Tid for oppbrudd

Mitt oppgitte tema lyder: "Tid for oppbrudd". Om det skulle være et utropstegn eller et spørsmålstegn bak, spurte jeg ikke om. Og det samme kan det vel også være - fordi det underveis nok blir en blanding av mange tegn - både utrops og spørsmåls og noen til. Men forhåpentligvis blir det tydelig etterhvert hvor jeg mener veien går videre for SKG-fellesskapet. 

Jeg har behov for å begynne med en glad bekjennelse - en bekjennelse til den hellige alminnelige kirke - den som, ifølge vår lutherske bekjennelse, CA, "alltid vil forbli" (CA art.7). Den er en del av min tro og mitt liv. Så sant jeg lever i troen på Den treenige Gud, som jeg en gang ble døpt inn i fellesskap med, er Kirken en del av den virkelighet jeg lever i. Å fornekte Kirken, vil for meg være å fornekte troen. Å bli kirkeløs, vil for meg si å bli hjemløs i verden og overgitt til fordervsmaktene som råder i den. Derfor er temaet vårt i ettermiddag ingen intelektuell lek, men hellig alvor. For meg dreier det seg om ikke mindre enn muligheten for å "fullføre løpet og bevare troen". 

(Her avbrytes jeg i forberedelsen av en telefon - en av mange i løpet av de siste tre årene - fra en ukjent bror i Trondheim som har hele 52 års tjeneste i et kirkelig arbeidslag bak seg - som ringer for å oppmuntre meg på veien. Han minner meg om at Kirken er dem som har fått Ånden som gave og rettleder og viser meg til en av lesetekstene for gårsdagens gudstjeneste (9.s.e. pinse), fra Jer.23,16ff:

"Derfor sier Herren, hærskarenes Gud: "Hør ikke på de profeters ord som profeterer for eder! De fyller eder med tomme innbilninger; de bærer frem sitt eget hjertes syner, ikke ord av Herrens munn. De sier atter og atter til dem som forakter meg: Herren har sagt: I skal ha fred. Og til hver den som følger sitt hårde hjerte, sier de: Det skal ikke komme ulykke over eder. For hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd, så han så og hørte Herrens ord? Hvem har gitt akt på mitt ord og hørt det?" -

Han minner meg om hvor viktig det er å stå i Herrens fortrolige råde - være lydhør for det Herren har å si. Bedre veiledning inn i dagens tema kunne jeg neppe få!) 

For det dreier seg jo nettopp om den kirke som har Jesus Kristus til Herre og som veiledes av den Ånd som Faderen har sendt på hans bønn for å veilede oss til hele sannheten. Om vi derfor kjenner oss hjemløse og i villrede hvor veien går videre, er vi ikke dermed overlatt til oss selv og forlatt som faderløse og uten veileder. Desto viktigere er det at vi er lydhøre og står i "Herrens fortrolige råd". For han vet selv hva han vil gjøre (slik det står i Johannes kap. 6,6 i forbindelse med at han mettet 5000 i ørkenen: "For han visste selv hva han ville gjøre".) 

For det er i samfunnet med Ham - med Herren - at vi tilhører Kirken. Å tilhøre har med det å være tilhører å gjøre - at vi lever av Hans ord og at vi legger øret og hjertet til hans egen røst. Om vi ikke vet hvor veien går, vet vi hvem Veien er. Og i trengselstider, i Kirkens første tid, ble de kristne, som kjent, nettopp kalt "de som hørte til Guds vei". Det er godt at det er slik når vi ikke vet hvor veien går - at vi vet hvem vi hører til og hører på. I sine 8 teser fra 1933 om kirkens ungdomsarbeid - altså midt i en oppbruddstid i kirken, i den tyske kirkekampens spede begynnelse - sier Dietrich Bonhoeffer noe om det samme, om det grunnleggende orienteringspunkt i en villfarelsens tid. Han taler om Kirkens fremtid. Han sier ikke: Kirken er ungdommens fremtid. Men han sier heller ikke at Kirken er Guds eller Jesu Kristi fremtid her i verden. Men han sier ganske motsatt: "Herren Jesus Kristus er ene og alene kirkens fremtid". Han begrunner rekkefølgen i ordene slik (i tese 3): "Menigheten er de mennesker på jorden, som er revet ut av dødens og den ondes herredømme ved Guds kraft, og som kjenner ordet om Guds kraft blandt menneskene i Jesus Kristus og lydig samler seg om dette ord i troen. Menigheten er Kristi nåtidige nærvær som sann Herre og bror. Å være i menigheten betyr å være i Kristus. Å være i Kristus betyr å være i menigheten". 

I krisetider er det viktig å fastholde de fundamentale ting. I sin artikkel "Dietrich Bonhoeffer om kirken og kirkens fremtid" (i "En ny bok om Kyrkan", Borås 1989, s. 285 ff.) skriver Jørgen Glenthøj følgende om dette: "Herren Jesus Kristus og budskapet om og fra ham er for Bonhoeffer det Arkimedes-punkt, hvorpå han står og hvorfra han fører kirkekampen imod dem, der havde deres ståsted i fornuften, kulturbevidstheden eller Blot-und-Boden-ideologien og folkets raceinstinkter". 

"Å være i menigheten betyr å være i Kristus. Å være i Kristus betyr å være i menigheten".

Men med dette utgangspunkt må vi videre kunne si at denne kirke - Jesu Kristi kirke - alltid vil være i oppbrudd. Oppbruddet er så og si Kirkens væreform i verden. Dersom vårt apostoliske program er å "ta(r) enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus" (2. Kor.10,5), vil vi være i et konstant oppbrudd fra alt og alle som vil gjøre krav på vår lydighet. Det står om kristenmenneskets frihet til å lytte og lyde. 

Det går på mer enn produksjon av protester, det er bare en side av det hele. At oppbruddet er Kirkens væreform, gir seg selv ut fra det faktum at Kirken er et folk som venter på sin Herre. Kirken er et eskatologisk fellesskap - et vandringsfolk i verden som på Guds kall har brutt opp fra sin jordiske eksistens, fra synden og døden og dommen, og som har begitt seg på vandring under Guds ords lys og stjerne på veien mot fullendelsen, mot Jesu Kristi gjenkomst i herlighet. Og fordi vi ikke her har - som det står skrevet - "et blivende sted", et sted på jorden hvor Guds folk kan etablere seg og slå seg til ro, er vi kalt til å leve i oppbrudd til enhver tid. Fra første stund av lærte Det gamle testamentets Gudsfolk at de måtte ha teltpluggene løse i jorden, slik vi lærte barna å synge i Unge Røster på Kyrkjebø: "La oss bryte opp og brenne broene, og la oss reise hjem; la oss sørge for at våre teltplugger er løse i jorden! For vi skal hjem, hjem til himmelen, til Gud vår rette Far....." 

