The Nicene Creed: An Introduction

Phillip Cary, The Nicene Creed: An Introduction.

Bellingham, WA: Lexham Press, 2023.

225 s.

Forfatteren av denne boken er anglikaner og professor ved Eastern University, som har sin hovedcampus i Pennsylvania og en viss tilknytning til baptist-kirken, selv om Carys forskningsinteresse primært har dreid seg om Augustin og Martin Luther. Han har tidligere publisert både forskningsarbeider og mer populære framstillinger, og er en forfatter som er vel verdt et nærmere bekjentskap. I denne boken har han satt seg fore å gi en innføring i den nikenske trosbekjennelse, og etter min oppfatning lykkes han godt med det. Dette er ikke et forskningsbidrag; boken gir ingen nye perspektiver for den som er godt kjent med oldkirkens teologi fra før. Men boken gir en solid og vederheftig presentasjon av den nikenske trosbekjennelsens historiske bakgrunn og innhold. Det siste gjøres ved at forfatteren tar for seg trosbekjennelsens formuleringer en for en og forklarer deres bibelske bakgrunn og teologiske betydning. Ikke minst det første er viktig. Selv ikke de mer reflekterte blant lekfolket (og kanskje ikke alle teologer heller) er klar over hvor viktig det var for oldkirkens lærefedre at hver eneste formulering skulle være bibelsk forankret. Leser man denne boken, finner man ut det. Den gir bekjennelsesglede og en ny forståelse av trosinnholdets dybde og mening. Den realiserer simpelthen det program som ligger i uttrykket «for Bibel og bekjennelse».

Det mest omstridte uttrykket i denne sammenheng har alltid være homoousios, på norsk gjerne gjengitt med «av samme vesen som». Ingen har noensinne påstått at dette uttrykket fins i Bibelen, men konsilfedrene mente at det var nødvendig å ta det med for å hindre en ariansk fortolkning av de billedlige uttrykk om forholdet mellom Faderen og Sønnen som står like før dette. Cary redegjør for uttrykkets bakgrunn og for årsakene til at det ble tatt med. Framstillingen er saklig og god, og røper ingen av de arianske sympatier slike framstillinger av og til er beheftet med. Han aktualiserer imidlertid ikke i form av en drøftelse av ariansk innflytelse i nyere tid; han holder seg til trosbekjennelsens tekst og dens mening og bakgrunn.

Cary berører også forskjellene mellom den nikenske trosbekjennelsens opprinnelige greske tekst og den latinske oversettelsen. Selv om den nikenske trosbekjennelsen er kristenhetens mest økumenisk utbredte trosbekjennelse, har oversettelsen til latin virket splittende ved at den sier at Ånden utgår fra Faderen og Sønnen, mens den opprinnelige greske teksten i samsvar med Joh 15,26 sier at Ånden utgår fra Faderen (det såkalte filioque-problemet). Carys oppfatning er at selv om det den latinske oversettelsen ønsker å si, er teologisk holdbart, er det ikke essensielt for troen og hører derfor ikke hjemme i trosbekjennelsen. Her kunne det ha vært naturlig å si noe om den tilnærming på dette punkt som har funnet sted i vår tid, men heller ikke dette går Cary inn på. Han nøyer seg med å si at når den nikenske trosbekjennelsen brukes i de gudstjenester han deltar i, så tier han for sin del stille når det sies «og fra Sønnen».

Gjentatte ganger under lesningen har jeg sittet med et ønske om at det hadde vært fint å ha en norsk utgave av denne boken å legge i hendene på gudstjenestedeltagere som ikke helt skjønner hva det er som skjer når vi bruker den nikenske trosbekjennelse som gudstjenestebekjennelse i stedet for den apostoliske. Dette ønsket om en norsk utgave får da stå som min anbefaling av denne boken for dem som like gjerne leser den på engelsk.

28.1.2023

Knut Alfsvåg