Teologiens Grundbegreber

Les også:

• En mand overhaler hele reformationsjubilæet

To av de 33 bind skal her anmeldes, nemlig Menachthons Loci communes og Luthers prekener over Bergprekenen. Begge foreligger her for første gang på et skandinavisk språk. Begge disse oversettelsene er også tilgjengelige på forfatterens webside.

Å ta med Melanchthon i en bokserie som presenteres som «Den store Lutherserie» lar seg godt forsvare. Melanchthons Loci var en bok Luther satte svært høyt; han anså den som udødelig og verdig til å opptas i kirkens kanon (WA 18,601). Den er selvsagt et sentralt kildeskrift til reformasjonshistorien, men lar seg også lese som god innføring i kristen tro den dag i dag. I tittelen Loci, som betyr (argumentasjons-)steder, ligger en avvisning av den teologiforståelse som lå til grunn for skolastikkens Summa. Målet er ikke å skrive en analyse av den kristne tros logiske struktur, men å gi en bibelsk begrunnet redegjørelse for dogmatikkens sentrale begreper. Melanchthon gjør det ved først å drøfte menneskets naturlig krefter, hvor han skiller mellom handlingenes relative frihet og affektenes bundethet. Vi har når alt kommer til alt ingen fri vilje. Så redegjør han etter tur for forståelsen av synden, loven, evangeliet, nåden, kjærligheten, pakten, sakramentene og forholdet til myndighetene. Da Melanchthon skrev Loci var han en ung mann på 24 år som bare hadde vært noen få år ved universitetet i Wittenberg. Men kjernen i Luthers teologiske nyorientering, den hadde han fått med seg.

I perioden mellom november 1530 og april 1532 var Wittenbergs sokneprest Johannes Bugenhagen i Lübeck for å hjelpe til med reformasjonsarbeidet der. Som hans vikar holdt Martin Luther en prekenserie over Bergprekenen som ble utgitt som bok allerede høsten 1532. Vi vet i dette tilfelle lite om prosessen mellom preken og trykt tekst. Boken anses likevel gjennomgående som en god kilde til Luthers tenkning. Sentralt i Luthers tilnærming står hans forståelse av Bergprekenen som en utleggelse av loven som er forpliktende for alle kristne. Han er altså avvisende til den tradisjonelle forståelse av Bergprekenen som råd til kristne som ville nå lenger enn andre i helliggjørelse. Men han er også avvisende til dem som forstår teksten som en oppfordring til kristne om å trekke seg ut av samfunnet.

En oversetter av klassiske tekster fra kirkens historie må ta stilling til flere spørsmål. Hvor ambisiøs skal man være når det gjelder innledninger og historiske realopplysninger? Skal en gi tolkningshjelp, og kanskje også gjøre oppmerksom på nyere debatter om hvordan tekstene skal forstås? Hvordan skal en prioritere ønsket om nærhet til originalteksten i forhold til ønsket om å lage en oversettelse som er godt lesbarhet og lett forståelig?

Når det gjelder det første punktet, er Andersen svært tilbakeholdende. Vi får noen korte innledninger som gir noen få opplysninger om originaltekstenes tilblivelse, og så lar han det bli med det. Særlig når det gjelder Loci oppleves det som et savn. Melanchthon reviderte nemlig denne teksten flere ganger etter hvert som han endret oppfatning i flere viktige dogmatiske spørsmål. Siste utgave fra 1559 er også fire ganger så lang som førsteutgaven. Det er derfor betydelig avstand mellom den første utgaven og den siste. Luther ville neppe uttalt seg så forbeholdsløst anerkjennende om denne. Dette kunne Andersen godt ha gjort oppmerksom på.

Han avstår helt fra å gi fotnoter med ordforklaringer og historiske kommentarer. I stedet setter han en del overskrifter som gir en viss tolkningshjelp. I Loci-oversettelsen er disse overskriftene noen ganger hentet fra originalteksten, og noen ganger satt til av oversetteren, uten at Andersen gjør oss oppmerksom på forskjellen. Luther-teksten er slik sett enklere, ettersom den ikke har overskrifter i det hele tatt; her kommer alle fra oversetteren, selv om heller ikke det er noe det er opplyst om. Andersen deler også framstillingen opp i avsnitt i større grad enn det originalteksten gjør. Antagelig mener han at alt dette inngår i den «tilretteleggelse» han signaliserer allerede bøkenes tittelside.