Kirken er Guds vandringsfolk på jorden, slik vi også synger det i en av våre nye salmer (nr. 106 i Salmer 97): 

"Vi er et folk på vandring. 

Når veien blir slitsom og lang, 

vi søker en eng og en kilde, 

et fristed for bønn og sang. 

Vi er et folk på vandring. 

I uro, bekymring og nød, 

da søker vi styrke og stillhet, 

og samles om vin og brød. 

Vi er et folk på vandring. 

I tro kan vi skimte iblant 

et hjem for hver søkende pilegrim, 

det salige livets land." 

"Utgang" - "gjennomgang" - "inngang" er Kirkens eksistensform, gitt som mønster i den hellige dåp. Personlig er jeg overbevist om – og har blitt det mer og mer - at Kirkens store skade nettopp er at den i realiteten har gitt opp troen på Kristi gjenkomst. Det vil si, "gitt opp" er kanskje noe overdrevet, men den har i hvert fall gitt opp å vente på Kristi gjenkomst. Det gjennomsyrer ikke kirken av i dag, slik det har gjort det til andre tider av kirkens historie. Og når Kirken slutter å vente på sin Herre, da forfaller den både i tro, moral, og forvaltning og de bibelske ordninger forvitres. Det er historien om Herrens vingård på nytt. "Min venn hadde en vingård på en fruktbar haug. Og han gravde den om og renset den for sten og plantet edle vintrær i den og bygget et tårn i dens midte... Hva var det mer å gjøre med min vingård ...? - jeg vil ta bort dens gjerde, så den blir avgnaget; jeg vil rive ned dens mur, så den blir nedtrådt. Og jeg vil la den ligge øde; den skal ikke skjæres og ikke hakkes, så den skyter opp i torn og tistel, og skyene vil jeg byde at de ikke skal la regn falle på den" (Jes. 5,1 ff.). 

Hva skjer når vingårdsforvalteren slutter å vente på sin Herres komme - når han glemmer at han forvalter betrodd gods? Hva skjer da? Jesus sier: "Men dersom denne tjener sier i sitt hjerte: Min Herre dryger med å komme, og så gir seg til å slå drengene og pikene og ete og drikke og fylle seg, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hugge ham sønder og gi ham lodd og del med de utro". 

En levende eskatologisk forventning - slik vi bl.a. finner den beskrevet i Pauli brever til menigheten i Tessalonika - tvinger Kirken inn i lydhør årvåkenhet. Forventningen er en stadig kraft til fornyelse av alle Kirkens livsformer. Ikke minst gjelder det den etiske standard og den åndelige disiplin. "La oss ikke sove, som de andre, men la os våke og være edrue! De som sover, sover jo om natten, og de som drikker seg drukne, er drukne om natten; men vi som hører dagen til, la oss være edrue, ikledd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm... Forman derfor hverandre, og oppbygg den ene den andre, som I og gjør...." 

Konklusjon, så langt: 

Fordi Kirken er et vandringsfolk, er det altså alltid tid for oppbrudd. Og fordi Kirken er dem som lar seg lede av Den hellige Ånd, er det avgjørende å legge øret til og være fortrolig i Herrens råd. Å bryte opp til kamp dersom Herren ikke gir signal til oppbrudd, har vist seg å være fatalt for Gudsfolket tidligere. Under vandringen i ørkenen ble Israelsfolket fristet til nettopp det, men de måtte snu og vende tilbake igjen (Devt. 1,40 ff.). Oppbruddet ble et tilbakeslag. Men der Gud selv gav signalet til å bryte opp, der førte han dem til seier (Devt. 2,24 ff.). Oppbruddet førte til fremgang. Det er lærdom vi må ta med oss, slik at vi lærer å vente på Guds time. Men når Herren først kaller til oppbrudd, da skal prestene blåse i trompetene.... 

Hvorfor starter jeg slik? Jeg vet jo at oppgaven min er å være konkret - si noe om en kirkelig strategi inn i en bestemt kirkelig situasjon i dag. Nærmere bestemt dreier det seg om Samråd på Kirkens Grunn - hvorvidt tiden nå for oss er kommet for å ta et nytt skritt - et skritt som, dersom vi tar det, vil føre oss ut av Den norske kirke på sikt - et kirkelig oppbrudd med uanede konsekvenser. Til nå har vi hatt et program for en indrekirkelig fornyelse - et slags indre exodus hvor vi har søkt å finne friheten innenfor statskirkens og folkekirkens ramme og ikke utenfor den. Målsettingen har vært å forme et indrekirkelig fellesskap "som vil befri, bevare og tydeliggjøre Den norske kirke som bekjennende trossamfunn". På dette grunnlag har vi ønsket å "hjelpe medlemmene slik at de kan leve og tjene i kirken på grunnlag av kirkens apostoliske tro, og slik bevare sitt medlemskap i Den norske kirke". 

Vi har med andre ord ikke ønsket å være noen kirkelig opprørsbevegelse (selv om noen har villet gjøre oss til det) - vi har ikke kalt til oppbrudd ut av Den norske kirke. Tvert imot har vi ønsket å bidra til at så mange som mulig kunne bli værende i Den norske kirke og bli bevart i troen i denne. Vår bevegelse var ment å være et supplement til våre kirkelige ordninger i en kirkelig nødssituasjon - mer enn et eget kirkelig alternativ. Oppbruddet som vi ønsket å bidra til, var altså et oppbrudd som vi så for oss, sammen med hele vår kirke ut av det statskirkelige fangenskap og inn i en ny og byggende tid for den "frie norske kirke". 

Spørsmålet er om denne tiden ikke for lengst er forbi. Mange av oss spør oss selv og andre om det lenger er mulig å "leve og tjene i kirken på grunnlag av kirkens apostoliske tro innenfor Den norske kirke". Spørsmålet stilles i stort alvor. Som vi vet, så har noen allerede for sin egen del trukket konsekvensen av at veien inn i prestetjenesten i Den norske kirke er stengt for dem - om ikke formelt, så i hvert fall reelt. De ser ingen fremtid i denne kirken. Sammen med flere andre har de funnet sin egen vei - en vei - ikke ut av Kirken - de vil heller si en vei inn i Kirken - Den katolske kirke. Jeg vil være den siste til å bebreide dem for det. For dem var tiden ikke lenger inne for den type oppbrudd som vi snakker om her, tiden var for lengst ute. Derfor valgte de sin egen løsning. Også for noen av oss andre - både i og utenfor embete - er tiden i ferd med å renne ut. Om vi ikke selv bryter opp, kan det fort utvikle seg slik at andre sørger for et brudd med oss. Og spørsmålet er om vi ikke i denne nye situasjonen er nødt til å skifte strategi - ta et nytt skritt - som gir oss handlingsfrihet i fortsettelsen. Er tiden kommet for et oppbrudd? Og hvilket oppbrudd snakker vi da om? 

