Teologiens vitenskapelighet

Michael Agerbo Mørch,

Systematic Theology as Rationally Justified

Public Discourse about God.

Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht,

2023. 415 s.

Forfatteren av denne boken er adjunkt i systematisk teologi ved Dansk Bibelinstitut. Han er tidligere presentert på FBBs webside som redaktør av en bok om teologiens vitenskapelighet. Med denne boken, som er den doktoravhandling han forsvarte på MF i Oslo i mai 2022, gir han sitt eget bidrag til denne problemstillingen.

Det han diskuterer, er hvordan systematisk teologi best kan bli forstått som et vitenskapelig fag. Vitenskap (science) vil finne sannheten om verden. Er systematisk teologi et tjenlig redskap for en slik sannhetssøken, og hvilke krav må systematisk teologi underlegges for at svaret på det spørsmålet kan være ja?

Teologiens vitenskapelighet er en pågående debatt, og avhandlingens kapittel to redegjør for noen av det 20. århundres viktige diskusjoner. Barth avviste å underlegge teologi kriterier for vitenskapelighet, men forfatteren har mer sans for Pannenberg, som betrakter spørsmålet om teologiens vitenskapelighet som avgjørende viktig. Forfatteren redegjør også for Andres Nygren, som forstod teologiens vitenskapelighet rent deskriptivt, og kritikken som er blitt reist mot hans program. Avslutningsvis redegjør han i dette kapitlet for Tillichs korrelasjonsmetode, som forankrer teologiens vitenskapelighet i dens evne til å besvare allmenne spørsmål. Alternativet er her George Lindbecks og Hans Freis Yale-skole, som ser teologiens identitet i utfoldelsen av en tradisjons virkelighetsforståelse og er skeptisk til muligheten for meningsfull diskusjon over tradisjonsgrensene, altså en slags fornyelse av Barths standpunkt.

For å komme videre, ønsker Agerbo Mørch å legge til grunn Niels Henrik Gregersens forslag om å dele systematisk teologi inn i tre ulike nivåer. Nivå 1 utfolder de troendes eget perspektiv, nivå 2 systematiserer trosinnholdet med henblikk på indre koherens, altså det vi normalt kaller dogmatikk, og nivå 3 sammenligner ulike virkelighetsforståelser med sikte på å avklare hvilken som er mest koherent – forfatteren kaller dette for normativ ontologi. Den systematiske teologis vitenskapelighet avgjøres ifølge forfatteren om den er i stand til å gi tilfredsstillende svar på de spørsmål som reises på nivå 3 – teologisk arbeid på nivå 1 og 2 er derfor bare vitenskapelig om teologi på nivå 3 er det.

Som veiviser på dette nivået bruker forfatteren de koherens-teorier som er utviklet av filosofene Nicholas Rescher og Lorenz Puntel, og hoveddelen av kapittel 3 er en redegjørelse for Puntels bok Being and God fra 2011. Et viktig poeng her er at fakta alltid er integrert i sammenfallende semantiske og ontologiske strukturer. Slik overordnede teorier kan testes for adekvans, og det viktigste kriteriet her er koherens i forhold til alle relevante fakta. Det som er teoretisk adekvat på denne måten, er sant.. Det dreier seg altså om å etablere et teoretisk ubegrenset diskurs-univers, som Puntel også kan omtale som væren som sådan (felles for alt som er) og som et hele (summen av alt som er). Væren er ikke kontingent; den er absolutt nødvendig. Den er likevel tenkbar, men da må væren selv også kunne tenke, ha intelligens, vilje og frihet; «Being is minded». Vi ender altså opp med væren som et panenteistisk gudsbegrep (Gud er i alt), hvor tanken om skapelse oppfattes som et adekvat begrep for forholdet mellom væren/Gud og det som er. Det poeng Agerbo Mørch her primært er ute etter, er å vise at spørsmålet etter den mest koherente teori for alt som fins, nødvendigvis reiser spørsmålet etter Gud. Et gudsbegrep og en skapertanke er derfor i seg selv ikke et kriterium for uvitenskapelighet.

