Terror og teologi

Det verste eksemplet hos oss er utvilsomt det som skjedde 22. juli 2011; for kort tid siden skjedde noe tilsvarende, om enn ikke i samme omfang, i Sverige.

Noen av dem som kommenterer slike katastrofer, virker underlig forundret. Det er som om muligheten for at de skulle møte radikal ondskap aldri har streifet dem. Og vel har vi det godt i det trygge sosialdemokratiske Norden, og vel er det slik at grov vold er noe vi er mest vant med skjer andre steder. Men en kjenner både seg selv og sine medmennesker dårlig om en tror at vår moderne oppdragelse har utryddet menneskers evne og vilje til å begå grove overgrep mot hverandre. Dette har ikke noen med innvandringsfrykt og økende kulturelt mangfold å gjøre. Den kreativitet og standhaftighet vi mennesker er i stand til å oppvise når det gjelder å gjøre hverandre vondt, fins i alle samfunnslag og under alle samfunnsforhold, og den som ikke vet det, har utstyrt seg med et livssyn uten jordledning.

Samtidig har vi fått noen debatter om den teologiske fortolkningen av onde og grufulle hendelser. I den kristne kirke tror vi på en Gud som er Skaper og Herre og holder alt i sin hånd. Hvor er han når det onde skjer og uskyldige rammes av grov vold? Har han mistet kontrollen? Eller er det tvert imot slik at han ønsker å si oss noe ved å tillate det onde?

I Danmark vakte Peter Olsen, som er tilknyttet Dansk Bibel Institut i København, oppsikt ved å hevde at Gud står bak alt som skjer inkludert det som skjedde på Utøya. Derfor var det, hevdet Olsen, rett å si at “Gud dræbte ved Breviks hånd”. Hans poeng er at ikke at det som skjedde er uttrykk for Guds opprinnelige og egentlig vilje, men at Guds forsyn er involvert i alt som skjer på en slik måte at en kan hevde at alt skjer med nødvendighet. Dette utelukker likevel ikke menneskets ansvar for sine gjerninger. Han prøver altså å forene tanken om Guds uinnskrenkede herrevelde med en forståelse av mennesket som ansvarlig. Denne posisjonen kaller han kompatibilisme, og han hevder at en finner en tilsvarende tankegang hos Luther, den tidlige Melanchton og hos enkelte nyere filosofer. Olsens standpunkt har vakt debatt, og det ble utgangspunkt for en konferanse i København i 2013. Bidragene fra denne konferansen er trykt i et eget hefte av tidsskriftet Theofilos som allerede er anmeldt på FBBs hjemmeside av Gunnar Innerdal.

På bakgrunn av mitt eget arbeid med denne problemstillingen og Luthers tilnærming til den, tror jeg det er grunn til å gi Olsen rett langt på vei. Hans hovedmotstander er det han beskriver som arminianismen i så kalt Open Theism. Det er en filosofisk og teologi retning som avviser både Guds allmakt og Guds uforanderlighet og hevder at Gud for å virkeliggjøre sin vilje er avhenging av at mennesker på fritt grunnlag gir ham sin tilslutning. Slik jeg ser det, har Olsen helt rett i at det er en tanke vi ikke finner hverken i Bibelen, hos Luther eller i klassisk kristen tro. Videre tror jeg Olsen har rett i at det hos Gud vi ifølge Luther aldri får innsikt i (Deus absconditus) gjelder forholdet mellom Guds allvirksomhet og Guds kjærlighet, og ikke selve det faktum at det uansett er i Gud “vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17,28). Jeg tror også Olsen har rett i at når nyere teologi ofte har hatt vanskeligheter med å akseptere denne tilnærmingen, så skyldes det at den har lagt inn et element av deisme for å få forholdet mellom Gud og menneske til å henge sammen på en rasjonelt akseptabel måte. Og at det er et behov som simpelthen ikke lar seg etterspore i Luthers tenkning.