Det er inn i denne situasjonen at jeg fant å ville begynne med en glad bekjennelse til Kirken, den som alltid vil være til Herren kommer igjen og som har oppbruddet som sin eksistensform og som alltid søker Herrens time i sin tid. Ikke som en fluktmanøver bort fra utfordringen i dagens tema, men som mer setter dagens tema inn i en større sammenheng. For det er min overbevisning at hvis vi ikke selv - enkeltvis og i fellesskap - lever i denne generelle forventning om Herrens gjenkomst og ikke er forberedt på et oppbrudd til enhver tid, vil vi heller ikke være rede til å ta det skrittet som kreves av oss i dag. For dypest sett handler det om tro og tillit. 

For meg gir dette følgende mer generelle føringer: 

For det første at et oppbrudd - hvordan det enn måtte komme - ikke er et oppbrudd fra Kirken som vi tror på og som vi ble innlemmet i ved dåpens hellige sakrament. Vi tror på en kirke som lever i historien og som konkretiserer seg på stedet. Det er gjennom Den norske kirke - den historisk gitte - vi har fått overdratt troen både som lære og bekjennelse og som personlig troserfaring. I så måte er den vår åndelige mor. Den realiteten vil jeg ikke fornekte. Det betyr at jeg så langt som mulig vil motvirke at det oppbrudd som er nødvendig å gjøre, skal bety et brudd med menighetene i Den norske kirke - med troens folk i kirke og bedehus. Akkurat det er jo vår store nød - ikke minst for de av oss som er prester og som har fått ansvar for en hjord - at vi ikke må forlate hjorden, men vokte den trofast inntil overhyrden kommer. Dette må i hvert fall være i synsfeltet vårt, slik at oppbruddet ikke blir et lettvint farvel til de mennesker og det folk som vi er betrodd. Et brudd med systemet trenger ikke nødvendigvis være et brudd med folket. Vårt kall er ikke å etablere eller skape kirke, vårt kall er å være kirke sammen med dem som er våre åndelige søsken og for dem som kirken er til for - i tillegg til å være til for Gud - nemlig alle menneskene omkring oss som ikke er nådd med kjærlighetens evangelium. Et oppbrudd må derfor ikke i utgangspunktet bety en flukt fra folket som vi er sendt til. Og dersom det blir nødvendig å forlate hjorden, må det ikke få skje uten smerte - i en triumfalistisk sekterisme. 

Og det er den andre føringen jeg ønsker å gi, jeg vil så sterkt jeg kan advare mot sekterismens farer. Den ligger så lett for hånden for den som gir seg kirkekritikken i vold og som tenker på å etablere noen ny kirke. Det blir så lett "oss" mot alle "de andre". En samler seg omkring bestemte saker og enkelte personligheter. Det vokser så lett fram en innadvendt kultur, der en dyrker seg selv og sine tanker og ideer om den rene kirke. De som ikke er for oss, er imot oss! Så sloss vi for saken - og glemmer menneskene vi er satt til å tjene. 

Til oss alle vi jeg si: 

Den som taler om og kaller til oppbrudd uten å kjenne smerten i bruddet og nøden for folket, forfaller lett til propagandistens enkle og lettvinte omgang med vanskelige ting. Dette må vi motvirke så sterkt vi kan. Sekterismen er en kirkelig ukultur som aldri bærer fremtiden i seg. 

Og den tredje føringen er denne: Oppbruddet må skje i en forpliktende økumenisk sammenheng. Den beste motgiften mot all sekterisme er å tenke katolsk om kirken. Vi søker sammen i det oppbruddet som må komme. Sammen med våre reformatoriske søsken i våre lutherske søsterkirker. Det skjer noe samtidig i alle de etablerte kirkesamfunn. Det skjer et oppbrudd med den verdsliggjorte og utvannede kirken. Det er i seg selv løfterikt. Og via kirkesamfunn som står i midten i den økumeniske prosess og samtale, som den anglikanske, søker vi fellesskap i tro og ordning (faith and order), med den gammelkatolske kirke som igjen åpner døren inn til en ubrutt tradisjon i det som benevnes som den udelte kirke (kirken før 1054 - før bruddet mellom Øst og Vest). Det oppbruddet vi snakker om, som på en eller annen måte må skje, må ikke få føre til ny fragmentering av kirkekroppen, til enda mindre bruddstykker. Vi ønsker ikke flere lutherske frikirker, om jeg kan si det slik, de som ønsker en slik løsning, kan velge mellom en av disse. For de fleste av oss er dette ikke et alternativ. Med Den augsburgske konfesjon ønsker vi å fastholde den økumeniske forpliktelse. Derfor er oppbruddstid for oss også tid for å søke sammen i bønn og forpliktende samtaler med den ortodokse opposisjon innenfor alle etablerte kirker for å etablere grunnlaget for et nytt økumene. For vandringsfolket - Guds kirke på jord - er ett både i tiden og rommet. Og Kristus, brudgommen, har bare en brud som venter på sin brudgom og som kler seg i hellighet og renhet i trofasthet mot ham alene - inntil den dagen da hun skal føres fram for ham uten plett og lyte. 

Hvem er så denne kirken som kalles til oppbrudd? Jeg mener, hvem er hun mer konkret? Hvilke kjennetegn bærer hun - for at vi skal kunne kjenne henne igjen i de mange forskjellige skikkelser og tradisjoner hun lever under? For at vi skal kjenne henne igjen her hos oss - i den norske tradisjonen. Også der kirken er i forfall er det viktig å lete etter kjennetegnene, delvis for å fastholde troen på at den kirken vi tilhører, tross alt er en kristen kirke, delvis for å kunne finne fram til de hovedpunkter der fornyelsen må komme, om hun fortsatt skal kunne være en kristen kirke. Slik kan nettopp kjennetegnene vise seg å være motsigelsens tegn, dvs ikke tegn på enhet og fellesskap midt i mangfoldet, men på splittelse og strid som utfordrer nettopp til oppbrudd og fornyelse. 

