Tid for det viktigste

Jeg skal først si noe om tid, så noe om hva som er viktig, og til slutt sette dette inn i en FBB-sammenheng.

Tid for det viktigste. (Har jeg tid for det?) Jeg assosierer først med uttrykket: Tid for det nødvendige. Jeg tenker da på Maria som satte seg ved Jesu føtter, i motsetning til Marta som var opptatt av de mange ting. Når Jesus er tilstede og taler, er bare ett nødvendig. Sted, tid og person stiller en på valg mellom egen aktivitet og tjeneste på den ene side, og det å la seg betjene av Jesus, - å få del i hans ord, hans gode arvedel og den gode tid - den fyllte tid, på den andre siden.

Jeg assosierer også med et ordtak jeg lærte av min mor. (Mange gode gullkorn kommer ofte fra far eller mor): "Det du kan gjøre i dag, skal du ikke utsette til i morgen." Det sikter til noe nødvendig og godt som skal gjøres. Men når det er noe ubehagelig, sies det også: "Bedre å hoppe i det, enn å krype i det." Det er verre å seigpines, enn å gjøre kort prosess og være ferdig med det. Det som har med tid å gjøre, lar seg ofte uttrykke i fyndige visdomsord.

Selv om et tidsaspekt som oftest nevnes direkte, kan vi også fremheve viktige handlinger uten å knytte det til en spesiell angivelse av tid. Jødisk visdom sier f. eks. at "den som deler av sin rikdom med de som trenger hjelp, vil bli rik." Omsorgen for fattige og trengende begrunnes i forpliktelsen til å etterligne Gud som stadig hjelper menneskeslekten. Gud hjelper stadig menneskene. (Stadig er en tidsangivelse). Vi skal ha Gud som forbilde. Den som har Gud til forbilde, viser at han er en pålitelig forvalter, og Gud vil derfor betro ham med enda større rikdom, sier en slik visdom med fremtidsperspektiv. I alt språk er det tidsaspekter. Vi hører at det i et slikt utsagn er et tidsaspekt som knytter sammen det presentisk vedvarende og det fremtidige.

Jeg har her omtalt det materielle, men hva med det åndelige? Tilsvarende kan en si at den som deler av Guds ord med andre, vil få enda større visdom. Gud gir ikke et menneske visdom bare for at det skal beholde den for seg selv. Det kommer tydelig frem i Jesu undervisning. "For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det, sa Jesus da han sendte ut sine tolv apostler (Matt 10, 8). De og vi som sendes ut, skal dele vår kunnskap og vår utrustning med andre. Hvis noen viser seg å være en pålitelig forvalter av Guds ord og formidler sin kunnskap til andre, så vil Gud gi ham enda større visdom. Også her er et tidsaspekt i bildet.

Vi skal naturligvis ta tid til bibelstudier for vår egen del. Bibelen er uuttømmelig. Å vandre i Guds ord er å begi seg på en vandring som er lengre enn jorden og dypere enn havet, har en jødisk vismann sagt. En slik vandring til vannpostene skal vi også utføre på vegne av andre. Vi har studert og studerer også for andres skyld. Likesom det er riktig at vi deler av vår jordiske rikdom med andre, så skal vi også bruke en betydelig del av vår tid for å bringe andre nær til Guds ord. Jo større ressurser - eller talenter - en person har, jo mer av sin tid skal han bruke til å dele ordet med andre. I lignelsen om talentene sammenligner Jesus himmelriket med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem alt han eide. (NB! Alt han eide!) Dette ble noe ujevnt fordelt, men poenget var at tjenerne skulle forvalte det han eide på best mulig måte. Poenget var da ikke å "fryse det", men å få det til å vokse og forøke sin verdi. Tilsvarende kan vi tenke om det Guds ord vi har fått betrodd. Det er Guds eiendom som skal i sirkulasjon, og som skal forøke sin verdi. I jødisk tenkning har man som i så mange andre ting en konkret og praktisk tilnærming til dette. De knytter forvaltningen av Guds ord til tiendepraksisen. Man skal ikke bare gi tiende av det jordiske innkomme, men også av den tid Gud gir oss til rådighet. Også tidsgaven kommer inn under tienden. Ti prosent av sin tid skal en gi til studiet og formidlingen av Guds ord. Her har vi kan hende noe å lære uten nødvendigvis å måtte ta stoppeklokken i bruk.

