Theology and Climate Change

Paul Tyson, Theology and Climate Change. London and New York: Routledge, 2021. 140 s.

Utgangspunktet for denne boken er Lynn Whites kjente artikkel fra 1967, hvor han påstår at roten til vår tids økologiske krise er kristen teologisk tenkning. Tyson, som er kunnskapssosiolog og forsker ved Institute for Advanced Studies in the Humanities ved University of Queensland i Australia, er langt på vei enig, selv om han mener at tesen trenger noen presiseringer. Men er miljø- og klimakrisens rot av teologisk natur, ligger også løsningen i å arbeide med de underliggende teologiske problemstillingene. Målsettingen med Tysons bok er derfor å bidra til en konstruktiv og offensiv holdning til miljøutfordringene.

Bokens første del prøver å svare på spørsmålet om teologi er den viktigste årsak til klimaendringen. For å svare på det spørsmålet skiller forfatteren mellom to ulike former for teologi. Teologi betegner for det første den grunnleggende virkelighetsforståelsen eller den første filosofi. Slik brukes ordet hos Aristoteles, og den betydningen mener Tyson fremdeles gir god mening, fordi en omfattende virkelighetsforståelse inkluderer synspunkter på verdens opphav og beskaffenhet, og derfor nødvendigvis er av teologisk natur. Dette kaller Tyson teologi A. For det andre brukes ordet om trosfellesskaps arbeid med sin tro, dens innhold, forutsetninger og konsekvenser, og det kaller Tyson teologi B. I denne betydningen er ordet relatert til en trosoverbevisning og trospraksis, men det er det ikke når vi bruker det til å beskrive et samfunns eller en kulturs grunnleggende virkelighetsforståelse.

Førmoderne teologi A, både gresk og kristen, legger til grunn at vi befinner oss i et meningsfylt, ordnet univers som vår tanke kan forstå. Dette er det umulig å bevise, men det gir god mening å anta at det er slik. Moderne teologi A krever derimot bevis også av de grunnleggende prinsipper. De lar seg ikke produsere, og modernitetens teologi A ender derfor i en skeptisisme som åpner for et mangfold av individuelle perspektiver som uansett ikke anses som allment forpliktende. Overgangen til moderniteten kjennetegnes derfor av nominalisme, som problematiserer tankens evne til å gripe virkelighetens iboende strukturer.

Også den moderne naturvitenskap som ble til med Galileo og Newton, er nominalistisk. Den påberoper seg ikke å kjenne tingenes natur, men formulerer matematiske lovmessigheter for ytre, observerbare kausalsammenhenger. Materien er meningstom i seg selv, og kan derfor manipuleres på det erkjennende menneskes premisser. Samtidig utvikles det, delvis med bakgrunn i Augustin, en voluntarisme med stor vekt på individets beslutningsevne.

På denne måten legges grunnlaget for det Tyson kaller Progressive Dominion Theology, altså progressiv herredømmeteologi, som er den virkelighetsforståelse som legger grunnlaget for den moderne bruk og misbruk av naturen. Den er delvis forankret i kristen teologi B, ettersom det å bruke naturen til beste for menneskene var en viktig drivkraft hos den moderne naturvitenskapens pionerer. Samtidig er den preget av en tro på menneskets evne til å manipulere naturen på menneskets premisser som er karakteristisk forskjellig for den ydmykhet som kjennetegnet førmoderne teologi A både hos Aristoteles og de kristne tenkerne. Protestantenes opptatthet av bibeltekstens entydige mening og den erkjennelsesmessige skeptisisme som fulgte av deres forståelse av syndefallet er slik Tyson framstiller det, viktige forutsetninger for utviklingen av moderne skeptisisme og den progressive herredømmeteologien.

Det er denne formen for teologi, som altså blir til etter reformasjonen og blir den herskende kraft i europeisk tenkning fra og med opplysningstiden, som er drivkraften i den utviklingen som har ledet til klimaendringene. Den betraktes i Vesten som allmenngyldig uavhengig av den enkeltes trosoverbevisning eller trospraksis.

I bokens del to stiller Tyson spørsmålet om det finnes ansatser til løsning av den globale klimakrisen i kristen teologi. Her peker han først på de ressurser som er utviklet i ulike teologiske tradisjoner forankret i kristen skapertro, og han redegjør for fem slike tradisjoner: Romersk-katolsk, keltisk, gresk-ortodoks, kristen urfolksteologi og de former for tradisjonell protestantisme som fastholder en ortodoks kristen trosforståelse. De mer liberale tradisjonene har imidlertid etter hans oppfatning i mye større grad tilpasset seg modernitetens alminnelige tenkemåte og dermed også den progressive herredømmeteologien. I dette kapitlet og dets litteraturreferanser er det altså mye å fordype seg i for den som ønsker oversikt over økologisk relevant litteratur forankret i kirkens klassiske trosbekjennelse.

