Tilsetting av kirkelige tjenestemenn.

Foreningen for Bibel og Bekjennelse (FBB) takker for Kirkedepartementets brev av 16.01.1987 og for muligheten til å gi uttalelse om dokumentet «Bispedømmerådets tilsettingsmyndighet», Innstilling fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Kirke- og undervisningsdepartementet 30. aug. 1985.

Vi benytter anledningen til å få legge frem følgende synspunkter og kommentarer:

1. Generelt

er vi positive til selve den foreslåtte overføringen av utnevnelsesmyndigheten til kirkelige organ, idet vi mener at dette svarer til kirkens kallsrett. På sikt ser vi ingen grunn til at denne ordningen ikke også skal gjelde for proster og biskoper.

Vi vil allikevel ikke la være å uttrykke en smule uro over at denne overføringen skjer i en tid med stor forvirring og uklarhet omkring det kirkelige embede, både i spørsmålet om hva en prest er etter guddommelig rett og omkring forhold i skjæringspunktet mellom embede og råd i kirken. Disse spørsmålene blir berørt i dokumentets kap. 10 og må avklares nærmere. Det må understrekes at ordinasjonen både pålegger presten et personlig ansvar for forkynnelse og sakramentsforvaltning som ikke kan utledes av noe kirkelig demokrati, og derfor samtidig må fungere som prestens «Frihetsbrev» overfor enhver ytre «tvang».

2. Fornyet kunngjøring (kap. 3.5)

Vi slutter oss til muligheten for fornyet kunngjøring dersom det er ønskelig med et bredere søkergrunnlag til en stilling. Vi vil her legge hovedvekten på menighetenes behov og ønsker og ikke bare se saken ut ifra søkernes rettigheter og krav. Et slikt hovedsynspunkt kan m.a. føre til at en stilling bør lyses ut på nytt dersom det er en kvinne som eneste søker, der en vet at en utnevnelse av kvinnelig prest vil splitte menighetsfellesskapet og skape store kollegiale samarbeidsproblemer.

3. Påtegninger (kap. 3.7)

Det er både viktig og nødvendig å gi visse retningslinjer for påtegning på søknader. FBB er enig med arbeidsgruppen i at uttalelser som går på det kvalitative innholdet i evt. tidligere tjeneste, som f.eks. forkynnelse og sakramentsforvaltning, også må høre med i denne sammenhengen.

4. De behandlede instansers vurdering av søkerne (kap. 3. 10. i)

FBB har merket seg at Norsk kvinnelig Teologforening er sitert på flere steder i innstillingen. Deres hovedsak synes å være at kvinner må sikres like rettigheter med menn i utnevnelsessaker. Samtidig merker vi oss med tilfredshet at flertallet i Kirke- og undervisningskomitéen peker på at spørsmålet omkring kvinnelig prestetjeneste også har teologiske sider som mange legger stor vekt på og som det ikke er Stortingets sak å vurdere. Komitéens mindretall sier derimot rett ut at det er likestillingsideologien som bør gjelde også i dette spørsmålet. slik at utnevnelsespolitikken aktivt følger opp likestillingsarbeidet i kirken.

Til dette må vi for det første vise til at loven om likestilling er forutsatt ikke å gjelde innad i kirkesamfunnenes liv. For det andre vil vi nok en gang understreke at vår motstand mot kvinnelig prestetjeneste ikke bygger på en generell motstand mot statens likestillingsprogram, men på en positiv forpliktelse på de apostoliske ord og ordninger. Det ville være en ulykke for kirken om den bygget sin kirkerett på en sekulær likestillingsideologi.

Arbeidsgruppen har prøvd å balansere mellom ulike hensyn og sier at «den tar til etterretning at komitéen stiller kvinner og menn likt med hensyn til tilsetting som prest. og regner med at denne utvikling i tilsettingspraksis som komitéen henviser til, vil fortsette».

Arbeidsgruppen mener å kunne unngå konflikter ved a forholde seg til «kirkens ordning», som en gitt størrelse. Denne ordningen sidestiller kvinner og menn med hensyn til tilsetting som prest.

FBB vil stille spørsmålet om ikke en henvisning til «kirkens ordning» i seg selv med nødvendighet vil være normgivende og at en slik knapp formulering, uten nærmere presiseringer, gir et feilaktig bilde av situasjonen i Den norske kirke. Rett nok har kirken ved Kongelig resolusjon fått utnevnt kvinnelige prester gjennom en årrekke, ingen kan derfor bestride at det finnes kvinner som prester i Den norske kirke og at nye kvinner vil bli ordinert, og dermed godtatt av deler av kirken, i og med at det idag finnes nok av biskoper som er villige til å ordinere dem. Men «kirken selv» har aldri godtatt kvinnelige prester. Tvert imot er det fortsatt en betydelig motstand både blant prester og lekfolk mot denne ordningen, fordi man finner ordningen ubibelsk, dvs imot de apostoliske forordninger. Kirken har heller aldri gjennom noe kirkelig møte vedtatt ordningen med kvinnelige prester. Den har bare akseptert at ordningen er iverksatt gjennom Kongelig resolusjon.

