos ordenes Herre og lære å begrunne den med skriftbevis (Joh 1:45, 5:46).  Lk 24:46-48 – Slik står det skrevet: /…/ Dere er vitner om dette .

”Grekeren” avslører med vegring sin faktiske avhengighet av prinsipielle-generelle overveielser, nedfelt i et standpunkt til alles beste.  Denne psyko-sosiale virksomhet unngår ubekvemme bibelord, som om Guds ord er utgår fra lærerrådet, bispekollegiet eller det opplyste kirkemøteflertall. 

Kunnskapen fra åpenbaringsordets Gud  

Nytestamentets skrifter gir gudskunnskap uten forestillinger om en høyeste idé eller upersonlig eksistens, og uten å ty til en tidløs formel eller et tidløst prinsipp. 

Gud har talt begripelige ord på et menneskelig språk fra person til person, og gitt menneskene den grunnleggende kunnskap om Gud, mennesket og verden.  Denne kunnskap er alltid innordnet kjennskapen til Gud, stilt fram for verden i Jesu ringe skikkelse.  Eksempler: Joh 17:3 – Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte Jesus Kristus. 10:14 – Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.  Kol 2:3 – (i Kristus) er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede.  Vi merker oss tre ting om kunnskap i bibelsk mening:

For det første gis gudskunnskap i et subjekt-objekt-forhold mellom den som erkjenner og ham som lar seg erkjenne.  Gud unndrar seg alle våre forsøk på å avsløre eller avdekke ham umiddelbart.  Initiativet er alltid Guds, og kilden til gudskunnskap er alltid Guds talte, skrevne og forkynte ord, tydet og tolket av ham selv i en bevitnet historie.  Denne åpenbaringsmåte er indirekte og middelbar – også i Jesu undervisning.  Derfor sa Johannes Døperen, Joh 1:26 – midt iblant dere står en dere ikke kjenner.  Eller Jesu selvvitnesbyrd, Lk 17:21 – Se, Guds rike er midt iblant dere!

For det andre fremstår åpenbaringsordets Gud som Herren over den som mottar hans ord.  Ordenes Herre legger beslag på dem som hører og anvender ordene, enhver på seg selv.  Ordene virker den gudskunnskap som lar oss kjenne Gud, lik venn til venn i et herre- og tjenerforhold.  Dette gudsforhold blir i Bibelen alltid begrunnet «ovenfra» - aldri med føleri, snujsfornuft og erkjennelsesteori «nedenfra».  Med sitt virksomme ord - talt eller skrevet - begrunner Gud kirkens undervisning og sjelesorg, og troens visshet.  Eller sagt med strofen fra et gammelt katekismevers: ”Gud, la oss i din kunnskap fremmes, så det vi lærer aldri glemmes, men vokser med oss dag for dag…” 

For det tredje er rekkefølgen i Guds pedagogikk av grunnleggende betydning: Først må vi lære ordene, sier Luther.  Lik kirken før ham, sikter han da til Budene, Troen og Herrens bønn.  Under arbeidet med bibelordene tilegner vi oss den kunnskap som utdyper kjennskapen til Ham vi omgås med i gudsord og bønn.  Kilden er Ordet i Jesu skikkelse, utlevert til menneskers såkalte innsikt, men kilden er ikke der – i ”verdens visdom” (1 Kor 1:20, 3:19.  Jf Rom 11:33, Ef 1:8, Heb 5:13). 

Denne kunnskap i forening med kjennskap begrunner og motiverer – ikkje bare forkynnelse og undervisnsing, men også innlæring av bibelord og salmevers.  Kjennskapen er målet, når ordene blir anvendt i livets skole, f eks ”Herre Jesus, miskunne meg”, eller ”Fader vår, osv”.  Da skjer to ting: Vi lærer Gud å kjenne gjennom Guds virksomme ord, og vi blir grunnfestet i tillit til Guds trofasthet og nåde for Kristi skyld.  Hvis ikke blir det «bare pugg».  (Joh 15:3, 17:20, Rom 10:16f)

