The Wittenberg Reformation (1545)

The Wittenberg Reformation (1545)

Translated by John R. Stephenson

with

The Household of God: Observations on “Church” in the New Testament and the City of Ephesus

by Thomas M. Winger

Utgitt av Concordia Lutheran Theological Seminary, St. Catherines, Ontario, Canada

ISBN 978-0-9682851-6-9

Den vesle boka på et syttitalls sider rommer både en oversettelse fra tysk av de wittenbergske reformartiklene fra 1545 og et bibelteologisk og historisk essay om kirkeordning. Oversettelsen er gjort av professor ved Concordia Lutheran Theological Seminary i St. Catherines, John R. Stephenson (f. 1953), og essayet er skrevet av seminarets president, professor Thomas M. Winger (f. 1965), som også har skrevet et forord.

Concordia Lutheran Theological Seminary tilhører Lutheran Church–Canada, som er med i International Lutheran Council, der Lutheran Church–Missouri Synod og også Den lutherske kirke I Norge, hvor Torkild Masvie er biskop, er med.

Stephenson og Winger er opptatt av å hente impulser fra reformasjonen og fra Bibelen til løsning av organisatoriske spørsmål i sin egen kirkelige sammenheng (se f. eks. s. 4). De er interesserte i et episkopalt mellomledd mellom den universelle kirke og den lokale menighet.

Wittenbergske reformartikler

De wittenbergske reformartiklene er en betenkning som kurfyrst Johann Friedrich bestilte for å kunne bli lagt fram for den tyske riksdagen. Artiklene er ført i pennen av Philipp Melanchthon, og medunderskrivere er Martin Luther, Johannes Bugenhagen, Caspar Creutziger og Georg Major. De viser ifølge Stephenson hvordan Luther og medarbeiderne ville praktisere Den augsburgske bekjennelse (s. 4).

Betenkningen inneholder seks artikler eller hoveddeler: Om ren lære, om rett sakramentbruk, om prekenembetet, om kirketukt, om studier og skoler og om ytre vern av kirkelivet.

Artikkelen om den rene lære levner ingen tvil om at læren er gitt oss i Den hellige skrift. Evangeliet skal ikke bare forkynnes rent, men også helt. En kristen kan ikke fornekte noen del av evangeliets lære. I den sammenhengen uttrykker wittenbergerne sin overbevisning om at Den augsburgske bekjennelses lære er Bibelens og den allmenne kirkes ene og evig gyldige lære.

Artikkelen viser hvordan læren om arvesynden korresponderer med læren om at dåpen som gjenfødelsesmiddel er nødvendig. Læren om at menneskenaturen er kommet i motsetning til Gud gjennom syndefallet, er avgjørende viktig for rett syndserkjennelse og tro på evangeliet.

Stor vekt legger den første artikkelen også på sammenhengen mellom syndenes forlatelse og et nytt liv, mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Når en ved troen på Kristus får syndenes forlatelse, da får en også Den Hellige Ånd, som skaper nytt liv.

Artikkelen om sakramentene med mer (eller sakramenter i vid betydning) begynner med et kort avsnitt om dåpen (som Stephenson lar være avslutning av første hoveddel). Deretter understreker wittenbergerne at det er nødvendig med regelbunden katekese, og de anbefaler en konfirmasjonsordning der den unge bekjenner troen og erklærer at han vil bli i den, og så blir bedt for med håndspåleggelse. Videre følger artikkelen opp den prinsipielle forlikslinja fra forberedelsen til riksdagen i 1530 ved å slå fast at biskopene kan ha ansvar for å ordinere prester så sant biskopene ikke står sannheten imot, men slutter seg til den evangeliske reformasjonen. Men før biskopene kan ordinere prester for menighetene, må det være enighet om læren. Det er nådemiddelforvaltere som skal ordineres, ikke offerprester. Sølibatskravet forkastes.

Ennå mer polemisk blir artikkelen når den tar oppgjør med ”munkelæren” om bot og skriftemål. Den læren tar feil om hva som er synd, og den lærer folk å være i tvil om tilgivelsen eller å bygge på egne gjerninger. Wittenbergerne ser en parallell til Koranen, som krever liknende botsøvelser. Den evangeliske læren om skriftemål og absolusjon må ikke rokkes.

