Teologisk konservatisme – et ubrukelig uttrykk?

Av og til beskrives en person, en bevegelse eller en kirke som “teologisk konservativ”. Er det en beskrivelse som gir mening? Jeg har lenge ment at svaret på det spørsmålet er nei, og skal prøve å begrunne det her.

I utgangspunktet refererer konservatisme som begrep til en politisk ideologi. Det har sine historiske røtter i kritikken av den franske revolusjon, og beskriver altså holdningen til dem som ønsker politisk og sosial endring gjennom en langsom, organisk utvikling. De politisk konservative avviser sprangvise, radikale endringer fordi de gir uforutsigbare resultater og derfor like gjerne kan komme til å avskaffe det positive som det negative.

I denne mening av ordet kan kristen teologi utvilsomt sies å inneholde vesentlig elementer av konservatisme. Den kristne kirke holder seg med et hellig skrift som i sin nåværende form er bortimot to tusen år gammelt, mens deler av det er adskillig eldre. Bekjennelsesskrifter og liturgiske tradisjoner har også adskillig av alderens patina. Raske og dårlige begrunnede endringer i lære og liv er det derfor gode grunner til å møte med skepsis, og “teologisk konservativ” brukes da også ofte om mennesker som legger eller antas å legge mye vekt på dette.

Det er imidlertid ikke likegyldig hvor vi henter våre bilder og analogier fra, for de har ofte med seg mer fra sin opprinnelige kontekst enn vi tenker på. Jesu billedbruk er primært natur- og jordbruksorientert, og det er neppe tilfeldig. Å erstatte slik billedbruk med politiske analogier, slik uttrykket “teologisk konservatisme” er et eksempel på, kan derfor fort ende med at en formidler noe helt annet enn en er ute etter.

I sin kjerne er nemlig det kristne budskap alt annet enn konservativt. For det proklamerer jo det aller mest radikale inngrep og den aller mest radikale endring. Gud er blitt menneske. Dermed er menneskelig selvtilstrekkelighet avvist som grunnlag for forståelsen av menneskelivet helt uavhengig av om den manifesterer seg i konservativ, liberal eller radikal tapning. Gud, som lar verden tre fram av intet, skaper selv et rike av troens mennesker blant dem som har avvist ham fordi de ville klare seg selv uansett hvilken begrunnelse de har valgt og uavhengig av hvilken ideologi de har sluttet seg til. Det er et budskap som i sin kjerne er så radikalt at all politisk radikalisme til sammenligning fortoner seg som lappverk. Dette er det som er kjernen i kristen evangelieforkynnelse. Dette er det vi som kristne er satt til å formidle. Av denne grunn er kristen teologi det minst konservative og minst konserverende som finnes; det er et budskap om det nyskapende som realiserer hva det forkynner ved å bli forkynt.

Derfor mener jeg at “teologisk konservatisme” bør betraktes som et meningsløst uttrykk som med fordel kan utgå av vokabularet. Når det gjelder det forhold at radikal kristen inkarnasjonsteologi for å bevare sin radikalitet er avhengig av å videreformidle både form og innhold i det budskap kirken alltid har levd av, bør en derfor etter min oppfatning bruke andre uttrykk som sier det en ønsker å si, og ikke gjøre seg avhengig av misvisende metaforer. Kristen teologi er tradisjonsforankret og tradisjonsformidlende; det har den alltid vært og det vil den alltid være så lenge den kristne kirke består. Men konservativ og konserverende, det er den ikke.