Vi står altså overfor to måter å tenke på – den ene styrt av menneskets fornuft, den andre av Guds åpenbaringsord.  Anvendt på den nytestamentlige tro, virker det greske kunnskapsideal en gjennomgripende omdanning av kirkens lære og liv, og en helt ny oppfatning av hva kristendom er (Sigurd Odland: Til trosfeller i Den norske kirke.  År 1906).  Odland siktet den gang til den liberale teologitradisjon frå omkr 1800.  Den utga seg for å være «vitenskapelig», men metoden strider mot kildens egenart og krever reservasjoner mot apostelordets lære fra Skriftens Herre.  Ved Det teologiske menighetsfakultet virket det greske kunnskapsideal med omdannende kraft siden 1970-årene.  Resultatet ble superapostlenes kvasiteologi, best kjent under benevnelsen «MF-teologi».  (Jf Pauli forsvar for sitt apostolat, 1 Kor 14:36-38, 15:1-11, 2 Kor 11:3-6, v 5 - hyperapostoloi.) 

Kirkens Lærer – gudmennesket Jesus Kristus

Krusifikset på alteret er en påminnelse om kirkens sentrum i himmelen og på jorden – Guds rene Lam som har båret verdens synder.  Med ham til gave, skal døpte øve troen med ham til eksempel, enhver i sitt kall.

Den Oppstandne var selv utsendt for å overgi læren fra sin Far i himmelen.  På dette læregrunnlag mottok de tolv Kristus-bekjennelsen fra «min Far i himmelen» (Mt 16:16f).  Hendelsen ved Caesarea Filippi har en trinitarisk struktur.  Faderen stadfestet Sønnens undervisning med Den Hellige Ånds opplysning ved Sønnens ord av Jesu munn.  ”Den Gud som gjør under” (Sal 77:15), er Kristus-bekjennelsens kilde. 

Da Faderen hadde stadfestet Sønnens verk, mottok apostlene løse- og bindemakt fra den Oppstandne Kristus.  Marsjordren var dåpsbefalingen med løfte om Kristi virksomme nærvær på troskapens vilkår (Mt 28:19f, 1 Kor 4:1f), utsendt for å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse for folkeslagene og oppmuntre tilhørerne til å la seg forlike med en forsonet Gud, og leve forlikt med ham,  Apostlene utrustet han på Pinsedagen med Den Hellige Ånds gaver mer enn andre kristne.  Men  ikke nok med det.  Også Herrens Nattverd vitner om hans  legemlige oppstandelse.  Hans venner mottar alterets sakrament med munnen og har samfunn med Kristi legeme og blod, slik hans allmaktsord sier over fremsatt brød og vin.  Den Hellige Ånd – som utgår fra Faderen og Sønnen - er virksom med disse «geistlige» (åndelige) handlinger, skaper og bevarer troen, trøster og hjelper, gir liv og fornyer.  Derfor kalles det evangeliske prekenembete også for «Åndens embete» eller «rettferdighetens embete» (2 Kor 3:8f.  Oversettelsen «embete» markerer en fast tjeneste).

”Han er min Herre…”

Disse ord i Luthers forklaring til Andre trosartikkel markerer den kunnskap som lar oss kjenne Gud.  Det konkrete uttrykk er gudmenneskets offerdød –«Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2:2) i alles sted.  Kunnskapen omfatter Guds nidkjærhet og kjærlighet, både lov og evangelium, stilt fram for verden i Kristus som er «lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4.[1] Det er tale om fordømtes frifinnelse for Kristi skyld.  Korset forkynner Guds kjærlighet, så mye større enn Guds nidkjærhet.

Selv den enkleste dåpsundervisning leder inn i et fortrolig forhold til Skaperen av alt synlig og usynlig.  Gjennom Jesus Kristus lærer vi å kjenne Skaperen som vår Gjenløser, løftenes trofaste Gud.  Han handler i historien og gjennomfører sin frelsesvilje med skaperverkets gjenløsning som mål. 

Han er «min Herre».  Begrunnelsen er en bevitnet Jesus-historie, slik Skriftene har sagt.  Døpt til Kristi død og oppstandelse, står den troende i barnekår hos den underfulle, skapende Gud, han som hvert eneste øyeblikk overskuer alt stort og smått i sitt kosmos.  Han har frelst meg, sier forklaringen, og viser meg til Guds uutgrunnelige visdom i en korsfestet Kristus.  Hver for oss er vi henvisst til Guds hensikt, sagt med katekismens ord - ”for at jeg skal være hans egen og leve under ham  i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet” osv.

