Teser vedrørende nattverdfeiringens form i vår tid?

Karlsruhe, 10. november 1983.

I anledning 500-årsdagen for Luthers fødsel henvender vi oss til de evangeliske menigheter. Det har skjedd et gledelig oppsving i nattverddeltakelsen i menighetene og ved arrangementer over menighetsnivå, som Den tyske evangeliske kirkedag, men vi er likevel bekymret for betenkelige sider ved dette. Grunnen er de forandringene som umerkelig foretas i utdelingsordene og nattverdsliturgien. Disse tar vekk sentrum i nattverden: Jesu Kristi nærvær i hans legeme og blod, gitt for alle. Vi mener spesielt at det må skjelnes skarpere enn det nå i vid utstrekning gjøres mellom et felles, festlig måltid i form av en agape (kjærlighetsmåltid) og feiringen av sakramentet. Vi vil sammenfatte våre vurderinger i følgende teser, og minne om det teologiske ansvar for den rette sakramentsforvaltning.  

1. Den hellige nattverd er måltidet for den troende menighet som vi blir medlem av gjennom dåpen. I sin feiring forkynner menigheten sin Herres død ”helt til han kommer” (1 Kor 11, 26). Evangeliets ord går ut til alle, det henvender seg til troende og ikke-troende. Det kaller sammen fra veiene og stiene nettopp også de som er langt borte (Luk 14,23).  Men ”sakramentene tilhører menigheten alene” (D Bonhoeffer). Den som vil delta i den hellige nattverd, må ha en ”bryllupsdrakt”på: Han må vite forskjellen på Herrens legeme og blod og mat i jordisk forstand, og ha ”et hjerte som bare er troende” (Martin Luther i Den lille katekisme), et hjerte som forlater seg helt på syndenes tilgivelse, utvirket av Kristus på korset.
Derfor er det feilaktig å mene at troen er uviktig for deltagelse i det hellige måltid, og at troende og ikke-troende kan feire det sammen. En slik feiring er ikke et tegn på kirkens særlige åpenhet overfor alle mennesker, men mye mer et tegn på at kirken ikke lenger forvalter det hellige måltid i samsvar med Skriften. Med dette skal det ikke oppmuntres til en fornyet engstelse, eller endog et samvittighetsnag, når det gjelder å motta nattverdig ”verdig”.  Men de som innbyr til å feire det hellige måltid, må ikke friste noen til å motta det i bevisst vantro. 

2. Den hellige nattverd er et måltid for de benådede syndere som Kristus har gitt sitt legeme og utgydt sitt blod for. Den som går til det hellige måltid, blir seg sine synder bevisst og søker tilgivelse. Derfor er det en god skikk at man skrifter før man tar imot sakramentet. For syndserkjennelsen er det dobbelte kjærlighetsbud og De ti bud  den uforanderlige målestokk. Uverdig ville den være som ”ikke ber om nåde eller absolusjon, eller ville tenke på å forbedre seg”. (Luther i Den store katekisme).
Det er feilaktig å mene at nattverden blir fratatt sitt preg av å være en fest gjennom en slik selvprøving, og at den blir til en ”sørgelig” sak. Den som angrer sine synder og bekjenner, står allerede i lyset av Guds løfter. Han kan ved dette se frem mot tilgivelsen som han mottar i den hellige nattverd med Kristi legeme og blod. 

3. Den hellige nattverd er et måltid der Kristus selv både er giveren og maten. Han er brødet, kommet fra himmelen, som gir verden livet. Det sentrale av alle ord i nattverdfeiringen er ordene ved utdelingen, der Herren er nærværende: ”Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg”; ”Drikk alle av den! For dette er mitt blod, den nye pakts blod som utgytes for dere til syndenes forlatelse. Gjør dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg”.

Med grunnlag i disse ordene har Luther lært: Det er ”Jesu Kristi sanne legeme og blod” som vi kristne mottar ”i brødet og vinen” under nattverden (Den lille katekisme). Slik skjenker den korsfestede og oppstandne Kristus, som skal komme igjen, seg selv til sin menighet i det hellige måltid. Uansett hvor det under en nattverdfeiring gis inntrykk av at det ikke er Kristi legeme og blod, men bare vanlig brød og vin som blir utdelt, fristes mennesker til ikke å skjelne mellom Herrens legeme og jordisk næring, og til å forveksle brødet som er kommet fra himmelen, med jordisk brød; for eksempel gjennom nattverdliturgier som er flertydige og til å misforstå.

Det er feilaktig å mene at man ikke trenger å ta hensyn til utsagnene om den hellige nattverd i kirkenes bekjennelser, eller å erstatte dem med formuleringer som mer vektlegger den sosiale dimensjonen i å dele brødet. Også den som har brød i overflod, må dø. Men den som i den hellige nattverd får del i den oppstandne Herres legeme, ”… den som spiser dette brød, skal leve i all evighet” (Joh 6,58). Dette betyr ikke at alt i liturgien for den hellige nattverd nødvendigvis må forbli uforandret. Men endringer må nøye gjennomtenkes og være av en slik art at de ikke gir anledning til misforståelser. De skulle derimot bidra til å gjøre det lettere å fatte det hellige måltids hemmelighet med større klarhet, og til å tilbe den med større ydmykhet. 

4. Den hellige nattverd er et fellesskapsmåltid. Ved at Jesus Kristus deler ut seg selv, sitt legeme og sitt blod til menigheten, føyer han menigheten sammen til ett legeme, som han selv er hode for. Dette legemet ”…sammenføyes og holdes sammen av hvert støttende bånd, alt etter den oppgave som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser legemet og blir bygd opp i kjærlighet” (Ef 4,16). Gjestene ved Herrens bord er knyttet til hverandre som brødre og søstre, og kalt til et liv i broderlighet. De skal erkjenne hverandre som brødre i Herren. Ingen skal være imot den andre, ingen en hykler. De ”bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre” (Kol 3,13).
Det er feilaktig å mene at et slikt fellesskap i første rekke bygger på gjensidig sympati eller på solidariske oppfatninger blant deltakerne. Fellesskapet mellom brødrene og søstrene ved Herrens bord oppstår tvert imot ut fra kraften av Kristi offer på korset. Denne vokser i den utstrekning de nattverdfeirende gjennom Kristus lar seg knytte til brødrene og søstrene. 

5. Den hellige nattverd er et enhetens måltid mellom de troende og mellom kirkene. Intet sted føles atskillelsen mellom kirkene mer smertelig enn nettopp der hvor den er til hinder for en felles feiring, eller til og med gjør dette umulig. Derfor må man unngå alt som kan fremkalle nye skiller eller igjen sette den voksende samstemmighet om nattverdens lære og praksis i fare. Verken Den romersk- katolske eller de ortodokse kirkene ville kunne avfinne seg med at Kristi nærvær i, med og under nattverdelementene ble fornektet. 

Wolfgang Böhme

Wenzel Lohff

Georg Kretschmar

Gerhard Ruhbach

Edmund Schlink

Manfred Seitz

Reinhard Slenczka