Likevel tror jeg det er enkelte elementer i Luthers tilnærming til denne problemstillingen som ikke kommer fullt ut til sin rett i Olsens forståelse slik han legger den fram i artikkelen i Theofilos. For det første tror jeg ikke Luther først og fremst er opptatt av å løse et filosofisk problem; han er her, som han stort sett alltid er, ute etter å begrunne evangeliets troverdighet. Det er den Gud hvis makt vi møter i alt som skjer som står bak også Bibelens løfter om frelse og evig liv. Og det er fordi det er hans makt vi på en eller annen måte – og ofte på en måte vi slett ikke forstår – møter under alle livets tilskikkelser vi kan forholde oss til disse løftene med urokkelig tillit. For alt som skjer, skjer jo til det beste for den som kan legge sitt liv i Guds hånd og hvile der (Rom 8,28). Det må være forankringspunktet også for en bibelsk lære om Guds forsyn og allmakt.

For det andre tror jeg Luthers forståelse av forholdet mellom Guds allmakt og menneskets ansvar primært er forankret i hans kristologi. Khalkedons tonaturkristologi er for Luther alltid omdreiningspunktet i hans forståelse av forholdet mellom Gud og menneske, og så også her. At alt skjer med nødvendighet, er et uttrykk for den Skaperens uforanderlighet som også fornuften har en viss innsikt i. At mennesket kan tilegne seg dette perspektivet bare gjennom anfektelse og troskamp er uttrykk for at mennesket som skapt i Guds bilde har en selvstendighet og en egenvilje som ikke bøyer seg for Gud uten videre. Det klassiske eksempel på hvordan de to kjemper med hverandre slik at de blir ett, har vi i Jesu bønnekamp i Getsemane: “Skje ikke min vilje, men din”. I Kristus, og, gjennom delaktigheten i Kristus, også for den troende, er disse to perspektiver så forenet “uten sammenblanding og uten adskillelse”; både Guds uforanderlighet og menneskets ansvarlighet gjelder fullt ut. Olsen kaller dette kompatibilisme, og det er ikke nødvendigvis galt, men jeg tror at så lenge vi holder oss til Luther, er det mer sakssvarende å kalle det kristologi.

Også i Norge har vi de siste månedene hatt en debatt med utgangspunkt i Utøya-tragedien, men med et helt annet fortegn. I boken 22. juli-profetien, skrevet av Jeremy Hoff og publisert våren 2015, hevdes at Gud direkte stod bak Utøya-tragedien. Dette var nemlig en straff over Arbeiderpartiet og AUF på grunn av deres sviktende støtte til Israel. Som begrunnelse for dette gir han først en detaljert framstilling av alt som gikk galt når det gjaldt terrorberedskap og politiets innsats 22. juli, og mener at dette må skyldes at Gud sendte en forvirringsånd, slik at Breivik kunne få virke i den tilmålte tid på Utøya. Så gir han en detaljert framstilling av AUF som pådriver i arbeidet med å endre Arbeiderpartiets pro-israelske holdning til en pro-palestinsk, og av Oslo-avtalen og den forverring av Israels situasjon han mener fulgte av den. Advarsler om at dette var i strid med Guds vilje ble gitt i form av profetisk åpenbaring; da dette ikke virket, gikk det som det gikk. 

Hoff gir en i og for seg veldokumentert framstilling av de faktiske forhold, selv om noen nok vil mene at han på enkelte punkter blir ensidig og tendensiøs. Det er heller ingen grunn til å avvise hans påpekning av at en slik katastrofe på bibelske premisser gir grunnlag for bot og syndsbekjennelse, og at det er grunn til å hevde at dette ikke kom tydelig nok fram i Den norske kirkes håndtering av katastrofen.  I FBB-sammenheng har dette vært pekt på tidligere både i form av innlegg, foredrag og en uttalelse fra Teologisk nemnd. Det problematiske ved hans tilnærming ligger i at han på grunnlag av spesielle åpenbaringer mener å ha en helt spesiell innsikt i at det Gud var ute etter den dagen, var Arbeiderpartiets og særlig AUFs anti-israelske holdning. Dette er etter min oppfatning problematisk av flere grunner.