Det nødvendige vilkår i denne relasjon er ikke formidlerens personlighet, men Guds virksomme ord.  Den som hører ”slik disipler hører”, mottar basiskunnskap om Gud, mennesket og verden, og blir kjent med ham som vil ”styrke den trette med mine ord”, Jes 50:14.  Gudskunnskap fremkommer ikke ved debatt og spekulasjon, men er gitt i og med Skriften alene, utlagt av dens Herre. 

Gud har talt og vil ha sitt ord trodd i verden.  Heb 1:1f - Mange ganger og på mange måter har Gud for lenge siden talt til fedrene ved profetene.  I disse siste tider har han talt til oss ved sin Sønn, som han har innsatt til arving av alt.  Jes 55:3 - Hør!  Så skal deres sjel leve!  Ordet i egen person er Faderens Sønn fra evighet.  Joh 1:4f - I ham var liv, og livet var menneskenes lys.  Lyset lyser i mørket, og mørket fattet det ikke.

Kristentroen har ingen fornuftig begrunnelse.  Troens grunn er Guds virksomme ord i en bevitnet historie.  Et eksempel er purpurhandlersken Lydia.  Lukas skriver om henne at Herren åpnet hennes hjerte, ”så hun ga akt på det som Paulus talte”, Apg 16:14.  Hvor evangeliet vinner inngang med sin gudskunnskap, blir det første bud oppfylt.  Da oppfyller troen alle Guds bud.  Troen har Guds rettferdighet, Jesus Kristus, og mangler ingenting.  Gud er troens styrke.  Derfor innleder Luthers forklaring til De ti bud med refrenget: ”Vi skal frykte og elske Gud, så vi” osv.  Ordene kombinerer åpenbaringsordets gudskunnskap med kjennskapen til Guds vesen, verk og vilje, for kilden er den han utsendte, Jesus Kristus (Joh 17:20).

Nå skal vi som er døpt i den treène Guds navn, lære og holde alle Kristi befalinger i hans kirkeorden.  Elsker vi ham, holder vi dem med kropp og sjel.  Med apostelordets lære fra Jesus blir vi ført inn i Den hellige skrift som i en katedral.  Vi oppfatter hovedsaken - den alterkrusifikset markerer, og lærer åpenbaringsordets Gud alt bedre å kjenne i Skriftens katedral.  Desto tydeligere blir kontrasten til det greske kunnskapsideal i modernitetens kirker og verdens tenkemåte i humanismens arv fra antikken.  Uten kjennskap til «den såkalte erkjennelse», havner vi lett i blindgater. 

Kristi evangelium holder oss fast i vår kroppslighet.  Mannkjønn eller kvinnekjønn, hver for oss må vi øve troen i vårt jordiske kall og be vår Far i himmelen hjelp mot arvesyndens motkrefter i vårt innerste, og mot dødens og djevelens makt.  Denne syndefallsrealisme hører sammen med Jesu undervisning om sin person og sitt nåderike.  Det er Guds nådige vilje, at vi skal leve under ham i Jesu Kristi rike.  Slik leder katekismens hovedstykker oss inn i Guds visdom og gjør oss rotfestet i den barnlige tro, at jeg er et Guds barn og har arverett hos ham på grunn av Jesu Kristi, Guds Sønns fortjeneste – og ikke av noen annen grunn.

Del 2: Kvasiteologi i falske paradigmer

Jesus sa om fariséerne at de gransket ”Skriftene” fordi ”dere mener å ha evig liv i dem”, Joh 5:39.  Det gjorde de rett i.  Likevel forstod de ikke ordenes vitnesbyrd om Jesus.  ”Om dere trodde Moses, skulle dere tro meg, for om meg skrev han”, v 46.  Justin Martyr (d c 165) skrev senere mot jøden Tryfon, at bare Kristus har gitt den rette utleggelse av Det gamle testamente.  (Jf Joh 5 og 8.) 

Fariséernes menneskesyn hindret dem.  De lærte at mennesket har evnen til å velge det gode, og har vilje og kraft til å leve slik Guds kjærlighetsbud krever.  Syndefallsberetningen (1 Mos 3) oppfattet de som en eksempelfortelling – slik kan det gå, når man velger feil.  Derfor advarer Jesus mot denne ”surdeig”, Mt 16:6 (jf kap 24).