I all enkelhet velger jeg her å følge Luthers pedagogiske 7-punktsliste fra skriftet "Om konsilene og kirken" (1539). Hans problem var også dette med det uklare kirkebegrepet. Ordet "kirke" er et diffust begrep, sier han. I utgangspunktet betyr det bare en hvilken som helst forsamling. Derfor må ordet kvalifiseres. Det finnes mange ulike forsamlinger av mennesker, men kirken er en ganske spesiell forsamling, ulik alle de andre. Kirken er Guds folk. Legg merke til at han ikke sier, slik vi er vant til å høre det i en spesiell norsk pietistisk sammenheng: Kyrkja og Guds folk. Luther kom aldri på å skulle skille det kirkelige og det kristelige. Han sier at Kirken er Guds folk i verden - et hellig, utvalgt og kristent folk - et "sancta, catholica christiana". 

Og dette folket bærer 7 gjenkjennelige kjennetegn. Hvert av dem verd sitt eget foredrag, men her må vi bare stikkordsmessig antyde noen viktige momenter under hvert av dem. 

For det første selve helliggjørelsesmidlet som er Guds ord. 

"Der du nå ser og hører dette ord bli forkynt, trodd, bekjent og etterlevd, skal du ikke tvile på at der med sikkerhet finnes en sann Ecclesia sancta catholica, et kristent, hellig folk - selv om svært få hører til i det". 

Kirken blir til når Gud taler sitt ord. Og Gud har talt - som vi vet - på mange måter gjennom profetene, og også talt endelig og fullkomment i tidens fylde, tydelig og klart gjennom Sønnen, han som selv er Ordet fra Gud (Hebr.1,1ff). 

Det er først og fremst ved Ordets nådemiddel at Gud skaper den rettferdiggjørende og helliggjørende tro, når og hvor han vil (CA 5). 

Ordet som kjennetegn er ikke bare Bibelen i skriftlig form. Det er fremfor alt Ordet lest og forkynt i forsamlingen - det levende ordet. Og her i menighetens gudstjeneste blir sammenhengen mellom Ordet og Kirken tydeliggjort. "Slik lyder Herrens ord!" - sier skriftleseren - og menigheten svarer (i hvert fall i våre sammenhenger): "Gud være lovet". 

Mao: Ordet og Kirken er gjensidig avhengig av hverandre. Som Luther slår fast: "Guds ord kan ikke være uten Guds folk. og omvendt kan Guds folk ikke være uten Guds ord. For hvem skulle ellers preke og høre hvis det ikke fantes et Guds folk. Og hva skulle eller kunne Guds folk tro og bekjenne, om det ikke fantes Guds ord". 

I Kirken inkarneres ordet alltid på nytt gjennom mennesker som tar imot ordet, tror det og bekjenner det. 

Allerede her blir Ordet som kirketegn utydelig for oss. For Kirken er ikke dem som Guds ord retter seg til, slik det ofte hevdes ut i fra en religiøst begrunnet folkekirkeideologi. Heller ikke er Kirken alle de som sporadisk hører ordet forkynt. Kirken er dem som tar imot ordet i tro og skikker seg etter det i lydighet. 

Videre må ordet forkynnes klart og rent. Guds lov og Guds evangelium må lyde til omvendelse og tro. Det har vært hevdet innenfor et såkalt gjennomsnittlig luthersk kirkesyn, at det eneste avgjørende kriterium for en kirkeordning er at den trygger "evangeliets frie løp". Så lenge ingen hindrer oss i å forkynne, sies det, så blir vi i statskirken. Men problemet er jo at statskirken også gir fritt løp for vranglæren. Det er frihet for både Loke og Tor. Dvs friheten synes å innskrenkes mer og mer for dem som ønsker å forkynne og bekjenne et helbibelsk budskap. Det bibelglade og bibeltro folket blir skjøvet mer og mer ut i periferien og blir behandlet som dissidenter. Ortodokse prester er i akutt fare for å avsettes. Og den bibeloppløsende teologien fester sitt grep i kirkens maktsentra. 

Behandlingen av homofilispørsmålet viser dette til fulle og gjør situasjonen prekær for alle dem som forutsetter at Guds ord er klart og tydelig. For det første har det festnet seg et inntrykk av at Guds ord er utydelig i denne sak. Det kan forstås på flere måter. For det andre så trues ikke enheten i kirken av at biskoper og prester lærer ulikt om denne sak. Dermed er det enighet om at saken egentlig er et adiaforon. For det tredje skal alle være forpliktet til ens praksis samtidig som det gis full frihet til å undergrave denne praksis ved å kjempe for det motsatte syn. Saken er dypt alvorlig, for til syvende og sist handler om hvordan et menneske blir frelst. Er noe synd, slik bibelen sier, diskvalifiserer det for Guds rike, dersom ikke synden blir erkjent og bekjent. En og samme ting kan ikke være synd og ikke synd samtidig. Vi kan ikke bruke Den treenige Guds navn til å avløse noe i skriftemålet og samtidig si at det er OK å bruke det samme navn til velsigne samme sak. I det øyeblikk er det to kirker på ferde - en løgnkirke og en sann kirke. Og her må vi velge. Det nytter ikke å sitte på gjerdet slik de fleste gjør. 

Hva gjør Guds folk i denne situasjonen? Det nytter ikke lenger bare å protestere. Det fører ikke til noe bare å gjenta honnørordene og følge gamle paroler, som f.eks. å avstå fra frivillig samarbeid med vranglærerne. Her må SKGs strategi skille seg fra den tradisjonelle FBB-linjen. Ellers ville det i så fall bety at vi synes det er OK at f.eks. prestene fortsatt skulle dele gudstjenestefellesskap og kommunion med slike. Men en slik gudstjeneste skjer ikke i Ånd og sannhet, Derfor må vi bryte med slike biskoper. Fortsetter vi kommunionsfellesskapet med dem, bekrefter vi at spørsmålet om homofil praksis er et adiafora. Men ordene i bibelen tvinger oss til å handle, for de er handlingsord. Derfor må vi sette handling bak ordene, gjøre som vi sier. Ellers står vi selv i fare for å falle fra. 

Gjør vi dette, er vi allerede midt i oppbruddet, tro meg. Vi trenger ikke lure på om eller på hvilken måte oppbruddet må komme. Å sette foten ned i forhold til vranglærende biskoper og prester fører uvegerlig til at oppbruddet er et faktum. Lydighetens skritt har ført deg inn i en situasjon som krever nye løsninger, et nytt livsrom, nye livsytringer. Selv om vi ikke ser hvor neste skrittet fører oss hen, har vi lagt noe bak oss. Det er troens vei. 

