Teologi i stedet for pragmatikk i spørsmålet stat-kirke.

Den offentlige kommisjon av 1971 har levert sin utredning om forholdet stat-kirke. Utredningen vil sannsynligvis intensivere debatten om statskirkeordningen.

Kommisjonens arbeid har resultert i systematisering av mye verdifullt stoff, og boken Stat og Kirke (Universitetsforlaget) er dermed blitt et betydelig oppslagsverk. Det forekommer meg likevel at konklusjonene både for flertallets og mindretallets vedkommende mer er preget av pragmatikk enn av teologi.

I den videre debatten bør derfor den teologiske tenkningen omkring spørsmålet stat-kirke forsterkes. Det bør også være en oppgave for FBB.

Jeg vil i denne sammenheng nevne følgende punkter:

1. Statens syn på seg selv og på kirken er i vår tid vesensforskjellig fra reformasjonstiden. Dersom vi leser de lutherske fyrsters forord til Konkordieboken, blir det klart at i dag vil ytterst få (kanskje ingen) statsmann formulere sitt forhold til kirken og Guds ord i så positive vendinger. Men det er en illusjon å tro at statskirken kan opprettholdes uansett hva staten mener om seg selv og om kirken. Hvor går grensen?
2. Det kan ikke være uten betydning for vurderingen av statskirken at statens offentlige religion (den evangelisk lutherske lære) kommer i en åpenbar konflikt med statens offentlige lovgivning (abortloven).

3. Riktignok har det hendt før uten at kirken har brutt med staten. Men for det første er det forskjell på konflikter. Man kan bryte det 6. bud uten å bli straffet. Men betyr det at man også kan legalisere brudd med det 5. bud (å frata det ufødte liv ethvert rettsvern og dermed åpne for full frihet til å fjerne fosteret) uten at dette får konsekvenser for forholdet stat-kirke? Under kirkekampen i Norge (1940-45) resulterte statsmaktens brudd med det 4. bud (og med en rekke kirkelige forordninger) i at prestene nedla sine embeter. Men er ikke den situasjonen vi nå befinner oss i en vel så kvalifisert konflikt sett i lys av Skrift og bekjennelse?

4. Læren om de to regimenter står sentralt i vår lutherske teologi. Dette lærestykke er aktuelt i forbindelse med forståelsen av forholdet kirke-stat. Det er i dag ikke vanskelig å påvise at staten griper inn i kirken og fratar kirken dens integritet. Det har skjedd i blant annet i følgende saker: Schjeldrup-saken (kfr. uttalelsen fra mindretallet i protokollkomitéen: "I den tilrådinga som ligg føre, har departementet gjort seg til oversakkunnig i eit teologisk spursmål og svara avgjort på ting som dei fleste av dei spurde biskopar ikkje våga å svara".). Videre nevner jeg episoden da en prest offentlig ble tuktet i Stortinget på grunn av sin holdning til kvinneprestspørsmålet og kirkestatsrådens inngrep i forbindelse med bruk av kirkehuset i kampen mot lov om fri abort.

5. Så er det et faktum at staten tvang avgjørelsen om kvinnelige prester gjennom i steden for å la kirken selv avgjøre saken. Nå er vi dessuten blitt så "ubevisste" at statens maktinngrep i kvinneprestsaken blir brukt som et godt argument til forsvar for statskirken (kfr. Stat og Kirke, si. 202).

   Endelig nevner jeg også likestillingsloven som i praksis kan bety et inngrep både i kirkens stillinger (embeter) og dens lærebøker (i skolen).

   Kirken må finne seg i overgrep fra staten. Den kan også leve med i slike overgrep dersom den i ord og handling kjemper for sin integritet.

   Men kirken kan ikke i det lange løp hevare sin integritet ved muntlige protester som i neste omgang fra statens side blir besvart med nye makthandlinger. Hvordan skal vi komme ut av en rent fonetisk bekjennelsestroskap i vårt forhold til staten? Hvordan skal vi gjøre alvor av bekjennelsens lære om den kirkelig og verdslige makt?

6. Vi roser statskirkeordningen fordi den sikrer "evangeliets frie løp". Men når skal det bli tatt alvorlig at også vranglæren har fritt løp? Vi må nå regne med frafall både i forkynnelsen av troen, sakramentforvaltningen og etikken (kfr. debatten om abortsyn - homofili og seksuelt samliv før ekteskapet).

7. Det problematiske i vår situasjon består blant annet i at ingen vranglærende embetsmann kan avsettes uten å bli "kriminalisert" (tiltalt og dømt av verdslig domstol). I praksis vil vel dette aldri skje (heldigvis?). Men prisen vi må betale er enten å regne med "løpende vranglære" i vår kirke eller å "sykepermittere" vranglæreren. Den første løsningen er livsfarlig for menighetene (og organisasjoner). Men den andre løsningen er uverdig for kirken.

   En kirke som er løst fra staten, vil aldri unnslippe "vrang lærdom". Men kan den ikke unnslippe de verdslige domstoler og gjøre det på en verdig måte, nemlig ved å sørge for sine egne læretuktorganer?

8. Kristendomsundervisningen i skolen har vært et viktig moment i forsvaret for statskirken. Men blir ikke selve statskirkeordningen etter hvert temmelig irreleveant med henblikk på kristendomsundervisningen?

9. Kirke- og undervisningskomitéens kommentar går nå ut på at kristendomsundervisningen i skolen ikke lenger er å betrakte som kirkens dåpsundervisning. Grunnen til at det fremdeles undervises i den evangelisk-lutherske lære blir nå tolket som en konsesjon til foreldreflertallet.

Hele problemkomplekset "livssynsundervisning i skolen" blir sannsynligvis i fremtiden behandlet på det politiske og demokratiske plan og avgjørelsene blir tatt der. For øvrig viser det seg at på tross av statskirkeordningen kan skolen bli preget av en a-konfesjonell kristendomsundervisning (kfr. forholdene i Sverige). På den annen side behøver ikke opphevelsen av statskirkeordningen resultere i at den konfesjonelle kristendomsundervisningen forsvinner fra skolens time plan (kfr. forholdene i Vest-Tyskland). Hvordan skal vi så - stadig med henblikk på kirkeordningen - kjempe for en kristendomsundervisning i skolen som svarer til Skriftens og bekjennelsens intensjoner?