Menneskenes gudskunnskap er vag og forvrengt, uten kjennskapen til åpenbaringsordets Gud.  Spekulative frelsesveier og forvrengt gudsdyrkelse vitner om sviktende dømmekraft og om en filosofi som stenger (Rom 1:20ff, jf Jer 1:10, Kol 2:6-8, 2 Kor 10:4f).  Erkjenner vi arvesyndens motstand mot Gud i vårt innerste, har vi medfølelse med vantroens livsproblematikk og tar menneskenes gudssøken på alvor (Apg 17:20-23).  Religiøse erfaringer og interessen for ”overnaturlige” fenomen har lovens fortegn, som alltid er et tilknytningspunkt for syndsforlatelsens gave-evangelium. 

Kvasiteologiens paradigmer 

har utspring i vantroen - alle syndearters mor, og arter seg som overtro på egne eller andres evner i menneskets gudsforhold.  Uansett motivering, må bibelutleggelsen da skje på Guds motstanders vilkår, og løgn og bedrag overstyre arbeidet med bibeltekstene (Joh 8:44).  Det forvrengte resultat vitner om arvesyndens kraft i menneskets innerste, med umiddelbare følger for gudstro, frelseslære, etikk og kirkefellesskap. 

Metoden er reduktiv og kjennes på reservasjonene overfor bibelordenes likefremme mening.  Man søker støtte i dunkle steder, eller steder som handler om andre ting, fremfor støtte i klare bibelutsagn om saken (jf reformert teologi i tradisjonen fra Zwingli og Calvin).  Ubekvemme bibelord tilsløres med generelle betraktninger om Kristus som Bibelens hovedsak og sentrum.  Hensikten med såkalt ”kristosentrisk tolkningsmetode” er den konklusjonsteologi (el formålsteologi) som legitimerer lære og liv i strid med apostelordets læreutsagn.     

Resultatet:  Stadig nye læretilpasninger til samtidens moteidéer, og en kirkepraksis som bekrefter menneskene i deres livstolkninger og moralbehov.   Denne misforståtte kulturåpenhet underslår brysomme deler av ”Guds råd” (Apg 20:27).  Kirketilpasninger i lære og liv kan påregne massens sympati – iallfall for en tid, og forebygge lidelse for Ordets skyld, men prisen er forførelse, forvirring og frafall - og en lukket Bibel.  Et par eksempler:

Sønnens underordning under Faderen, 1 Kor 15:24-28.  Gir man underordningstekster status som tids- og kulturbestemte, må man underkjenne kjærlighetens underordning i åpenbaringsordets Gud, nemlig Sønnens underordning under Faderen, og Åndens underordning under Faderen og Sønnen.  Med Sønnens underordning i Jesu tjenerskikkelse som eksempel, levde apostlene i samme selvhengivende kjærlighet - tross egen skrøpelighet.  Heller ikke Herrens apostler var gitt et mandat utenom Herrens ord (Apg 15:13-18, 1 Kor 15:1f).  Deres etterfølgere i prekenembetet skal etterligne dem i tidens løp og være forbilder for Guds menighet (1 Pet 5:1-4).   Alle er de kalt til å etterfølge og formidle apostelordets lære og formaninger ”i Kristi sted” (2 Kor 5:20).  

Omvendelse og syndenes forlatelse, forkynt for alle, 1 Kor 6:11: Prestens mandat og fullmakter har adresse til alle, seg selv medregnet.  Det går ikke noe ekstratog til himmelen for kvinnelige prester/biskoper, eller for dem som praktiserer likekjønnede samleier.  Ingen bibelord gir hjemmel for denne selvtekt overfor åpenbaringsordets Gud, den gode Skaperen. 