En slik innfallsvinkel kan gi oss et nytt perspektiv på tiden. For vi er jo alle opptatt av tid. Den omgir oss på alle kanter. Et liv på jorden uten tid finnes ikke. I moderne sekulær tenkning er tidens betydning noen ganger lite bevisst. Andre ganger er man den meget bevisst. Ikke minst innenfor økonomi måler man tid. Tid er penger. Hvis noe gir avkastning, reklameres det med at "It is worth your time". You can earn $50,000 or more in the next 90 days sending e-mail", får jeg beskjed om i min mailboks. Penger måles i tid. Her måles stor avkastning i kort tid. Men kanskje er tiden mer dyrebar og mer verd enn pengene, selv om de kan gi oss tid til å gjøre mye vi ellers ikke kunne?

Tiden spiller også en stor rolle på idrettsbanen. Der konkurrerer man mot tiden. Det er et mål å beseire tiden - å bruke mindre tid enn andre. Klarer man det, er det er tegn på overlegenhet. Da kjemper en mot tiden som en avmålt størrelse.

Vi kjenner den faste tid. Den er viktig når vi skal planlegge dagen vår. Rekke trikk eller buss, møte mennesker eller ordne samspillet i samfunnet. Den faste tid gir trygghet.

Vi kjenner også den fyllte tid og den avgjørende tid i motsetning til tiden som bare går. Vi kjenner vekslingen mellom arbeid og fritid, mellom aktivitet og hvile. Vekslingen mellom dag og natt, dager måneder og år. Vår sommer høst og vinter. Men som oftest er det da det romlige som fanger det moderne menneskes oppmerksomhet. Det sies at rommet spiller en større rolle enn tiden for det moderne menneske.

I bibelsk tenkning spiller tiden en kanskje vel så viktig rolle som rommet. Her preges mennesket og fellesskapet av vekslingen mellom arbeid seks dager i uken og hvile, - sabbat på den syvende dagen. Her preges man av vekslingen mellom de vanlige ukene og de store festhøytidene. Det er ikke bare rommet som gir innhold til livet, men like mye tiden. Det gjelder å kjøpe den beleilige tid (Ef 5, 16). Søk Gud mens han er å finne! (Jes 55, 6). Før det er for sent.

Året som veksling mellom hverdag og høytid er noe prester mer enn andre konfronteres med. For deres liv og tjeneste utspiller seg i vekslingen mellom slike tider. Tiden blir dermed også en åndelig størrelse. Det er ikke bare den løpende tid som fyller tiden. Det blir heller ikke bare de avgjørende hendelser i samtiden, krisene og de avgjørende øyeblikk som teller. Men Guds storgjerninger i fordums tid kommer nær og fyller vår tid - vår hvile og våre aktiviteter. I et slikt perspektiv lever mange mennesker i fravær av tid. Tiden går dem forbi. Tiden blir kronos (den målbare tid), krisis (den avgjørende tid) og kairos (den rette tid), men den virkelig avgjørende tid som er fylt av Gud, hans ord og handlinger til frelse, går dem forbi. Tiden er en stadig strøm: den tar oss alle med. Snart er vi borte lik en drøm, hvem husker så vårt sted? - Men av og til står tiden også stille. Eller den løper fra oss. Noen ganger blir den borte. Men væren og tid hører uløselig sammen, ikke bare på grunn av de eksistensielle valg, men også som det som overskrider tiden. Likesom man kan forflytte seg i rom, er det også mulig å forflytte seg i tid. Noen gjør det lett og hurtig som flyet eller haren, andre gjør det langsommere som snilen eller klokka. Den går og går, men kommer aldri til døra.