Oversettelsen er lett lesbar. Også nordmenn med interesse for disse tekstene kan lett gjøre seg nytte av oversettelsene. Stikkprøver tyder også på at oversettelsen holder seg rimelig nær til grunnteksten, selv om Andersen av og til tar noen snarveier. Loci communes har for eksempel en dedikasjon Andersen ikke tar med i oversettelsen. Det første hovedavsnittet har hos Melanchthon overskriften «De hominis viribus adeoque de libero arbitrio», altså «Om menneskets krefter, særlig den frie vilje». Hos Andersen blir dette til «Menneskets naturlige krefter».

Motviljen mot fotnoter gjør også at avsnitt som krever terminologisk presisjon, fort blir både kompliserte og uklare. Menneskets naturlige krefter er hos Melanchthon to, «vis cognoscendi / erkendelsesevnen» og «vis, qua vel persequitur vel refugit, quae cognovit / en evne til enten at følge eller afvise, hva det har erkendt». «Kreftene» er her altså blitt til «evner». Fra evnen til å følge eller avvise kommer menneskets «affectus», sier Melanchthon, og det er ikke et enkelt ord å oversette. Fordi han ikke vil gi forklarende kommentarer, må oversetteren i stedet gi ulike oversettelser i parentes, men uten å gjøre oppmerksom på at parentesene er blitt til i oversettelsen: «Affekterne (lysterne, følelserne)». Enda verre blir det når Melanchthon så tilføyer: «Hanc vim alias voluntatem, alias affectum, alias appetitum nominant». Andersen oversetter: «Denne evne kaldes snart vilje, snart (følelser) drift og snart (lyst) tilbøyelighed». Dermed har vi i løpet av noen få linjer fått ulike oversettelser både av «vis» og av «appetitus», samtidig som de ord som hos Melanchthon allerede står som synonymer, får mellom to og fire ulike oversettelsesforslag; «affectus» er både affekt, lyst, følelse og drift. Dette kunne kanskje ha vært gjort på en bedre måte.

Andersens valg er antagelig motivert av at han primært har ønsket å levere en lesbar oversettelse for folk flest. Resultatet er imidlertid blitt at studenter og forskere som ønsker å arbeide med tekstene i en faglig sammenheng, bare kan bruke Andersens oversettelse som en hjelpeoversettelse; de er, enten de behersker grunnspråkene eller ikke, avhengige av tilgang til originalteksten eller en oversettelse som informerer om saklige og filologiske problemer i originalteksten for å kunne vite hva som er oversettelse og hva som er forklarende tillegg. For å kunne sjekke originaltekstene hadde det vært nyttig om oversettelsen kunne tatt med henvisninger til sidetall i de tekstutgaver Andersen har oversatt etter; det mangler imidlertid også. Andre oversettelser, både danske og norske, prøver i noe større grad å komme ulike leseres behov i møte.

Mens Melanchthon stiller oversetter overfor den utfordring å gjengi teologisk latin med ganske høyt presisjonsnivå, er utfordringen når det gjelder Luthers tysk å få med hans noe uvørne retorikk på god måte. Stort sett synes jeg Andersen lykkes rimelig godt. Gjengivelsen av Luthers stenderlære er alltid en utfordring; når Luther skriver om «stand» og «amt», treffer vi i dag meningen når vi sier «stand» og «embete», eller gir det i dag et foreldet inntrykk? Andersen foretar ingen språklige eksperimenter her. På den annen side faller han heller ikke for fristelsen til å frisere Luther så han framstår som et dannet nåtidsmenneske. Vi får Luther som han er, med polemiske utfall, overdrivelser og usakligheter blandet med skarpe eksegetiske observasjoner og dristig teologisk tankekraft.

Det er grunn til å være svært takknemlig overfor Finn B. Andersen for det storverk han har gjennomført. Her får vi viktige tekster lett tilgjengelig i gode oversettelser. Som det framgår av denne anmeldelsen, mener jeg at bruksverdien av oversettelsene hadde vært større om Andersen hadde gjort ett og annet noe annerledes. Men det må ikke overskygge respekten og takknemligheten for det han har gitt oss.

Philip Melanchthon, Teologiens Grundbegreber: Den lutherske dogmatik. Loci communes. Oversat og tilrettelagt av Finn B. Andersen. København: Books on Demand, 2018. 170 s.

Martin Luther, Bjergpredikenen: Matthæus 5-7. Oversat og tilrettelagt av Finn B. Andersen. København: Books on Demand, 2018. 356 s.

VID/MHS 19. oktober 2018

Knut Alfsvåg