Troløse kirkeautoriteter tar seg den frihet å endre lære og liv over tid.  Det bekymrer dem ikke. Etikken må prøves på det som er godt for mennesker og for fellesskapet, sies det.  Vel, det står mennesker fritt å danne seg «sitt» syn alt etter behov, men menneskers kirkekonstruksjoner medfører et annet prekenembete og en kirke med et annet evangelium på en annen grunnvoll enn apostolatets kirke.  Derfor trekker apostelordets etterfølgere seg unna denne magisk-terapeutiske deisme, «for hva samfunn har lyset med mørket?» (2 Kor 6:14, jf 2 Tes 2:13f) 

Det helhetlige kirkehensyn i den psykoterapeutiske samtale 

(1) Det helhetlige kirkehensyn består i skjønnsmessige betraktninger om nytte og tilstrekkelighet.  Denne tankemodell hører hjemme i humanismens arv fra antikken – og en gjennompolitisert kirkevirksomhet.  Under skinn av teologi, prioriterer man påståtte ansatser i tekstmaterialet (påstått vilkår), for så å trekke den konklusjon som såkalt «kontekstualisering» krever (krevd vilkår). 

(2) Den psykoterapeutiske samtale skal hjelpe mennesker til å mestre sine liv i nye livssituasjoner, men overført til politiske sammenhenger blir samtalen et middel til interessekontroll.  Derfor ble bispesamtalen totalitær.  De som etterfølger det apostoliske ord i praksis, og av den grunn havner i åpen konflikt med ”overordnet” kirkemyndighet, må spille rollen som avmektig part.  Menneskers justis utelukker apostolatets kirke fra folkekirkens arena (CA 7, jf 28:23-28).  Religionsfriheten sikrer apostolatets kirkefremtreden på samfunnsarenaen.   

Den psykoterapeutiske samtale hører sammen med forestillinger om ”det åpne samtalefellesskap”, hvor individer er åpne for andres argumenter og oppøver evnen til respekt for andres standpunkt i en fortløpende meningsutveksling.  Det oppstår en dynamikk som bereder aksept for konkluderende vedtak – i kirkelig sammenheng gitt status som”kirkens syn” til felleskapets beste.  Med aksept for ”spillereglene”, blir prosessen et middel til å legitimere hverandres lojalitet i paradigmer av ideologisk art.  

Denne kirkeødeleggende virksomhet ignorerer Kristi advarsel, som også er kirkerettens grunnregel siden aposteltiden, Mt 7:6 – Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin…  I den nytestamentlige ekklesiologi har hverken kirken, synoden eller embetsutøverne noe selvstendig læremandat, annet enn å stadfeste den lære som beviselig er overgitt til kirken i og med apostelordet. 

Under Jerusalem-synoden – den første synode, ble tvistespørsmålet avgjort med et Herrens ord ved profeten Amos (9:11f,  Se Apg 15:15-18). Ordets dommerfunksjon i lærespørsmsål svarer helt til den virkelighetsorientering som åpenbaringsordet gir.  Åp 12:13, 17 – Da dragen så at han var kastet ned på jorden, forfulgte han kvinnen som hadde født guttebarnet. /…/ og dro av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som tar vare på Guds bud og har Jesu vitnesbyrd.  I denne syndefallsvirkelighet har apostelordets etterfølgelse sine omkostninger, de Herren tillater.

Et teologisk fakultet kan fremstå som «luthersk», men være «en kalket grav» (Leiv Aalen h 1977).  Graven består i kraft av lærdommer i strid med kirkens bekjennelse til den rett utlagte Skrift.  I tråd med liberal teologitradisjon, forfekter man overtroen på de frommes evne til å velge rett i sitt gudsforhold, og tjene kirken med den kvasiteologi som ivaretar «det helhetlige hensyn». 

Kvasiteologiens kirkeødeleggende virkninger 

En første virkning tilslører forholdet mellom delegat og mandat.  Med hvilket mandat blir apostelordets læreautoritet tilslørt eller underkjent?  Til denne virkning hører også fløy-metaforen, for uansett plassering på skalaen konservativ – liberal (etter mønster fra tysk politikk i 1890-årene), medvirker deltagerne til den lærekontroll som best opprettholder det organiserte tjenestefellesskap.

En annen virkning er den «krenkelse» som ”noen” føler fordi en opponerende ”rest” prioriterer Guds kirkeorden fremfor menneskepåfunn.  De på sin side må tåle stigmatisering, marginalisering og utstøting, for den krenkede part er åpenbaringsordets hellige Gud.  Da gjelder det for troens bekjennere å søke vern i Kristi ord, hvis ikke følger tapt bekjennermot og innbilt skyld – især når konsekvensene rammer en nærstående part.  Men i denne kamp mot alle odds finner korsteologer gleden i Guds løfter og Kristi daglige komme. 