Det andre kjennetegnet er dåpens hellige sakrament, 

"- der dette læres, tros og brukes rett etter Kristi innstiftelse".

For det er gjennom dåpen et menneske blir podet inn i det nye gudsfolket. Dåpen er veien fra død til liv, fra mørket til lys, fra verdens grunnkrefter til Guds rike. Dåpen er også et skifte av tilhørighet. Som kristen har jeg ikke lenger min fremste lojalitet og lydighet mot folk og land. Jeg har skiftet identitet og tilhører nå Kirken som er Guds folk i verden. Det begrenser min lydighet i forhold til alt annet og fører meg inn i det vi kunne kalle en kritisk solidaritet med det folket jeg tilhører fra naturen av. 

Dåpen innebærer derfor i seg selv et brudd. Et oppbrudd. Fra en livssfære til en annen. Nytt liv og nye holdninger. En ny etisk standard - veiledet av Guds eget ord. 

I stortingsdebatten om premissene for den nye kirkeordningen (1997) heter det at ordningen skal sikre en bred og tolerant folkekirke, der folket skal få gjøre bruk av kirkens tilbud, som f.eks. dåpen, på sine egne premisser. De som forvalter kirkens lære "må forholde seg til nye rammebetingelser og strukturendringer i familie- og samfunnsliv" (ett av mindretallene). Et annet mindretall hevder med styrke at "toleranse, vidsyn og respekt for andre mennesker må knyttes opp til krav til kirken om likestilling mellom kjønnene og ut fra legning". 

Med andre ord - dåpen til Kristus forplikter ikke på Kirkens normgrunnlag. Dåpen skal ikke innebære et brudd med det gamle livet og de gamle normene, men mer uttrykke kontinuitet med slekten og det alminnelige liv som leves på egne forutsetninger og premisser. Standarden setter vi mao selv. 

For Luther er det viktig å understreke at dåpen ikke bare skal læres rett, men den skal forvaltes rett, slik at troen kommer til og slik at den fører inn Kirkens liv. Den skal også brukes rett. I Apostlenes Gjerninger står det at på pinsedagen ble 5000 mennesker døpt og "lagt til menigheten". I vår kirke i dag døpes det årlig titusener på titusener - uten at menighetene vokser! 

Begynn så smått og praktiser bibelske kriterier for dåp, og du skal oppleve at du er midt i et oppbrudd der du befinner deg ganske alene - uten støtte fra biskop og andre foresatte. Den belastningen må du bære alene. Slik har det vært lenge, men vi har nok trodd at vi skulle kunne snu utviklingen og bidra til en mer bibelsk dåpspraksis, der dåpen og Kristus, dåpen og troen og dåpen og kirken blir holdt sammen. Men det ser ut til at en falsk folkekirketanke og en betingelsesløs barnedåpspraksis betinger hverandre gjensidig bare mer og mer, jfr. signalene fra den nye Oslo-biskopen. 

Det tredje kirketegnet er nattverden, 

"- der det utdeles, tros og mottas rett etter Kristi innstiftelse".

Vi kan vel kanskje si at utviklingen i vår kirke på dette punktet fra en side sett har vært noe av det mest positive. Først og fremst fordi det, til tross for enkelte biskopers signal om at nattverden for all del ikke må feires for ofte (dvs hver søndag!), så har det skjedd noe av en nattverdvekkelse rundt omkring i menighetene. Flere steder feires den nye pakts måltid på hver Herrens dag. Også når det gjelder nattverdvinen ser det ut til at vinden er i ferd med å snu. Det har jo også vært en av våre "kampsaker". Videre så har også de økumeniske avtaler ført vår kirke inn i en mer økumenisk og oldirkelig tradisjon med en rikere og trinitarisk nattverdliturgi . Dvs. jeg er ikke sikker på hvor bevisst dette er og heller ikke om eller eventuelt når vår kirke har tenkt å ta på alvor de avtalene som er inngått ved bl.a. å innføre nye nattverdliturgier. Men her ligger vi i forkant. Vi har utarbeidet vår egen SKG-liturgi som vi bruker uten å ha spurt om lov. Det innebærer også et aldri så lite oppbrudd og sivil ulydighet i og med at ordningen bryter med "Den norske kirkes ordninger" slik det uttrykkes i ordinasjonsforpliktelsen. 

Men for oss er det viktig å gå videre på denne veien - å fastholde en eukaristisk fromhet der feiringen av nattverden befris fra en subjektivistisk orientering og knyttes til en helbibelsk offertanke der det ene offer gitt en gang for alle på Golgata blir virksomt og tilgjengelig for de troende og hvor våre liv forenes med ham og blir til et evig takkeoffer i menighetens lovsang og hverdagens gode gjerninger. 

Jeg har kjent det slik i dager med mismot og usikkerhet omkring veien videre, at jeg ikke har kunnet gjøre noe annet enn å tviholde på kalken og løfte frelsens beger og proklamere med Kirkens liturgi Kristi død inntil han kommer. Det har vært mitt Arkimedespunkt i denne tiden - og jeg tror at vi i den tiden som ligger foran oss, vil måtte prioritere den regelmessige samlingen om nattverden. For Jesu løfte er dette at "der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der vi jeg være midt iblandt dere". Dette ordet viser oss nettopp til alterbordet - på bakgrunn av Det gamle testamentets ord om Guds nærvær på ethvert altersted der hans navn ble ihukommet. 

Men til en rett nattverdfeiring hører også en nattverdpåminnelse - om å prøve seg selv før en spiser av brødet og drikker av vinen. Det går an å ete og drikke seg selv til dom. Det skjer når vi vil ha del med Kristi legeme og blod som er gitt som et fullkomment soningsoffer for våre synder, med et ubotferdig hjerte. Det norske bispemøtet har samlet uttalt at det ikke skal øves kirketukt ved nattverdbordet. Rett nok erkjenner noen at det er en nytestamentlig og oldkirkelig praksis, men den lar seg ikke kombinere med folkekirken. Derfor skal en prest visstnok kunne advare et menneske mot å gå til nattverdbordet uten å gjøre opp med en bestemt synd, men om personen insisterer og ikke vil la seg tale til rette, skal presten gi vedkommende nattverden. Det arme menneske må bære konsekvensen av dette selv.! 

