Tid for kirkens privatisering

Etter at Stortinget fjernet de statskirkelige grunnlovsparagrafene som slavelenket Den norske kirke til staten, ble det en rest tilbake. For Den norske kirke er fremdeles den dag i dag slavelenket til økonomiske bevilgninger på offentlige budsjetter. Men nå bør også den tiden være forbi. Nå bør politikerne privatisere kirken også på dette området, omtrent som man tidligere har privatisert mang en statsbedrift.

Ordet «privatisere» betyr da ikke at man bør gjøre kristen tro til en privatsak. Kristen trosbekjennelse er til for å ropes ut i full offentlighet fra hustak og prekestoler. Det bør ingen forandre på.

Men «privatiseere» kan også bety: fjerne kirken fra statsbudsjett og kommunebudsjett. Og det er den betydningen av ordet jeg her har i tankene. Alternativet til en kirke som finansieres over offentlige budsjetter er en kirke som finansieres med medlemsavgift.

Hvis jeg fikk bestemme, ville jeg ha innført en kirkelig økonomi-administrasjon med desentraliserte medlemsregistre og økonomikontorer i hvert prosti over hele landet.

Fordelene med sterk desentralisering er flere.

For det første vil man på prostinivå ha såpass til lokalkunnskap at man kan greie å forvalte de løpende endringene og oppdateringene av medlemsregisteret korrekt. I dataalderen er det deretter ingen kunst for desentraliserte registre å bli samordnet i mer regionale registre.

For det andre vil desentraliserte økonomiforvaltnings-kontorer dempe den iboende fristelsen til harde penge-maktkamper rundt sterk økonomisk kirkemakt som helt sikkert vil være en konstant fare hvis man samlet alle kirkens penger i én kirkeøkonomisk høyblokk i Oslo.

Hvis jeg fikk bestemme, ville jeg også ha gjort Den norske kirkes elleve bispedømmer mye mer selvstendige, inkludert økonomisk selvstendige. Slik at hvert bispedømme kom til å ligne mer på en egen selvstendig «Landeskirche» (for å si det med en tysk analogi). Og samordningen av de prostivise økonomi-kontorene burde ikke sentraliseres høyere opp enn til bispedømmenivået.

Det ville gi elleve mindre kirkepyramider isteden for én stor.

Fordelen med det er at hvert bispedømme i ytre folkekulturelle adiaforaspørsmål kunne anlegge hvert sitt sitt landsdels-særpreg. Uten at det samtidig ble til en trussel mot de andre bispedømmene.

Dessuten vil en forvandling av Den norske kirke fra én stats-overstyrt sentralkirke til elleve regionale landeskirker by på elleve langt mindre gigantomane strukturer for maktkåte kirkefyrste-kandidater som bare er ute etter å digge et forvokst ego isteden for å tjene med evangeliet blant folk i lokalkirkelig ydmykhet.

Hvis jeg fikk bestemme, skulle kirkelige medlemsavgifter bli godkjent som fradragspost på selvangivelsen på samme måten som gaver til frivillige kristelige organisasjoner i dag kan trekkes fra på selvangivelsen. I en slik skattepakke kan politikerne privatisere all økonomi i de forskjellige trossamfunnene på like fot.

Jeg har ikke regnet på hva et årsmedlemsskap i Den norske kirke deretter eventuelt burde koste. Men jeg satser (for tankeeksperimentets skyld) på en freidig gjetning og antyder at det kunne bli snakk om kr 2.500 per år for individuelle medlemmer og kr 6.000 pr år for husstandsmedlemsskap (inkludert barn frem til for eksempel fullført utdanningsløp?).

Forvaltning av dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse ville så normalt bare være åpen for kirkesamfunnets faktiske medlemmer.

Men gjennom ofringer og kollekter burde det trolig bygges opp mindre lokale fonds som kan finansiere gavemedlemsskap forvaltet lokalt av diakoner og prester for slike som ikke kan makte å betale medlemsskapet sitt selv.

En ting til: Hvis jeg fikk bestemme, ville jeg ha lagt ned Den norske kirkes lærenemnd og i stedet innført elleve læretukt-konsistorier i bispedømmene, basert på teologisk kompetanse fra bispedømmenes prostier.

Deres formål skulle være strengt begrenset til å behandle bare kvalifiserte læreklager mot dokumentert forkynnelse. Og hvert spørsmål skulle bare vurderes med utgangspunkt i det som faktisk står i kirkens faktiske historiske lærenormer.

Konsistoriene skulle derimot ikke være lekegrind for kirkelige toppteologer som primært bare er ute etter å vise hvor ajour de er med siste mote innenfor nyeste mote-teologi. Slik som vi har sett tilløp til i nyere norske lærenemnd-kjennelser.

Modellen min er alt i alt verken sentralkirkelig eller lokal-kongregasjonalistisk, men prosti-basert regionalkirkelig.