Hoff har rett i at vi både i politisk og kirkelig sammenheng sliter med en antisemittisk arv det er viktig å være kritisk til. Hans motforslag, som går svært langt i retning av å ville erstatte (eller supplere?) tradisjonell kristen synds- og frelsesforståelse med teologisk begrunnede fortolkninger av bestemte politiske begivenheter, er imidlertid vel så problematisk. Spørsmålet etter hvordan det utvalgte folkets plass i Guds frelsesplan skal forenes med Jesu påpekning av at hans rike ikke er av denne verden, lar seg ikke løse på den måten Hoff forutsetter. Han går f. eks. svært langt i retning av en postmillennialistisk eskatologi (Israel som hersker i et politisk rike i endetiden; 22. juli-profetien s. 120), noe Confessio Augustana artikkel 17 uttrykkelig avviser.

En viktig grunn til at bekjennelsen avviser en slik tilnærming til eskatologien, er at den innebærer en trivialisering av syndsforståelsen. En slik konsekvens ser vi også hos Hoff; han forstår synd primært som det å forholde seg kritisk til Guds planer med Israel. Denne synden finner han følgelig først og fremst hos sine politiske motstandere og ikke hos seg selv og sine meningsfeller. Dermed kommer han svært nær den feil Jesus aldri ble trett av å påpeke hos fariseerne: De var mye flinkere til å bekjenne andres synder enn de var til å bekjenne sine egne. Dette kan bare motvirkes ved en understrekning av at dette som skjedde på Utøya, kaller oss alle til bot, ikke bare våre teologiske og politiske motstandere.

Til grunn for Hoffs framstilling ligger også et problematisk gudsbilde. Han har etter min oppfatning rett i at vi ikke kan overprøve Guds handlinger med den menneskelige fornufts kriterier; det er, om jeg har oppfattet ham rett, også et viktig poeng for Peter Olsen. Men fordi mennesket er skapt i Guds bilde, og fordi Gud har åpenbart seg selv ved å bli et menneske, kan Guds handlinger likevel aldri forstås som uttrykk for vilkårlig maktøvelse. Dette er Hoff uenig i; han hevder at Gud, fordi han er Gud, har moralsk autoritet til å gjøre det som er ondt hvis en annen gjorde det (22. juli-profetien, s. 130). Bibelens kjernebudskap er imidlertid at Gud har ved sine løfter og sin åpenbaring av seg selv har vist at det å virke til menneskers beste er den innerste kjernen i hans vesen. At vi ikke alltid forstår at det vi opplever, kan forstås på den måten, forhindrer ikke at vi ved troen faktisk vet at det er slik det er. Dette perspektivet blir borte i Hoffs understrekning av Guds rett til ubegrenset maktutfoldelse. I betydelig større grad enn hos Peter Olsen svikter her den kristologiske forankring av gudsforståelsen.

Til grunn for Hoffs historieforståelse ligger private åpenbaringer og en bestemt tolkning av bibelsk tallsymbolikk. Det er en særdeles tvilsom måte å drive teologisk veiledning på, for da unndrar han seg overprøving og kritikk på en måte som innebærer at han selv blir stående som absolutt autoritet på linje med apostlene. Og som jeg her har prøvd å vise, er det gode grunner til å stille kritiske spørsmål ved flere av hans tolkningsprinsipper. Til tross for sin gode påpekning av nødvendigheten av bot og bekjennelse, er derfor 22. juli-profetien ikke en god veileder til spørsmålet om hvordan vi som kristne skal forholde oss til Utøya-tragedien.

Knut Alfsvåg