Forfatteren bruker så kapittel fire til åtte på å teste denne modellen med henblikk på kriterier for vitenskapelighet. Disse kapitlene er alle strukturert på samme måte. Først undersøkes kriteriet generelt: Lar testbarhet, falsifiserbarhet, intersubjektivitet, normativitet og disiplinspesifisitet seg opprettholde som generelle kriterier for vitenskapelighet? Så undersøkes det med henblikk på systematisk teologi, men da med et negativt fortegn: Har de rett som hevder at systematisk teologi ikke kan tilfredsstille kriterier for testbarhet, falsifiserbarhet, intersubjektivitet, normativitet og disiplinspesifisitet? Svarene på spørsmålene overrasker ikke; forfatteren forsvarer kriterienes anvendbarhet både generelt og når det gjelder systematisk teologi. Det grep forfatteren bruker når det gjelder den systematiske teologis vitenskapelighet, er alltid koherens-aspektet ved Puntels utkast til en normativ ontologi; han er her lite opptatt av de mer filosofisk ambisiøse aspekter ved Puntels værens-begrep.

Men selv om konklusjonen slik er gitt, er dette likevel ikke uinteressant lesing. Hvordan har diskusjonen om falsifiserbarhet utviklet seg etter Popper, og på hvilken måte lever systematisk teologi opp til falsifiserbarhetskriteriet? Agerbo Mørch er ikke primært opptatt av eskatologisk falsifiserbarhet; koherenskriteriet er tilstrekkelig for å kunne undersøke dette i et samtidsperspektiv. Intersubjektivitetskriterier gjør ham kritisk til vitenskapsfilosofer med mer tradisjonsinterne sannhetskriterier; det må finnes tradisjonsovergripende kriterier. For teologi reiser dette spørsmålet om sirkel-argumentasjonens betydning: Dersom gudsåpenbaring skal begrunnes med allment akseptable argumenter, forsvinner da dens egenart? Agerbo Mørchs løsning her er å argumentere for en større grad av aksept for sirkel-argumentasjon og manglende intersubjektivitet på nivå 1 og 2 enn på det overgripende nivå 3. Teologi må også i større grad enn andre vitenskaper leve med usikkerhet om hvorvidt dens teorier er sanne, men det er ikke nødvendigvis et problem, ettersom alternative teorier gjerne er enda mer usikre.

Ufullstendighet er et aspekt ved alle omfattende teorier uten at det svekker koherens-argumentet, for virkeligheten er forståelig, og det som er forståelig, er koherent.

All vitenskap har kriterier for god vitenskapelighet, og er derfor normativ. Å avvise naturalistiske religionsforskere som kritiserer teologi fordi den er normativ, er derfor en enkel oppgave. Men hva da med såkalt sterk normativitet, som er normativitet i forhold til overnaturlige enheter? Også dette er akseptabelt om de aktuelle metafysiske teorier vurderes i lys av koherens-kriteriet. Disiplinproblemet dreier seg om den kritikk som framføres mot teologi for bare å være vitenskapelig når den ikke er teologisk, men utfører arbeid som like gjerne hører hjemme i andre disipliner (historie, filologi etc.). Agerbo Mørch gir dette argumentet en viss vekt, men svinger også her koherens-tryllestaven: Systematisk teologi på nivå 3 drøfter spørsmålet om Gud som en alt-bestemmende virkelighet på en måte som ikke kan overtas av andre disipliner, heller ikke filosofi.

Det er ingen tvil om at Agerbo Mørchs avhandling tar opp en viktig problemstilling. En ting er spørsmålet om teologiens institusjonstilknytning i en tid med økende press fra naturalistiske og sekulært orienterte tilnærminger. Dette har imidlertid også med teologiens selvforståelse å gjøre på en måte som har relevans også i en kirkelig sammenheng. Hvordan skal en argumentere på en måte som både tar høyde for kritiske argumenter og gir kristen tenkning rom til å utfolde sin egenart?