Alt har sin tid - ikke bare motpolene i menneskelivet, men også vekstprosessene i naturen og i alt liv.. Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen har sin tid:

En tid til å fødes, en til å dø;

en tid til å plante, en til å rykke opp;

en tid til å drepe, en til å lege;

en tid til å rive, en til å bygge;

en tid til å gråte, en til å le;

en tid til å sørge, en til å danse;

en tid til å kaste steiner, en til å samle dem;

en tid til å ta i favn, en til å la det være;

en tid til å lete, en til å miste,

en tid til å gjemme, en til å kaste;

en tid til å rive i sund, en til å bøte,

en tid til å tie, en til å tale;

en tid til å elske, en til å hata,

en tid til krig, en til fred.

(Pred 3, 1-8)

Hver til sin tid er disse motpolene det viktigste, fordi de er innholdet i vår tid. Vi må forholde oss til det tiden og situasjonen stiller oss ovenfor. Vi tvinges til å handle i samspill med de utfordringer livet gir oss, til rette tid. Jesu Sirak formaner: "Min sønn, gi akt på den rette tid, vokt deg for det onde!" Det å gjøre noe som ikke er en adekvat handling til rette tid, kan fort bli noe ondt. Derfor fortsetter vismannen: ("Gi akt på den rette tid!) og vokt deg for det onde!" (Det kan i sammenheng med den rette tid være å fylle tiden med det urette)" (Sir 4, 20).

Hva er da "tid for det viktigste"? Det har vi her reflektert litt over. Men spørsmålet er så: Hvordan kan man knytte tiden og tiden for det viktigste til FBB?

"Foreningen FBB" kan vel neppe i seg selv sies å være "det viktigste". Hvis vi skulle sette opp en hit-liste over hva vi mener er det viktigste å gi tid til, er det vel tvilsomt om FBB i første omgang ville komme særlig høyt på listen. En kan naturligvis saktens gi FBB en viss plass ved innordne FBB i kategorien "alt". For: "Alt har sin tid!" Så en viss tid kan man da innrømme FBB. Men man kan også tenke; jaha, FBB er begrenset og har sitt livsløp, slik som alt annet. Noen vil tenke at FBB har hatt sin tid og gir blaffen. Men en kan også tenke at: Hvis FBB har sin tid, så er det en tid som kaller på deltagelse og innsats. Når den tiden er der, må en gripe den, for den inneholder kan hende gjerninger som Gud har lagt ferdige for oss, for at vi skal gå inn i dem. Ja, det er kort og godt viktig å gå inn i de gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdig for oss, for at vi skal gå inn i dem. FBB kan være en slik tid og gjerning. Hvis vi det ikke gjør, går tiden fra oss. Da har FBB hatt sin tid. Men da vil det kan hende bli sagt: De kjente ikke sin besøkelsestid! Og besøkelsestiden er en viktig tid!

FBB skal ikke bare holdes gående, fordi det er en gammel forening som en gang hadde sine storhetsdager. FBB kan ikke leve på fordums oppslutning. Den kan heller ikke over tid leve på sparebluss eller på enkeltpersoners heltemodige kamp mot vindmøller. Som alt annet liv må FBB stadig fornyes og tilføres næring, om den skal bære frukt. Foreningen må være et instrument for de talenter vi forvalter på vegne av Gud. Kanskje vi skulle kalle FBB en bank for forvaltning av åndelige goder? Det er nødvendig at vi har et perspektiv på foreningen som et instrument som har en viktig misjon, og som er nødvendig for kristent og kirkelig fellesskap i vår tid og for fremtiden.

