The Doctrine of Atonement

Først drøfter han hva vi mener med kristen dogmatikk. Det gjør han ved å gi en kritisk drøftelse av George Lindbecks kjente bok The Nature of Doctrine fra 1984 i lys av Thomas Kuhns paradigme-begrep og Heiko Obermanns analyse av den lutherske reformasjonens tradisjonsforståelse. Det gir ham grunnlag for å konkludere med det han kaller the konfesjonelle lutherske paradigme, som forstår kristentro som bibelbasert utleggelse av troen i lys av de sentrale bekjennelsesskriftene. Blant disse regner Kilcrease også Luthers katekismer og bekjennelsesskriftene i Konkordieboken. Dessuten tillegger Kilcrease også Luthers skrifter en viss dogmatisk autoritet. 

Innledningskapitlet tjener altså som en oppdatert begrunnelse for Konkordieboken og Luthers skrifter som dogmatisk referansepunkt. Konklusjonen er altså godt grunnfestet i konfesjonell lutherdom. Likevel er sammenstillingen av Lindbeck, Kuhn, og det lutherske tradisjonsbegrep et originalt grep. Dette er altså det kapittelet i boken hvor Kilcrease prøver å være kreativ og nyskapende, og i noen grad også lykkes med det.

Metodekapitlets tradisjonsforståelse får så styre resten av framstillingen. Han fortsetter derfor med en framstilling av Luthers forståelse av forsoningen. Hans viktigste kildemateriale her er Første salmeforelesning, Om et kristenmenneskes frihet, katekismene og Store Galaterbrevskommentar, samtidig som han relaterer Luther til tidligere forsoningsteorier. Hans konklusjon er at Luther gjennom sitt teologiske arbeid på en konsistent måte fastholder en forståelse av at Kristus stiller Guds vrede ved å oppfylle loven og gjøre fyllest («satisfaction») for menneskenes synder.

Kilcrease går så inn på forsoningsforståelsen hos Melanchthon, i Konkordieformelen og i det han kaller den lutherske skolastikk, altså ortodoksien. Konklusjonen er at det foreligger en stor grad av kontinuitet i og med at disse forfatterne på samme måte som Luther forutsetter et samsvar mellom rettferdiggjørelseslæren og en forståelse av forsoningen som stedfortredende straff («penal substitution»).

Deretter tar Kilcrease for seg nyere lutherske teologer og deres arbeid med forsoningslæren. Han deler dem inn i to grupper, som han kaller moderate og radikale revisjonister. Til den første gruppen hører Werner Elert, Gustaf Aulén og Gustaf Wingren, til den andre Wolfhart Pannenberg, Robert Jenson og Eberhard Jüngel. Selv om de moderate revisjonistene framhever enkelte motiver i forsoningslæren sterkere enn Luther og ortodoksien, først og fremst kamp- og seiermotivet, fornekter de likevel ikke noen elementer i den klassiske lutherske forståelsen. Slik skiller de seg fra de radikale revisjonistene, som av filosofiske eller apologetiske grunner fornekter tanken om stedfortredende forsoning («substitutionary atonement») på en måte som svekker rettferdiggjørelseslærens sentrale betydning. Her viser han også til Mark Mattes’ interessante bok om rettferdiggjørelseslæren i nyere luthersk teologi, som har en delvis sammenfallende kritikk av de samme teologene.

Så kommer Kilcrease endelig til det som er hans egentlige mål med boken, nemlig en framstilling og kritikk av forsoningslæren hos Gerhard Forde (1927-2005). Han er opphavsmann til en retning i nyere amerikanske luthersk teologi som ofte kalles «Radical Lutheranism», men som ikke har spilt noen sentral rolle i skandinavisk eller tysk lutherdom. En hovedforskjell mellom Forde og den forståelse av forsoningslære Kilcrease legger til grunn, er at Forde avviser tanken om loven som uttrykk for Guds evige vilje. Det gir et ensidig fokus på lovens andre bruk, mens loven forstått som en innholdsmettet beskrivelse av livet i verden, framheves i mye mindre grad. Med dette utgangspunkt framhever Forde nådens og evangeliets radikalitet på en måte som gjør at det blir lite sammenheng mellom første og andre trosartikkel i hans tenkning. Med henblikk på forsoningslæren innebærer dette at Forde har lite sans for tanken om stedfortredende straff, og heller framhever både en moralsk eller subjektiv forståelse av forsoningen og Auléns såkalte klassiske forsoningslære, selv om han også har kritiske merknader til disse.

Kilcrease gir så langt jeg kan se sakssvarende referater av de teologer han tar for seg, både de historiske og de mer samtidige. Han har nok også langt på vei rett i de ulikheter han påviser mellom klassisk lutherdom og de nyere tenkerne. Boken er likevel etter min oppfatning ikke blitt så interessant og lesverdig den kunne ha blitt. Det henger sammen med at framstillingen nøyer seg med å legge ved siden av hverandre én bestemt forsoningsteori og noen alternative modeller, og så påvise hvor de alternative modellene kommer til kort. Det gjør at framstillingen får et tydelig preg av registrering og katalogisering, samtidig som den for alle som har arbeidet noe med stoffet før, blir svært forutsigbar. Vi skal ikke ha lest så langt før vi vet hvilken vei dette bærer. 

Bokens store svakhet er etter min oppfatning at spørsmålet om det er mulig å la seg utfordre av noen av de samme refleksjonene som har fått Forde & co til å utarbeide alternative teorier, men likevel forbli innenfor et klassisk luthersk paradigme, aldri blir stilt, og dermed blir det heller ikke besvart. Både den objektive forsoningslære og den forståelse av lovens evighet Kilcrease forsvarer, forutsetter et bestemt gudsbilde. Kan dette gudsbildet brukes som utgangspunkt for en kritikk av de filosofiske tradisjoner de alternative forsoningsteoriene legger til grunn? Er det mulig å gi den objektive forsoningslære en utforming som gjør den til utgangspunkt for en relevant kritikk av dagens dominerende livssyn? 

Dette er etter min oppfatning viktige spørsmål, men det later ikke som Kilcrease er interessert i dem. Derfor nøyer han seg med å registrere avvik fra en gitt norm i stedet for å analysere ulikhetenes forutsetninger og konsekvenser. Ettersom det her er Luther og bekjennelsesskriftene som får gjør tjeneste som teologisk norm, går boken heller ikke i særlig grad inn på bibeltekstene. I amerikansk lutherdom er det sikkert mange som likevel leser Kilcreases bok med interesse, fordi den viser hvordan en med et annet utgangspunkt forholder seg til en sentral teolog som Gerhard Forde. For norske og europeiske lesere er ikke dette så interessant, og da sitter man tilbake med en liste over ulikheter mellom teologer en kanskje ikke var så interessert i, og som denne boken heller ikke gir så mange grunner for å beskjeftige seg med.

Jack D. Kilcrease, The Doctrine of Atonement: From Luther to Forde. Eugene, Oregon: Wipf & Stock, 2018. 177 s.

VID/MHS 1. februar 2020
Knut Alfsvåg