En tredje virkning tilslører troskapens kriterium (1 Kor 4:2, jf Joh 10).  Under skinn av åpenhet og romslighet, gis rom for sideordnede ”syn”.  I klartekst: Kirkefellesskapets ordninger sikrer fritt løp for sannhet og løgn over fellesskapets prekestoler og lærekatedre.  Historien om  apostolatets kirke er her erstattet av en illusjonshistorie kalt ”kirkens teologiske utvikling”.  De strides uopphørlig inntil dagenes ende. 

En fjerde virkning er det gudsfornektende (el positivistiske) rettsvern som de facto underkjenner Guds kirkes rett, gitt med Kristus-bekjennelsen fra himmelen (Mt 16:18f).  Denne maktfulle overstyring skjer over alt hvor myndigetshavere underkjenner den rettskraft som Konkordiebokens bekjennelser har i kraft av det Guds ord de bevitner. 

Ved å ignorere Kristi advarsler, er mangt et kirkefellesskap grunnet ”på tilstrekkelig grunnlag” – på sannhet og løgn.  De fremstår som modus vivendi mellom motstridende gruppeinteresser og kontrollbehov, men har avskrevet den bekjennende kirke i nytestamentlig-luthersk mening.  Da betyr det lite fra eller til, om ordningene er av statsrettslig eller privatrettslig art, eller har form av et parlamentarisk system begrunnet i det liberale demokratis idéer om individers rettigheter.  ”Vi for alle vill som sauer, vi vendte oss hver til sin vei”, Jes 53:6.      

Rotskaden tilsløres både språklig og sosialt: Språklig med flertydighet, begrepsglidning og generell-prinsipiell ordbruk, - sosialt med fortløpende debatt om merkesaker, som om noe er galt.  Men alt er galt, Mt 6:24 - ingen kan tjene to herrer: Enten kommer han til å hate den ene og elske den andre, eller han kommer til å holde seg til den ene og forakte den andre.  Kort sagt: Sannhet + løgn = løgn.  (Jf Henrik Abels addisjonstabell: 1 + 0 = 0).

Del 3: Bekjennelsesparadigmet i apostelordets etterfølgelse

Bekjennelsesparadigmet er gitt med korsets teologi (teologia crucis): Apostelordets etterfølgere bøyer seg i lære og liv for Herlighetens Herre, skjult på korset i Jesu legeme.  De etterfølger ham som oppstod fra de døde og nå åpenbarer Guds vesen og vilje i og med sitt ord – «bakfra» - på indirekte vis (jf 2 Mos 33:23).  Bundet til åpenbaringsordets Gud, er samvittigheten fri til å bevitne kjennskapen til hans vilje og verk, gitt til kjernen i den kirkevirkelighet som bibelordene beskriver (”i Kristus”).  Om dagene er onde, gjør ingen forskjell (Ef 5:16).  Guds kirke «følger Lammet hvor det så går» (Åp 14:4).

Utelukket er «det ugudelige og tomme snakk», og «innvendingene fra den såkalte erkjennelse» (1 Tim 6:20) med utspring i overtroen på selvets evne i troens saker  (teologia gloria).  Denne hovmodsånd gjør kirkens virksomhet til en arena for den praktiske fornuft, i dens stadige søken etter troens bevis i selvbekreftende observasjoner. 

I Ordets etterfølgelse foregår kristnes samtale.  Den stadfester det apostoliske og profetiske Kristus-vitnesbyrd med Skriftens ord.[2]  Da er «Skriften alene» kirkens normerende norm, og kristnes "innbyrdes samtale og trøst" mulig (SA C 4).  Denne form for samtale søker Gud i hans ord, for der å lære ham å kjenne og ha evig liv.  Denne motivering utelukker ikke åpenhet for andres synspunkter og funn, for den søker Ham som sammenføyer de samtalende, Skriftens Herre, Kristus Jesus (Kol 2:3).  Denne søken bærer troens kjennetegn - den uforbeholdne åpenhet for Guds skrevne ord og vilje.   Troen har Kristus til gave og følger hans eksempel.  Troen søker ikke egen ære, men Guds rike fremfor alt (Mt 6:33, Joh 8:50). 