Det er et godt spørsmål, og forfatteren er en kyndig veileder i dette ofte kompliserte landskapet. Han har god oversikt over aktuell vitenskapsteoretisk debatt og er i stand til å sette sammen argumenter og perspektiver på en måte som gir god mening og åpner for ny innsikt. Han skriver på en slik måte at det er lett å følge framstillingen, og flink til å formidle og drøfte kompliserte problemstillinger. Jeg tror også at han har helt rett i sin grunnleggende tese: Hverken gudstro eller en lære som skapelse er i strid med kriterier for koherens og vitenskapelighet; for min del kunne jeg tenke meg å gå lengre og hevde at dette er ideer som er en forutsetning for i det hele tatt å kunne operere med en meningsfylt ide om koherens.

Den tredelingen av den systematiske teologi som forfatteren henter fra Niels Henrik Gregersen, kan diskuteres; det kan hende disse ting må knyttes tettere sammen. Men faglig interessant systematisk teologisk arbeid vil alltid måtte gjøres også med henblikk på det nivå som her tematiseres som normativ ontologi, ellers blir det fort så forutsigbart at det blir uinteressant. Det er en viktig forutsetning for Agerbo Mørchs avhandling at relevant teologisk arbeid alltid må engasjere seg i samtidig livssynsdebatt, og det er et godt poeng.

Samtidig har boken også noen ganske iøynefallende svakheter. Det er et tydelig misforhold mellom avhandlingens del to (redegjørelsen for Puntels forståelse av normativ ontologi) og del tre (drøftelsen av kriteriene for vitenskapelighet) i den forstand at det eneste Agerbo Mørch henter ut av del to av betydning for del tre, er koherens-begrepet. Avhandlingens opplegg lar oss forvente en diskusjon også om Puntels guds- og værensbegrep og dets anvendelighet både i et vitenskapsfilosofisk og et mer internt teologisk perspektiv, men den diskusjonen kommer aldri. Agerbo Mørch drøfter f.eks. ikke hvordan de overnaturlige enheter som opptrer i normativitet-kapitlet, forholder seg til ideen om absolutt væren. Hvorfor forfatteren velger å forbi helt taus på dette sentrale punktet, er uklart for meg.

Avhandlingen har en klar struktur, av og til så klar at den overtar styringen på bekostning av dybde i argumentasjonen. Forfatteren vet hvor han vil og tar i bruk de midler som er nødvendige for å komme dit. Argumentasjonen kan være overbevisende, men når perspektivene blir så utfordrende at de truer med å velte koherens-teorien, faller forfatteren tilbake på forsikringer om at dette ikke er tilfelle. Et tydelig eksempel på dette er etter min oppfatning drøftingen av spørsmålet om omfattende systemers teoretiske ufullstendighet, s. 301-302. Det kan nok være at Puntel i og for seg aksepterer Gödels ufullstendighetsteorem (som beviser at det ikke finnes et komplett og konsistent sett med aksiomer for matematikken) uten at det svekker hans tro på virkelighetens forståelighet. Det interessante er imidlertid hvordan han argumenterer for at begge deler er riktig, og om den argumentasjonen er holdbar, og det får vi ikke vite.

Dette henger sammen med et grunnleggende trekk ved Puntels tenkning som forfatteren flere steder understreker, men som han aldri tar opp til drøfting. Det er en forutsetning for Puntel at tanke og virkelighet faller sammen; virkeligheten er fullt ut tenkbar. Dette gjentar Agerbo Mørch mange steder og på mange måter (s. 102, 107, 113, 302), men han problematiserer eller diskuterer det aldri. Det er desto mer påfallende ettersom dette både på bibelske (Rom 11,33; 1 Kor 13,9), filosofiske og på teologihistoriske premisser er en høyst diskutabel ide. Kirkefedrene forstod åpenbaring som en meddelelse fra en i seg selv uerkjennbar kilde som primært refererer til det som befinner seg bortenfor det kognitivt gripbare, nemlig kjærligheten. Denne teologiforståelsen avviser Puntel ifølge Agerbo Mørch som «nonsense» (s. 123) med bruk av et argument han har hentet fra Duns Scotus, uten at det nødvendigvis er blitt så mye bedre på de 700 år som er gått siden det første gang ble brukt. Både hos Paulus (1 Kor 8,2), hos Platon og i klassisk kristen tenkning er anerkjennelsen av tankens utilstrekkelighet i forhold til virkeligheten et avgjørende kriterium for forståelsens adekvans, blant annet kodifisert gjennom docta ignorantia-begrepet fra Augustin av. Agerbo Mørch kjenner tanken om «learned ignorance» og viser til den innledningsvis, men da gjennom et sitat fra Karl Popper. At dette historisk sett er et nøkkelbegrep til en alternativ forståelse av konsistent teologisk argumentasjon, synes å ligge utenfor horisonten både hos Puntel og Agerbo Mørch.