Etter dette mønster som ble lagt i Bispemøtets uttalelse om den såkalte Kirkeboten (BM 22/94), ønsker alle biskopene (på forskjellige premisser, riktignok!) også praktiserende homofile velkommen til nattverdbordet. Og der presten skulle komme i konflikt med biskopens råd i denne sak, er det biskopens ord som har kirkerettslig autoritet og makt. Det fører oss naturlig over til 

Det fjerde kjennetegnet på kirken som er nøklene. 

Man kjenner igjen, sier Luther, "Guds folk eller de hellige kristne på nøklene, som de bruker offentlig. (Her vises til Matt. 18,15). "Når en kristen synder, skal han straffes, og om han ikke forbedrer seg, skal han bindes og utelukkes. Bedrer han seg, skal han avløses. Dette er nøklene." 

Her reises hele spørsmålet om kirkens grenser - en fremmed problemstilling i det hele tatt for den vidåpne folkekirken. Vi hørte det igjen i forbindelse med forslaget om innføring av kirkeskatt, at APs Grete Knudsen ikke kunne tenke seg å bidra til en bedret kirkelig økonomi uten at en først sikret en tolerant og åpen folkekirke, dvs en kirke uten grenser og uten krav. 

Nøklene som kjennetegn reiser ikke bare spørsmålet om kirkens grenser, men også om den billige eller den dyre nåden, slik Dietrich Bonhoeffer uttrykker det. Hvis ikke kirketukten praktiseres, blir nåden billig. Når antinomismen tar over, blir kirkens tjenester å brukes på folkets egne premisser. 

I relasjon til en slik tolerant og åpen folkekirke blir Luthers ord om kirketukten nesten kuriøse og museale: "Den som ikke tror på Kristus, er ikke kristelig eller kristen. Den som ikke har Den hellige Ånd mot synden (altså som et helliggjørelsesmiddel), er heller ikke hellig."Slike mennesker" skal ikke regnes som kristne. Man skal ikke trøste dem som om de var kristne, med all tale om syndenes forlatelse og Kristi nåde, som antinomistene gjør". Luther raser mot en kirke som vil tillate folk å kalle seg kristne og som allikevel tillater folket å leve i åpenbare synder uten å ville endre livsstil. 

Spørsmålet om nøklene - om løse- og bindemakten - aktualiserer også spørsmålet om Kirkens synlighet. For om Kirken er synlig, må det også finnes grenser for hvor denne kirken er og hvem som hører til der. 

Problemet er bare det at prestene i Den norske kirke er fratatt nøklene av et samlet bispekollegium. Det vil si, de skal fortsatt kunne praktisere skriftemålet og forkynne evangeliet fritt, men den offentlige bruken av nøklene i form av det lille bannet (utelukkelsen av nattverdfellesskapet) har de tatt fra oss. De har tatt nøklene, og selv har de låst dem inne i skapet. 

Men en kirke som ikke kan si nei, kan heller ikke si ja. En kirke som både sier ja og nei står i fare for å rettferdiggjøre synden i stedet for synderen. 

Den avgjørende kampen i dag står derfor dypest sett om kampen om den dyre nåde. For ingen kan komme inn i kirkens felleskap - inn i Gudsfolket - uten ved omvendelse og avløsning. Ingen tilgivelse kan gis uten at synden erkjennes og bekjennes. 

Også under dette tegnet blir Den norske kirke utydelig som en kristen kirke. Tegnet blir et motsigelsens tegn isteden for et tegn som er tydelig og klart. 

Det femte tegn som vi skal prøve vår kirke på er embetet 

"- at den innvier eller kaller kirkens tjenere, eller har embeter som tilsettes. For man må ha biskoper, hyrder eller prester, som offentlig og privat gir, utdeler og forvalter de overfor nevnte fire hellige ting på kirkens vegne og i dens navn, men enda mer pga Kristi innstiftelse".

Her forkastes for det første kvinnelig prestetjeneste under henvisning til apostoliske utsagn. Samtidig fastholdes nødvendigheten av at kirken har en egen kallsrett og ordinasjonsrett slik at den stadig kan skaffe seg tjenere som utøver Kristi tjeneste på hans og kirkens vegne. Embetet og ordinasjonen er mao ikke et adiaforon, men et kirkegrunnleggende element. 

Også under dette tegnet blir Den norske kirke utydelig, både historisk og aktuelt bedømt. Bispeembedet - som altså Luther her faktisk sier er nødvendig for en sann kirke (!) - er tvetydig og hviler i en kirkerett der den egentlige bispeautoritet hviler hos Kongen. Etter bruddet med den katolske kirke og med den apostoliske suksesjon (og dermed med den kanoniske retten) ble de nye biskopene kongens menn helt og fullt. De ble superintendenter - og det spørs om de i realiteten er noe annet i dagens kirke. De er bundet opp til en politisk virkelighet som tvinger dem inn i en falsk enhet. De som skulle være et tegn på den apostoliske læretradisjonen og på enheten i Kirken, er blitt tvetydige og tvisynte og vranglærende. 

Samtidig har de festet grepet gjennom kirkerettslig bindende instrukser, både for seg selv og for prestene. Vi er på vei til å bli en bispekirke på feile premisser. Da hjelper det lite om kirken ønsker å komme inn i en formell suksesjon av biskoper gjennom Porvoo-samarbeidet, når ikke tegnet - biskopens embete - svarer til og forsvarer den apostoliske læretradisjon. For tro og ordning - faith and order - hører uløselig sammen og betinger hverandre gjensidig. 

En prest i Den norske kirke er gjennom instruks knyttet opp til en biskop både som rett og som plikt. Ingen skal kunne tjenestegjøre som prest uten å stå under biskoppelig tilsyn. Slike som meg og andre som har brutt med biskopen, står derfor i en prinsipielt umulig situasjon. Selv er jeg innrapportert til Kirkens Lærenemnd som skal vurdere om en prest overhode kan tilkjennes retten til å bryte tilsynet fra en biskop. Tilkjennes jeg ikke denne retten - selv ikke når biskopen er en vranglærer - er det ikke lenger kirkelig hjemmel for min prestetjeneste. Det vil i tilfelle måtte få betydning for langt flere enn meg. Derfor blir dette en uhyre viktig sak i tiden som kommer. Her får kirken anledning til å avsløre sin egen lære og sin egen kirkerett og sammenhengen mellom disse. 