Mot den romerske messen basert på offertenkning setter wittenbergerne den evangeliske menighetsgudstjenesten med preken, bønn, lovprisning og nattverd, der de som er prøvet, mottar Kristi legeme og blod. Betenkningen er sterkt kritisk. Uvitenhet og ubotferdighet preger mange messer, som blir oppfattet som offer presten bringer til beste for levende og for døde i skjærsilden. Og at kalken blir unndratt lekfolket forårsaker samvittighetsnød. Gjendøpere og andre som nekter at brød og vin er forent med Kristi legeme og blod, blir også kraftig avvist.

Bønn til helgnene blir avvist. Det har ingen hjemmel i Skriften og kan følgelig ikke skje i tro, og er derfor en syndig kult. Men det er nyttig å minnes hva Gud har gjort med og ved helgnene. Wittenbergerne tenker først og fremst på bibelhistoriske personer.

En knyttneve retter betenkningen mot sølibatskravet: Forbudet mot ekteskap for prester, munker og nonner har ført til utukt og fortvilelse og til at mange hundre tusen mennesker er gått fortapt, og de som er ansvarlige for forbudet, er skyld i at de er gått fortapt.

De to første deler av reformartiklene – om læren og om sakramentene med mer – avsluttes med en utvetydig bekjennelse til Guds ord og bud i motsetning til alle menneskelige påfunn.

Stor plass – rundt 30% av teksten – inntar artikkelen om prekenembetet og biskopenes mandat. Det er nok betinget av anklager om at de lutherske var ute etter de tyske fyrstebiskopenes makt og eiendommer. Biskopene har ifølge wittenbergerne sviktet i hundrevis av år. Artikkelen skjelner bestemt mellom prekenembetet, som Gud har holdt oppe i verden fra Adams tid av, og tjenestedelingen mellom biskop og prest, som først kom med Aron og de levittiske prester, og som det også er hjemmel for i Paulus’ brev til Timoteus og Titus. Yppersteprester og biskoper har kunnet svikte, men tjenesten blir ivaretatt av rette forkynnere som Herren reiser opp. Der ordet blir rett forkynt, samler Kristus sin kirke og gir sin Hellige Ånd. Slik holder han oppe sin bok (merk!), forkynnerne og dem som hører og lærer. Kirken har i oppdrag å velge ut personer til tjenesten med ordet og sakramentene, og når disse forkynner evangeliet rett og forvalter sakramentene etter Kristi befaling, har enhver plikt til å lyde når de forkynner hva evangeliet påbyr eller forbyr. Kirketukt og ytre ordninger i kirken må også respekteres, og ordets tjenere må støttes. Etter å ha slått fast at bispeembetet ikke hører til kirkens esse, går artikkelen over til å poengtere at det imidlertid hører til kirkens bene esse. Både gaver og begrensninger er forskjellige, og det er bruk for biskoper som overordnede over andre prester og som med medarbeidere kan ivareta ordinasjoner og visitaser, kirkelige domstoler, rådgivning osv. Det ville være et stort tap om det nedarvede bispeembetet gikk til grunne.

Betenkningen viderefører den prinsipielle viljen til forlik med biskopene: Dersom de slutter seg til den evangelisk-lutherske lære, vil lutheranerne akseptere dem som kirkelig overordnede, ellers ikke. Vegen til enighet og enhet er at biskopene fremmer rett lære og kristen bruk av sakramentene, og at de protestantiske prestene da underordner seg under dem. Biskopene må ivareta sitt kirkelige embete selv eller ved å sørge for at andre gjør det. Om de beholder eller frasier seg sitt verdslige fyrsteembete, er et underordnet spørsmål. De må sørge for at det blir forkynt rett og at misbruk blir avskaffet. Ved ordinasjon er eksaminasjon og vegledning av prestekandidatene av stor viktighet. De må også sørge for at lære og liv blant prester og menigheter blir prøvd. Kirketukten etter Matt. 18 og 1Tim. 5 må ikke forsømmes. Synoder må holdes ved behov. Og biskopene må føre tilsyn med skoler og universitet. Men underskriverne har lite håp om at en slik reform av bispeembetet lar seg gjennomføre med de romersk-katolske domkapitlene som velger biskoper.

Kirketukten må ivaretas av kirkelige domstoler eller konsistorier med representanter for både presteskap og verdslige stender. De skal dessuten dømme i ekteskapssaker ”etter evangeliet og de hederlige lover som gudfryktige og forstandige kristne i kristenheten fra apostlenes tid har reknet som hederlige og velbehagelige for Gud, for at ikke hedensk og tyrkisk utukt skal gripe om seg”. Den verdslige øvrighet er etter Rom. 13 pliktig til å verne kirketukten.