Til slutt kommer så Tyson til det som antagelig har vært hans viktigste motivasjon for å skrive denne boken: En kritisk drøftelse av naturforståelsen i nyere evangelikal teologi. Det er, sier han, en viktig problemstilling både fordi evangelikal teologisk tenkning (både i betydning A og B) har stor innflytelse i USA, som har en nøkkelposisjon når det gjelder å løse klimautfordringene, og fordi evangelikal teologi er så tydelig preget av den progressive herredømmeteologien. For å begrunne dette, redegjør han for tenkningen hos Francis Schaeffer, Kathryn Hayhoe og Ian Hore-Lacy. De to siste er naturvitenskapelig kompetente forskere med evangelikal bakgrunn. De har ingen ting til overs for dem som benekter at klimakrisen er et reelt og menneskeskapt problem, men de ser likevel ikke noe problem med den progressive herredømmeteologien og er kritiske til Lynn Whites tese. Det vi trenger, hevder de, er en ansvarlig herredømmeteologi, ikke hedensk naturromantikk, noe vi etter Hore-Laceys oppfatning finner blant annet hos C.S. Lewis og Tolkien.

Evangelikale med forståelse for klimaproblemet hadde en periode betydelig innflytelse, og Tyson viser her til baptisten Al Gore som en av dem. Men etter 2008 er de blitt fanget av den amerikanske kulturkrigen mellom progressive og konservative på en slik måte den progressive herredømmeteologien er blitt enerådende som de evangelikales teologi A. Forståelsen av at naturen har en iboende verdi er slik blitt helt borte, og de evangelikale gir nå sin entydige støtte til klimaskeptikere og kapitalister som driver rovdrift på naturressursene. Etter Tysons oppfatning er dette i dag den viktigste hindringen for konstruktivt arbeid med klimautfordringene.

Jeg synes Tyson på en overbevisende måte får fram hvordan nominalistisk voluntarisme leder til den form for progressive herredømmeteologi som på godt og vondt er drivkraften i Vestens teknologiske utvikling, og som har derfor også har ført til de klimautfordringer vi nå strever med. Problemet er i sin kjerne et teologisk problem, og vi kommer ikke videre før både sekulære og evangelikale, som i stor grad arbeider ut fra en felles teologi A, innser at det er slik det er. Jeg tror også han har rett i at klassisk, ortodoks kristentro inviterer oss til å tenke annerledes som skaperverket, og slik gir oss gode verktøy i møtet med disse problemstillingene. På begge disse punktene for Tyson fram viktige poenger.

Men selv om jeg tror Tyson har rett i sin hovedtese, blir hans idehistoriske analyser iblant misvisende. Det gjelder etter min oppfatning særlig framstillingen av den teologiske utvikling etter reformasjonen som blir altfor enkel og overfladisk, slik at helt essensielle distinksjoner her blir borte. Jeg mener det er utillatelig upresist å operere med «protestantisme» som et begrep med et relevant innhold i denne sammenhengen slik Tyson gjør. Når det gjelder menneskesyn og naturforståelse, må vi skille mellom tre grunnleggende ulike former for protestantisme, nemlig lutherdom, kalvinisme og arminianisme. Den entydige form for voluntaristisk nominalisme har vi i arminianismen. Det er i formen som, til dels via metodismen, kom til å dominere amerikansk vekkelseskristendom i det 19. århundre. Derfor er det denne tradisjonen som er blitt dominerende i amerikansk evangelikalisme og styrende for amerikansk teologi A. Et oppgjør med klimaskeptisk evangelikalisme og amerikansk voluntarisme og individualisme må derfor være et oppgjør med arminianismen, og det poenget blir borte hos Tyson.

Dessuten har Tyson oversett den åpenbare sammenhengen det er mellom sakrament- og naturforståelse. Fordi katolisisme og lutherdom står sammen om en realistisk sakramentforståelse, er kontinuiteten med den førmoderne teologi A her mye sterkere enn innen både kalvinsk og arminiansk protestantisme. Unntaket er liberal luthersk universitetsteologi, som, slik Tyson også sier, langt på vei er styrt av den progressive herredømmeteologien.

Likevel er det etter min oppfatning ikke tvil om at Tyson her har satt viktige problemstillinger på dagsorden. Klimautfordringen er primært en teologisk utfordring som må løses gjennom en felles forståelse av naturens gudgitte verdi. Det er Tysons konklusjon, og den gir han en god begrunnelse.

28. september 2021

Knut Alfsvåg