Vi lever i et konkurransesamfunn hvor også FBB må konkurrere om oppmerksomhet og oppslutning. Men da må foreningen være på banen og forvalte sin Herres talenter. De som deltar, må ha syn for at det FBB driver med, er nødvendig og viktig. For noen vil det oppleves som noe helt nødvendig , ja det viktigste de kan drive med. Det betyr ikke at det alltid - til enhver tid skal være det viktigste. For alt har sin tid. Men det kan være riktig å få frem at til sine tider er FBB så viktig at foreningen trenger vår tid, vår oppslutning og vårt arbeid. Kanskje er den tiden der nå - at FBB skal være en av de viktigste kraftleverandørene til en forkommen og splittet kirke. Foreningen kan da også bli så viktig for oss at den gir et rikere innhold til vår egen tid og våre egne liv. Tidligere kalte man ofte de frivillige kristne foreningene for vennesamfunn. Det har fortsatt aktualitet. Å fornye og styrke FBB som et vennesamfunn er en viktig målsetting. Men det primære perspektivet må da være at det som skaper vennesamfunnet, er at Jesus kaller deltagerne for sine venner. Et vennesamfunn består av slike som Jesus kaller sine venner. I hans vennesamfunn holder man seg til Jesu ord, til bibel og bekjennelse, fordi det viser oss hvem Gud er og bringer Gud nær til oss og oss nær til Gud. Bibel og bekjennelse viser oss veien til frelse og et liv i sannhet og gudsfrykt. Det gir oss veiledning til et liv i gjensidig kjærlighet og tjeneste..

Når det er sagt, er det grunn til å fremheve at FBB ikke er et kirkesamfunn , men en forening som ønsker å være virksom i flere kontekster. For tiden har FBB medlemmer og er virksom innenfor DnK, "Strandebarm prosti" ("Den norske kirke i eksil"), DELK, Den lutherske frikirke, Den Nordisk Katolske Kirke og blant "kirkehjemløse". Det vil si at FBB også har et viktig økumenisk perspektiv.

Det som forener oss er tilslutningen til FBBs basis som lyder:

§ 1

"For Bibel og Bekjennelse" har Den Hellige Skrift og Den norske Kirkes bekjennelsesskrifter som grunnlag for sin virksomhet.

Det betyr at Det gamle og Det nye testamentets profetiske og apostoliske skrifter er den endegyldige norm i alle spørsmål som gjelder kirkens lære og liv, og at troskap mot Skriften er troskap mot det apostoliske ord.

Her har vi et grunnleggende og uoppgivelig fundament for FBBs virksomhet..

Formålet er

- å virke vekkende og utdypende på medlemmenes personlige trosliv.

- å fremme det kristne fellesskap mellom medlemmene.

Å styrke det personlige trosliv og det kristnefellesskapet er svært viktig i dagens situasjon med fragmentering, pulverisering og isolasjon. Det er nødvendig å motvirke disse kreftene. FBB må være et forum for undervisning og veiledning i troens hemmeligheter. Foreningen må være et forum for samtale og informasjon, og et sted hvor vi frimodig kan

- anspore hverandre til bibelstudium og teologisk arbeid.

Hvordan kan vi få det bedre til?

I de mange spørsmål vi stadig må forholde oss til, er det nødvendig å opparbeide og opprettholde fora hvor vi kan gi og motta

- hjelp og veiledning i aktuelle spørsmål av betydning for forkynnelsen og for arbeidet i menighetene og de frivillige organisasjonene.

Det er viktig at det finnes nettverk i lokalmiljøene på tvers av menighetsgrenser og tjenestelinjer. Det er også en utfordring å opparbeide og styrke samarbeidsrelasjoner med personer og organisasjoner som står på det samme bekjennelsesgrunnlaget, og som ønsker å styrke menighets- og kristenliv på grunnlag av Bibel og luthersk bekjennelse.