De korte avsluttende artiklene skisserer et kristent og humanistisk skoleprogram, der universitetsstudenter også fostres til fromme kristne, framholder at den verdslige øvrighets fremste plikt er å sørge for prekenembetet og fremme den rette lære, og krever at munker og nonner fritt må kunne forlate klostrene, som gjerne kan tas i bruk til skoleformål.

Jeg har valgt å presentere innholdet i de wittenbergske reformartikler så vidt utførlig. De er nokså ukjente artikler, som gjerne kan studeres sammen med Den augsburgske bekjennelse. Striden var på mange måter var den samme som under riksdagen i Augsburg femten år tidligere.

Tekstgrunnlaget for den engelske oversettelsen er den tyske teksten i Corpus reformatorum 5, 579-606. Jeg har ikke kontrollert oversettelsen, men jeg oppdaget en glipp i linje 10 på s. 17, der ”or another work or other message” kunne vært byttet ut med ”another work of other men”. Likeså i nederste linje på s. 23, der ”great times and places” kunne vært byttet ut med ”great places and persons”.

Essay om kirken

I essayet om kirken skriver Thomas Winger at det greske ordet ekklesia brukes 1) om Israel samlet for Guds ansikt i den gamle pakt, 2) om Kristi menighet av israelitter og ikke-israelitter, som alltid eksisterer i samfunnet med han og ikke er bundet til noe bestemt sted, men er samlet i lovprisning for Guds og Lammets trone, 3) om en lokal menighet samlet til gudstjeneste som en manifestasjon av den universelle kirke og 4) om menigheten i et bestemt geografisk område, der det kan være flere møtesteder – i Jerusalem, Antiokia, Korint osv., ja til og med menigheten i Judea, Galilea og Samaria (Apg. 9, 31). Winger er sterkt opptatt av det sistnevnte. Han mener at lutherdommen i allmennhet, og ikke minst Lutheran Church–Canada, trenger å få øynene opp for den regionale kirke i NT og kirkens transkongregasjonale natur.

I storbyen Efesos må det ha vært flere husmenigheter, men når Paulus skriver til Timoteus, taler han om tilsynsmann i entall og menighetstjenere i flertall (1Tim. 3). Selv om det kan se ut som Paulus bruker eldste (presbyteros) og tilsynsmann (episkopos) synonymt, mener Winger at apostelen i denne teksten antyder en struktur i Efesos der en eller flere biskoper blir assistert av flere medtjenere. Denne strukturen finner en igjen hos Ignatius og Justin Martyr. Biskopen leder kirken som husholder, som liturg og vegleder. Winger vender seg mot en luthersk kongregasjonalisme som konsentrerer seg om lokalkirken og bare forholder seg til synoden som et pragmatisk samarbeid uten at den blir forstått som kirken på regionalt plan. Han peker på at underskriverne av Den augsburgske bekjennelse framtrer som representanter for territorielle kirker. Artikkel 7 taler om kirken som gudstjenestelig forsamling, og artikkel 28 definerer bispeembetet liturgisk. Etter Luthers syn hadde biskopen sin fremste oppgave i gudstjenesten og burde sørge for enhetlige liturgiske ordninger i sitt bispedømme. Men det trengtes langt flere biskoper enn det romerkirken hadde, flere biskoper for hver by.

Winger ser for seg at menighetene grupperer seg med felles biskop med åndelig lederansvar for både assisterende prest/er og lekfolk i tre-fire menigheter. Idealet mener han å finne i oldkirken. Han mener at vi er forpliktet til å samles i ”transkongregasjonale” enheter til felles tilbedelse, bønn og nattverdfeiring.

*

Erfaringen fra folkekirken hos oss har vist at bispeembetet er blitt mer og mer problematisk. Jeg kan ikke se at Bibelen og bekjennelsen forplikter oss på en slik hierarkisk struktur som denne vesle boka oppmuntrer til. Alt har sin tid. Gjennom kirkens historie har en noen ganger måttet avgrense seg i stedet for å samle seg, men andre ganger har en nok forsømt å samle seg der det hadde vært naturlig. Om djevelen ikke får oss til å følge folkekirkens læreoppløsning, er han tilfreds om han klarer å splitte oss så vi spres for alle vinder. Verdien av nye bispeembeter i små og oversiktlige synoder avhenger vel av om biskopene klarer å stå sammen og å samle troende som nå er blitt fremmedgjort i folkekirken. I så måte er det impulser å hente i denne boka.

Ragnar Andersen

pastor, dr.