Det er en konsekvens av de premisser Agerbo Mørch legger til grunn at systematisk teologi på nivå 3 ikke kan være bundet av fortidens løsninger; prosjektet legger modernitetens virkelighetsforståelse til grunn også i den form at det forutsetter en framskrittstro som er relevant for systematisk-teologisk innsikt. Nærmer vi oss da opplysningstidens totrinnsteologi, som aksepterer både tradisjonell bokstavtro hos de fromme enfoldige og en mer avansert innsikt hos dem med universitetsutdannelse? Agerbo Mørch er kritisk til dem som vil knytte identitet til tradisjon; han vil holde rommet åpent for en tradisjonsovergripende debatt. Men på ett eller annet tidspunkt kan spenningen mellom videreutviklet systematisk teologi på nivå 3 og tradisjonsbundet systematisk teologi på nivå 1 og 2 bli så stor at det får konsekvenser for det teologiske prosjektets identitet.

En viktig problemstilling i denne sammenheng er spørsmålet etter kristologiens betydning, og da er det påfallende at denne avhandlingen helt mangler kristologisk informerte drøftelser. Tradisjonelt har kristne teologer, bl.a. på grunnlag av Joh 1,18, forstått positiv gudskunnskap som primært kristologisk forankret. Hvorvidt den forståelse av forholdet mellom væren og alt værende som Agerbo Mørch finner hos Puntel er åpen for å utvikles i en slik retning, er et interessant spørsmål, men det får vi ikke vite noe om. Spørsmålet blir enda mer interessant når en er seg bevisst at den oldkirkelige, kristologiske dogmedannelse er konsipert nettopp på grunnlag av den virkelighetsforståelse Puntel beskriver som nonsens.

En annen uheldig konsekvens av den bevisste prioritering av samtidighetsperspektivet er at de historiske forutsetninger for den debattsituasjonen vi nå befinner oss i, er underkommunisert. Det latinske begrep scientia, som ligger til grunn for det science-begrep som styrer denne avhandlingen, betegnet i førmoderne tid en dyd. Dreiningen av science-begrepet i retning av faktakunnskap er i seg selv historisk betinget. Det er derfor ingen grunn til å tillegge det den grad av selvfølgelighet som denne avhandlingen gjør. Agerbo Mørch er også påfallende forsiktig i sin kritikk av naturalismen som den historisk sett viktigste forutsetning fra detroniseringen av teologi fra rollen som vitenskapens dronning. Hvorvidt naturalisme kan forstås som en koherent ontologi, later til å være et åpent spørsmål i denne avhandlingen, men kan det være riktig? Om naturalisme forstås som avvisning av ikke-materielle fenomener, blir selve teoribegrepet problematisk; det er definitivt et ikke-materielt fenomen. Såkalt naturalistisk vitenskapelighet er da også blitt kritisert for å akseptere en form for idealisme som strengt tatt er uforenlig med dens egne forutsetninger, og det er definitivt ikke koherent.

Dersom ikke Agerbo Mørch hadde vært så engstelig for at drøftelser av historisk betingethet skulle torpedere koherens-prosjektet hans, hadde han antagelig sett dette. Det hadde gjort diskusjonen mer nyansert og mindre forutsigbar enn den vi nå har fått. Slik boken nå framstår, er det noe bastant og påståelig ved det tydelige veikart forfatteren tegner for sine lesere. Trøsten får være at det tross er adskillig interessant å observere langs veien.

30.5.2023

Knut Alfsvåg