Slik situasjonen er både i kirke og samfunn, vet vi at mange kan komme i vanskeligheter på grunn av sin lojalitet mot skrift og bekjennelse. FBB har på dette feltet gjort en stor og viktig jobb for å markere støtte til personer som har kommet i klemme. Fagforeninger er ofte så ideologisk splittet at de ikke er i stand til å gi støtte ut over det rent juridiske. FBB har en helt nødvendig oppgave når det gjelder å gi enkeltpersoner og grupper støtte som markerer legitime bibelske anliggender i vanskelige situasjoner. FBBs virksomhet vil også være et vitnesbyrd om kristen omsorg. Dette gjelder ikke bare overfor betalende medlemmer, slik det ofte er i andre foreninger, men også overfor andre som kommer i klemme på grunn av sitt vitnesbyrd eller sin handling for sannheten. Dette betyr at FBB må ha en kirkekritisk funksjon, men vi må også øve oss i å gi oppmuntring og ros. Foreningen kan ikke forholde seg til alt, men til viktige spørsmål som angår bibelsk lære og bekjennelse, menneskeverd og grove krenkelser av mennesker.

Til sist og ikke minst ser FBB det som sin oppgave

- å vekke og styrke menighetenes forståelse for innholdet i den oldkirkelige og den lutherske bekjennelse, for å fremme aktiv bekjennelsestroskap i menighetene.

- å verge menighetene mot dogmatiske og etiske villfarelser.

Teologisk arbeid og formidling er et primærmål. Selv om FBBs lover ikke sier det spesielt, er det naturligvis også et anliggende å formidle Guds ord og virke inn i samfunnslivet. Det er derfor et mål å skape debatt og engasjement også ut over foreningens engere fora, og å trekke inn ressurspersoner som nødvendigvis ikke må være medlemmer av foreningen. Teologisk arbeid og formidling har naturligvis også kirkepolitiske implikasjoner, men FBB står utenfor den offisielle kirkestrukturen, og har derfor liten formell innflytelse. Den innflytelse vi har, skjer med åndelige våpen og i kraft av at vi fremhever sentrale anliggender i bibel og bekjennelse. Men FBBs medlemmer kan gå inn og arbeide direkte for nødvendige endringer og strukturer i kirken som fremmer evangeliets utbredelse og virkning.

FBB led et stort tap med Arvid Tångbergs bortgang. Han var et solid ankerfeste for foreningen. Vi kan vel også si at Lærenemndas avgjørelse i Tunsbergsaken og konsekvensene av den har rammet bekjennelsesbevegelsen i Norge hardt. Man kan nå med god grunn etterlyse bekjennelseskampen på topplan i DnK, slik Jan Bygstad har gjort i Dagen (12.05.01). Dette som jeg har nevnt, og mye annet kan lett ta motet fra oss, og få oss til å resignere. Men det er også en utfordring til nyorientering og til fortsatt å gi veiledning. Det er stadig behov for å vekke og styrke menighetenes forståelse for innholdet i den oldkirkelige og lutherske bekjennelse. Det er da viktig at vi holder kontakt med hverandre og kan samspille og gi informasjon i viktige saker. Det er en stor fare hvis FBB bare blir en liten gruppe sentralt og resten bare er passive støttemedlemmer. De er viktige nok, fordi de gir et økonomisk grunnlag for å drive virksomheten, men hvis FBB skal lykkes i sine oppgaver, er det nødvendig at medlemmene bidrar med å bringe frem saker, at de jobber med teologien og er med å skape lokallag og nettverk hvor vi utruster og oppmuntrer hverandre til å bygge mennesker og menigheter på bibelens og bekjennelsens grunn.

Tanken om en "tiende" i Bibelarbeid og bibelformidling i FBB-regi er kanskje ikke så dum. Det vil markere at det i tidens strøm hvor alt har sin tilmålte tid, er noe som er det viktigste. Nemlig å høre, lære og følge Guds ord og slik vokse ikke bare i alder, men også i visdom. Klarer vi å formidle Guds Ord og bibelarbeid til menigheter og forsamlinger, driver vi en misjonsvirksomhet som også bygger menigheter, prester, diakoner og legfolk til hellige forsamlinger hvor Guds ord skal læres rett og hvor sakramentene skal forvaltes i samsvar med vår Herres innstiftelse og hensikt - til Guds ære.