Samtidig står Den norske kirke i fare for å stoppe etterveksten av ortodokse prester. Dette er, etter min mening, av de sterkeste oppbruddstegn i kirken for tiden. At unge teologer som står for kirkens gamle tro og praksis, ikke blir "kalt og innsatt" i den apostoliske tjeneste - at Den norske kirke ikke kan eller vil bekrefte deres prestekall - hvordan kan vi leve med det? Og hva krever det av oss? 

Samtidig med at våre kandidater stenges ute, strømmer kirken snart over med prester som både ved sitt kjønn og med sin lære og sitt liv gjør embetstegnet som kirketegn ikke bare usynlig, men også ugyldig fordi det vitner om det motsatte av det det er satt til å vitne om. Den kvinnelige superintendenten på Hamar er i denne sammenheng bare et symptom på det kirkelige embetets sammenbrudd i Den norske kirke. 

Det femte kirketegnet reiser med tyngde spørsmålet om kirkens rettspraksis og kallsrett. Hvem forvalter ordinasjonen når det ikke er Kongen som gjør det? Vi vil svare at det gjør biskopen i samspill med menighetene. Men hvor er de biskopene som vil forvalte denne retten etter kirkens egen apostoliske og katolske tradisjon? 

Noen vil si at vi ikke trenger biskoper i det hele tatt. Andre vil si at de ikke trenger dem, men skaffer seg egne allikevel innenfor systemet på egne premisser. Men hvor blir det av tegnet som forteller oss at her er den ene sanne katolske kirke til stede - også her hos oss slik den er tilstede til alle tider og på alle steder der Gudsfolket er samlet? 

Det sjette tegnet er lovsangen og bønnen, 

for "- i det ytre kjenner man igjen det hellige kristne folk på bønnen og at man ser at man offentlig lover og takker Gud". 

Kirken er mao ikke usynlig, men den er både lydelig og synlig tydelig tilstede når den samles til gudstjeneste. Vel finnes det også hyklere blandt dem som samles slik. Men det forhindrer ikke at Kirken er kirke når den samles til gudstjeneste. Vår kirke lærer falskt om hykleriet. For vi har lært å tenke slik at hyklerne er usynlige, for det er mennesker som aldri samles når kirken kommer sammen til offentlig gudsdyrkelse og som ikke er med i den offentlige bekjennelsen og lovsangen. Det er de som holder seg borte fra gudstjenesten. Men slik tenker ikke bekjennelsen (CA 8). Hyklerne er like synlige som alle de troende som samles til gudstjeneste, for hyklere er slike som tilhører kirken og som samles til gudstjeneste sammen med de andre, men som bare bekjenner med leppene og ikke med hjertet. De som ikke samles, tilhører ikke gruppen "hyklere" i bekjennelsens mening. De er frafalne og skal ikke kunne kalles for kristne, ifølge Luther. Men hyklerne er både synlige og usynlige samtidig, slik også de troende er det, for skillet mellom troen og vantroen kjenner bare Gud. 

En slik erkjennelse er en utfordring til en folkekirke som sier at alle hører til, selv om de aldri er tilhørere. Når de aldri blir opplært i troen og Fadervår og i resten av katekismen og aldri, eller meget sjelden, søker gudstjenestens fellesskap. 

Også her må vi i ærlig erkjennelse kunne si at kirketegnet er uklart. For hvordan kan vi være folkekirke når folket ikke fyller kirkene? En folkekirke uten folk er ikke noe annet enn et bedrag! En annen sak - og den bør oppta oss meget - er at kirken skal være folkekirke i den forstand at kirken skal være folkelig - et sted for alminnelige mennesker på godt og ondt - og at kirken må være utadvendt og åpen for alle som vil gå gjennom døren. 

Til syvende og sist prøver vi vår kirke på det syvende kjennetegnet som er kors og lidelse, 

for "- i det ytre kjenner man igjen det hellige kristne folk gjennom korsets helliggjørelsesmiddel, at man må lide all ulykke og forfølgelse, allehånde anfektelser og ondt av djevelen, verden og kjødet... For med dette helliggjørelsesmiddel gjør Den Hellige Ånd dette folket ikke bare hellig, men salig". 

Det dreier seg altså om det å kjenne og tåle motgang for Kristi skyld, ikke på grunn av egne dumme ting, men på grunn av lydighet mot Kristus og hans ord. 

Ikke all motgang og all forfølgelse skyldes dårlig informasjon og svikt i kommunikasjonsevne. Det er ikke slik at all motgang og forsmedelse ville forsvinne om folk virkelig forsto hva vi ville og hva vi egentlig mente. For vi er jo hyggelige mennesker, ikke sant? Som en sa til meg forleden: "Hadde du enda vært en drittsekk!" Det er kanskje heller slik at om de forsto det, og om vi maktet å tydeliggjøre alvoret i evangeliet, så ville motstanden kanskje øke. Men også da er svaret kjærlighetens vilje til å la seg spotte og samtidig be om kraft til å elske de som spotter. 

En kirke som i praksis har strøket korset som kjennetegn på kirken, vil aldri kunne vokse i åndelig forstand. Den har ingen fremtid. Den vil nok kunne kapre tilhengere og gjøre seg selv populær i sin tidsmessige tilpasning til tidens populære sannheter.. Men den gjør ikke disipler og skaper ikke et folk som følger etter i tro og lydighet. Dette er kanskje det mest dramatiske av alt. 

Hva gjør vi så? Er det tid for oppbrudd? Og i tilfelle, på hvilken måte? 

La meg si noen ord om dette til slutt og kanskje peke på en mulig vei videre, som ikke bare fører oss i ring, men som kan føre oss videre på veien, mens vi venter på at Jesus kommer igjen. 

Utgangspunktet for SKG var å samle bekjennelsestro prester og lekfolk innenfor Den norske kirke i ekklesiologiske fellesskap. Den kirkelige horisont var altså Den norske kirke, som vi ønsket å tydeliggjøre som bekjennelseskirke. Sagt på en annen måte, har vår strategi til nå vært å synliggjøre og virkeliggjøre de syv kjennetegn som vi fastholder som nødvendige for kirken. Dette har vi gjort delvis innenfor menighetene som vi tilhører der det har vært mulig, og delvis innenfor de eukaristiske fellesskap som vi selv har etablert. Vårt oppbrudd har til nå vært av mer teologisk, læremessig art. Vi har ønsket å stå for en alternativ teologi om kirken og vi har søkt gjennom forkynnelse og undervisning og praksis å virkeliggjøre det vi kunne kalle våre kirkelige idealer. Vi må vel kunne si det slik at den teologien og de kirkelige visjoner vi har stått for og står for i seg selv er noe av et oppbrudd i forhold til den etablerte og verdsliggjorte folkekirken. Samtidig må vi innrømme at dette har blitt tyngere og tyngere, fordi støtten fra systemet, fra kirkens lederskap, er blitt mindre og mindre, for ikke å si at motstanden er blitt sterkere og sterkere. Vi kjenner det slik, mange av oss som har vært og er menighetsprester, at vi har måttet bære så og si kirkens identitet alene. Det har ikke stått en kirke bak oss som har støttet oss i våre pastorale prioriteringer. Tvert imot har de kirkelige signalene hele tiden gått i motsatt retning. 