Hvor Skriftens Herre er Læreren, foregår «kristendomsprat» på åpenbaringsordets vilkår.  Samtalen involverer Skriften – eller omvendt.  Skriftens Herre gir seg til kjenne med den rett utlagte Skrift, den hans apostler overga til kirken (1 Kor 15:3f, jf Apg 8:26-35, 10;27, 24:26).  Deltagerne henter fram skriftbevis og forbilder fra en tydet historie, og utveksler erfaringer, spør og lytter.  Da er ett bibelord nok til kirkelære, når meningen fremgår logisk-umiddelbart av ordlyden.  Andre ganger fremgår meningen av sammenhengen (konteksten), eller av klare bibelord om samme sak.  Mangler bibelord om saken, står spørsmålet åpent. 

Lk 12:42 – Hvem er nå den tro og kloke forvalter som hans herre setter over sitt husfolk for å gi dem deres bestemte mat i rette tid?    En bekjennelsestro prest tilpasser ikke preken og undervisning til tilhørernes yndlingsidéer, men avpasser preken og undervisning til tilhørernes lærenivå.  (Jf Luthers katekismer – den Lille og den Store: Saken er den samme, men mere utdypet i Store Katekisme.) 

Bekjennelsesparadigmet i Ordets etterfølgelse innebærer tre ting av grunnleggende betydning for kristnes samtale:  Samtalen er (1) historisk begrunnet i Kristi lære fra Faderen (Joh 7:16), (2) kommunikativt underordnet kirkens Lærer, Jesus Kristus, som underviser ved det apostoliske ord, og (3) sakramentalt forankret i Kristi tjeneste med evangeliet og sakramentene i den forsamlede menighet, Mt 18:20.  Lk 10:16 - Den som hører dere, hører meg.  - Begrunnelsen fins ikke noe annet sted eller i noen annen tid, og underordningen gjelder ingen annen, og forankringen er gudmennesket - den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.  Kirkens bekjennelse til den rett utlagte Skrift øser ikke av ”sprukne brønner” (Jer 2:13), men av kilden til Guds kirke i himmelen og på jorden (Jes 12). 

Åpenbaringsordets bekjennere har ikke sin glede i læretilpasninger til syndefallskulturen, men gleder seg med sannheten (1 Kor 13:6).  De tilhører jo selv Adams falne ætt, og blir ikke så lett skuffet når vantroen viser ansikt.  Noen blant dem har evner og gaver til å øve kultur- og ideologikritikk ved hjelp av Guds åpenbarte lov, og oppmuntre mennesker til forlik med en forsonet Gud.  Trofaste prester gjør embetets gjerning som Kristi delegater, motstår forførelsene, advarer, osv – alt for menneskenes skyld.  De gjør hva de er skyldige til i apostolatets kirke med Dommens dag for øye. 

Derfor må Ordets bekjennere komme sammen og være ”den levende Guds kirke, sannhetens søyle og grunnvoll” på dette sted (1 Tim 3:15).  De må tre frem på historiens arena og la seg lokalisere i samlingen om evangeliet og sakramentene.  De må fordi Guds kirke lever alle dager av Ordets suksesjon i de sendelsesrekker som utgår fra Sønnens underordning under Faderens vilje, og fortsetter med prekenembetets utøvere på troskapens vilkår (Joh 14:23f, Mt 28:20).   

-----

Stilt overfor det greske kunnskapsideal i kvasiteologiens paradigmer, formaner Herrens apostel, Ef 4:14f – Vi skal da ikke lenger være barn som drives hit og dit av hvert et vindkast i læren, ikke kasteballer for mennesker som listig gjør alt for å fremme villfarelsen.  Nei, la oss holde oss til sannheten og i alle måter vokse i kjærlighet opp til ham som er hodet, Kristus (jf 6:10-20). 

Fotnoter

[1] «Til» - eis – viser til den virkelige tilregning av en ny rettferdighet uavhengig av loven, nemlig Kristus – «Guds rettferdighet»,  den som evangeliet åpenbarer, jf 1:17.

[2] Profetisk: Her kirkens profeter i aposteltiden, utrustet med skriftvisdom fra Kristi utleggelse av «Skriftene».