Dette reiser selvsagt et problem i forbindelse med overføringen av presteutnevnelser til «kirken selv». For «kirken selv» kan ikke i lengden bare vise til en ordning som er påført den gjennom statens kirkepolitikk, dvs. forholde seg utelukkende analytisk til en gjeldende ordning. Den må selv ta stilling og også bestemme seg for hvordan en skal kunne praktisere en evt. godkjenning av kvinnelig prestetjeneste i en kirke som i det minste har et betydelig mindretall som fortsatt avviser ordningen ut fra sin samvittighetsbinding i Guds ord.

I denne sammenheng vil vi mene at formuleringen på s. 64: «Etter vår kirkes ordning har kvinner og menn lik adgang til tilsetting som prest». ikke kan stå alene. Det hjelper ikke om et flertall i arbeidsutvalget argumenterer ut ifra et positivt ønske om å ta det nødvendige hensyn til samvittighetene. Realiteten blir allikevel den at lovteksten med nødvendighet blir normerende og at den dermed også vil virke som tvang over manges samvittighet. Forslag til mulig formulering: Vår kirke er delt i synet på kvinnelig prestetjeneste. Kirkens ordning gir kvinner og menn lik adgang til tilsetting som prest. Det er viktig at denne ordningen praktiseres slik at samvittighetene ikke settes under press».

Ellers vil vi uttrykke tilfredshet med utvalgets konklusjon om at tilsetting må skje etter et helhetssyn, der hensynet til kjønn ikke skal gis noen egenvekt. Dette må derimot ikke praktiseres slik at kvinneprestmotstandere hindres i å delta i tilsettingsprosedyren, med deres selvsagte rett til å gi sin stemme/evt. uttalelse i tråd med sin samvittighetsforpliktelse på Guds ord. Et hvert forsøk på å ville sette bevisste kvinneprestmotstandere utenfor de tillitsverv og råd som vil få med tilsettingssaker å gjøre, vil bli forstått som en undertrykkelse av et legitimt kirkelig mindretall og føre disse ut i periferien i kirken.

La oss legge til at vi ikke håper at sammenkoblingen mellom likestillingskravet i mindretallsuttalelsen fra Kirke- og undervisningskomitéen og fremlegget om at departementet foreløpig bør være ankeinstans, ikke betyr at kirken skal «tvinges» til en utnevnelsespolitikk på politiske premisser (les: ut ifra likestillingsideologien).

5. Biskopens medvirkning (kap. 3.13)

FBB er tilfreds med at biskopens medvirkning i tilsettingssaker forsterkes ved at biskopen «bør gis anledning til å uttrykke sin selvstendige oppfatning som kirkelig tilsynsmann» før saken går til innstillingsrådet.

6. Overordnet organ (kap. 3.16.7)

Selv om Kirke- og undervisningskomitéen mener at den prinsipielle siden ved kirkens kallsrett ikke er så viktig å ta hensyn til i spørsmålet om å la departementet være ankeinstans, siden det her dreier seg primært om legalitetskontroll, vil FBB mene at signaleffekten av dette vil være negativ ut fra en kirkelig selvstendighetstanke. Ut fra en kirkelig helhetsvurdering har vi vanskeligheter med å se at departementets medvirkning som ankeinstans vil føre til en mer «betryggende tilsettingsprosedyre». Snarere virker det som statlig kontroll av hvordan kirken forvalter sine egne rettigheter.

Arbeidsutvalget burde her i forslaget til lovtekst ha gitt uttrykk for kirkens ønske om snarest mulig å knytte ankeretten til et kirkelig organ.

7. Tjenestemannsloven (kap. 3. 10)

Her vil vi bare kort kommentere den delen av dette kapitlet som omhandler «oppsigelse, ordensstraff. avskjed og suspensjon». Disse spørsmål henger nøye sammen med tilsettingsreglement og må derfor sees som to sider av samme sak, nemlig av kirkens kalls

rett. Selv om man med en viss rett kan hevde at prestenes embedsstatus har fungert som et vern omkring prestens frihet og rettigheter, har vi gjennom Børre Knudsen-saken fått demonstrert at også dette har en annen side. Det er i det minste interessant å tenke seg Børre Knudsens arbeidssituasjon som sogneprest i en kirke som selv disponerte sin egen kahlsrett innenfor rammen av vår nåværende statskirkeordning. Ihvertfall vil vi hevde at en praktisering av kirkens kallsrett som ikke også innebærer disiplinærrett. oppsigelsesrett osv, i lengden vil være utilfredsstillende for kirken. I en evt. parallellsak med Børre Knudsen-saken vil dette bety at staten kan si opp/avsette/gå til rettssak mot en som kirken selv har kalt og tilsatt. En slik dobbelthet kan ikke kirken leve med.

Avsluttende kommentar

FBB vil nødvendigvis i en slik vurdering av arbeidsgruppens innstilling ta opp saker som på en særlig måte engasjerer foreningens medlemmer. Dette betyr ikke at FBB ikke er interessert i andre problemstillinger innenfor denne materien eller ikke skulle ha synspunkter på disse. Vår konsentrasjon omkring de saker som vi har tatt opp, kan i denne sammenhengen tolkes som en tilslutning til de øvrige refleksjoner som arbeidsgruppen har gjort og med de forslag til lovtekst som legges frem.