Hele tiden har vi vært oss bevisst at vi ikke kan begynne å være virkelig kirke først en gang i fremtiden når tingene måtte falle mer på plass. Vi er kalt til å være kirke i dag. Her og nå. Og vi er villige til å bære omkostningene med det. Lydigheten kjenner ingen ventetid. 

Men er vi villige til å være lydige videre, tror jeg at det ikke lenger er nok å gjennomføre et teologisk oppbrudd, en protest så og si mot den allment gyldige og gjennomsnittlige folkekirketeologien. Vi må også våge å foreta et brudd med selve kirkesystemet, slik at vi kan skaffe oss et rettslig rom og en frihet som vi tydeligvis ikke får, men som vi må etablere selv. 

Jeg tror det blir for sent å vente på Lærenemnda og på bispemøtets parallellbehandling av spørsmålet om alternativt tilsyn. La nå dette gå sin gang og la oss ikke gjøre oss selv avhengige av resultatet. Om Gud vil, vil han gi oss rettslige ordninger som vi kan leve med enda en tid fremover. 

Men situasjonen er blitt så trengt at vi trenger å skaffe oss et kirkelig frihetsrom nå, dersom vi ikke skal bli kvalt mens vi venter. Men mitt spørsmål er: kan det gjøres uten å foreta et endelig oppbrudd fra Den norske kirke og dens menigheter? Jeg tror nemlig at svært få av oss i dag er ferdige til nettopp det. Og om vi nok kunne tenke oss å gjøre det for vår egen skyld, holdes vi tilbake av hensyn til folket og menighetene. 

Noen vil mene at sporene skremmer. Et oppbrudd blir lett et opprør som skaper unødig bråk på uklare juridiske og politiske premisser. Nostalgiske drømmer om å vende tilbake til en statskirke på enevoldets premisser eller appeller til Kongen om å ta Grunnloven på alvor, når ikke frem. Det er å bygge kirke på gårsdagens premisser. Det har lett for å føre til en defensiv strategi. Et offentlig religionsvesen kunne nok gi rom for retten til å kalle og innsette egne biskoper og etablere sin egen uavhengige kirkerett. Men det kan ikke en kirke, enten den nå er en fri folkekirke eller en reminisens av eneveldets statskirke. 

En bør derfor ikke bli overrasket når en etablering av en alternativ rettslig ordning fører til suspensjon og avskjedssaker. Det blir som forventet og da kan vi like godt si det og regne med det i utgangspunktet. Det er lite verd å appellere til systemets makthavere når en i prinsippet har avsatt de samme. 

Om noen like vel har tro for å gå denne veien, ber vi om velsignelse over dem. I en tid da ingen av oss ser helt klart eller vet hvor veien går videre, bør vi vise stor romslighet og forståelse. 

Den veien jeg ønsker å gå, er allikevel en annen. Jeg spør om det er mulig å arbeide videre med en økumenisk modell som kan etablere et kirkefellesskap med personer og menigheter både innenfor og utenfor Den norske kirke. Da tenker vi ikke SKG som et kirkelig fellesskap innenfor statskirkens ramme, men som et fellesskap mellom personer og menigheter som er etablert utenfor vår kirkes rettsordning med egen kallsrett og eget tilsyn og med personer og menigheter som fortsatt formelt er tilsluttet Den norske kirke, men som er i kommunion med hverandre. Det er viktig nettopp å etablere en ny rettslig ordning både for kallsretten og tilsynsretten. Vi trenger alternative biskoper. Vi trenger menigheter som kan kalle og ta imot prester som enten avsettes eller som søker inn i prestetjenesten etter endt utdannelse og som ikke ser noen fremtid i Den norske kirke. Men da er mitt poeng at disse menighetene må bryte med statskirken og etablere seg utenfor dens rettslige område. Bare slik kan en unngå en livsødende rettsforfølgelse. De som velger denne veien, må mao melde seg ut av Den norske kirke som rettsordning. Det trenger i første omgang ikke å være så mange, men det må være en eller noen prester og noen troende som er villige til å ta dette skrittet og på en måte bli et brohode og en åpning til friheten for dem som følger etter. I en overskuelig fremtid vil nok hovedtyngden av SKG-arbeidet skje innenfor rammen av norske menigheter og i supplerende eukaristiske fellesskap innenfor en større region. Men det prinsipielt viktige og betydningsfulle er at det er etablert en eller flere menigheter i en statskirkefri sone og at det samtidig er fullt kirkefellesskap mellom dem som alt er gått ut og dem som foreløpig blir. 

Dersom dette skal lykkes, trenger vi kirkelig nødhjelp utenfra. Vi trenger en eller flere biskoper som er villig til å føre tilsyn med disse menighetene og som vil bekrefte allerede utførte ordinasjoner og ordinere nye prester ut ifra kanonisk rett. På den måten vil SKG bli åpningen mot et nytt økumenisk fellesskap som ikke kan røres av statskirkejusen. Det er som kjent mulig å være medlem av Den norske kirke og f.eks. Misjonsforbundet samtidig. Og ingen prest vil kunne rettsforfølges om han pleier fullt økumenisk fellesskap med andre kirker. 

Er dette bare luftige utopier uten kontakt med virkeligheten? Eller kan en tenke et oppbrudd langs slike baner - et oppbrudd ikke over natten, men et oppbrudd over tid og et prinsipielt brudd som allikevel ikke trenger å være et kontant brudd med hele Den norske kirke og vår kirkes kirkelige og kulturelle tradisjon? Jeg håper at dette er mulig. 

På Landsstyremøtet i går tok flere til orde for å endre formålsparagrafen for SKG, slik at den kunne gi åpning for en slik fremtid. For vi kan ikke lenger være bundet til Den norske kirke som horisont, når den ikke lenger gir oss rom og frihet til å forme fremtiden. 

Inn i denne situasjonen tar vi med oss apostelens glade og oppmuntrende tilskyndelse: 

"La oss bare, så langt vi er kommet, holde fram i samme spor!"