The Holy Trinity. Confessional Lutheran Dogmatics III

Det går ikke så fort med realiseringen av planen om en konfesjonell luthersk dogmatikk, men de bindene som er kommet til nå, er absolutt lesverdige. Det gjelder også dette bindet om treenighetslæren. Forfatteren er utdannet ved Yale og Notre Dame, er ordinert prest i Missouri-synoden og er nå professor ved den interkonfesjonelle Beeson Divinity School i Birmingham, Alabama. Han har tidligere arbeidet med Hilary av Poitiers, og hans fortrolighet med kirkefedrene er også noe som preger framstillingen av treenighetslæren.

Boken er delt i tre deler. Første del drøfter den grunnleggende tilnærming til spørsmålet etter Gud. Her kritiseres modernitetens tilbøyelighet til å ta utgangspunkt i en fornuftbasert tilnærming som konsentrerer seg om spørsmålet om Guds eksistens. Det gjør gudstanken meningsfull i den grad den tilfredsstiller behov som er definert på menneskets premisser, noe som etter forfatternes oppfatning er selvmotsigende. Enhver meningsfull tilnærming til Gud må derfor ta utgangpunkt i hans åpenbaring. Den bibelske historien med sitt sentrum i Kristus må derfor være grunnlaget også for gudsforståelsen. Det gjør at treenighetslæren får avgjørende betydning. Slik var det både for kirkefedrene og for reformatorene, og i alt vesentlig også i middelalderen.

Del to, som er den største, gjennomgår de bibelske vitnesbyrd om treenigheten. Her går forfatteren bredt til verks og nøyer seg ikke med en parafrase av noen få nytestamentlige tekster. Slik forfatteren leser GT, inneholder det et rikt materiale til å forstå både Faderen, Sønnen og Ånden. Når vi kommer til NT, drøftes først språkbruken når det gjelder forholdet mellom Faderen og Sønnen, deretter innholdet i de mer dogmatiske analyserende avsnitt om det samme forholdet. Til sist drøftes forståelsen av Den hellige ånd, og forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Forfatteren går langt i å forsvare filioque, altså den formuleringen i den latinske oversettelsen av Nikenum som sier at Ånden utgår både fra Faderen og Sønnen. Et vesentlig poeng i denne sammenheng er at utsendelsen av Ånden i tiden skjer fra Faderen ved Sønnen. Nå taler Nikenum utvilsomt om Åndens evige opphav fra Faderen. Men vi kjenner ikke det evige opphav uten gjennom åpenbaringen av det, som skjer gjennom sendelsen i tiden. Derfor bør vi etter Beckwiths oppfatning tenke oss en parallell mellom Faderens utsendelse av Ånden ved Sønnen både i evigheten og i tiden.

I del tre gjennomgår forfatteren kirkens treenighetslære med hovedvekt på oldkirken og reformasjonen. Han mener at den tradisjonelle framstilling av ulikheter mellom en vestlig, augustinsk treenighetslære og en østlig form som vi finner hos de greske fedre, er en moderne skjematisering. Går vi til kildene – og det gjør denne framstillingen i stor grad – finner vi et bilde som både er mer mangfoldig og samtidig mindre preget av en tydelig øst/vest-motsetning. Beckwith gir her en så grundig dokumentasjon for sin påstand at forskningen vil gjøre vel i å ta hans påstander opp til nøye vurdering.

Når det gjelder treenighetslæren i reformasjonen og den lutherske ortodoksi, går Beckwith inn på forholdet mellom det gamle prinsipp om at personene i treenigheten alltid virker sammen utad, samtidig som både Bibelen og bekjennelsene er tilbøyelige til å knytte skapelsen til Faderen, frelsen til Sønnen og helliggjørelsen til Ånden. Hans løsning er at Gud er uendelig og usammensatt («divine simplicity»), og vi kan derfor strengt tatt ikke skille mellom de ulike gudspredikater. Likevel gjør Bibelen dette som en tilpasning til vår måte å tenke på. Tilordningen av de ulike deler av frelseshistorien på de ulike personer i treenigheten kan derfor godt opprettholdes så lenge vi er klar av begrensningen i en slik måte å tale på.

Avslutningsvis kommer forfatteren inn på treenighetslærens fornyelsen i nyere teologi etter Barth. Her er han forholdsvis kort. Etter hans vurderinger er det lite å hente her, ettersom en her stort sett gjøre seg nytte av modeller som står langt tilbake for det han mener han finner hos de klassiske førmoderne teologer både når det gjelder bibelsk begrunnelse og sofistikert dogmatisk refleksjon.

Det er et vell av nyttig informasjon i Beckwiths bok både når det gjelder det bibelske og det kirkehistoriske. Forfatteren har en imponerende innsikt i og oversikt over det han skriver om. Den som skal holde bibeltimer om treenighetslæren, vil derfor finne mye relevant stoff i denne boken. En slik detaljkunnskap både om kirkefedrene og den lutherske ortodoksi som det Beckwith har, er også noe vi sjelden finner. Hans understrekning av nødvendigheten av en bibelsk forankring av treenighetslæren, og den dermed sammenhengende kritikk av modernitetens fokus på betydningen av et generelt, uspesifisert gudsbegrep, er også etter min oppfatning vel begrunnet. Han har også gode poenger i sin kritikk av vår tids interesse for treenigheten. Men når en først skriver en bok om treenighetslæren på nærmere 400 sider, kunne godt den aktuelle debatt ha fått noe større plass enn det som skjer her.

Bokens styrke, den store stoffmengden, blir imidlertid i noen grad også dens svakhet. Framstillingen får tidvis et visst preg av det registrerende og opplistende uten de spennende og kreative grep. Første kapittel er i noen grad et unntak; her gir forfatteren en kritikk av moderniteten og dens gudslære som det er mye å lære av, men dette følges etter min oppfatning ikke like godt opp i resten av boken. Forfatteren ville til det antagelig innvende at spennende og kreative forsøk på å fornye treenighetslæren har vi de siste hundre år hatt mer enn nok av. Når man kjenner både det bibelske materiale og treenighetstenkningens historie så godt som Beckwith gjør, tror jeg imidlertid man godt kan tillate seg noe mer teologisk dristighet uten at det hele trenger å spore av.

VID, 10. april 2017

Knut Alfsvåg