«Timoteus-manifestet» 26 lutherske kristenledere har utarbeidet et omfattende manifest som vil danne grunnlag for en større konferanse i Oslo 28. - 29. september. I Timoteus-manifestet oppfordres det til å holde fast ved Bibelen som eneste autoritet for tro og etikk, Jesus som eneste vei til frelse og nødvendigheten av å forkynne evangeliet for alle folkeslag. De kaller «alle som er glad i Skriften, til fornyet bibelstudium og bønn, slik at vi kan forstå vår egen tid og ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». JESUS ER HERRE Den eldste kristne bekjennelsen lyder: Jesus er Herre, og ingen kan avlegge en slik bekjennelse uten i Den Hellige Ånd, 1. Kor 12,3. For oss mennesker er det naturlig å søke friheten ved selv å ta styringen over livet. Men Jesus sier: Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg, Matt 16,24. Hensikten med dette manifestet er å si noe om hva det betyr å følge Jesus i dag: Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært, rike på takk. Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskelige tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus, Kol 2,6-8. Da apostelen Paulus skrev fra fengselet og forklarte for den unge lederen Timoteus hva evangeliet er, sa han: Husk på Jesus Kristus, som er stått opp fra de døde og er av Davids ætt, 2. Tim 2,8. Selv om vi ennå ikke forstår fullt ut dybden i mysteriet, at han er sann Gud og sant menneske, bekjenner vi at I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede, Kol 2,9. En kristen kirke må være åpen for alle som kjemper med troen og er underveis. Men den kan aldri forherlige de mange svar eller si at det ikke finnes noen absolutt sannhet. Den vil med glede bekjenne: For jeg vet hvem jeg tror på, 2. Tim 1,12. Mange mennesker lengter etter Jesu kjærlighet, men kirken fremstår med mange røster. Uenighet hersker om sentrale sannheter i Den Hellige Skrift. Ingen av oss kan si at vi er uten skyld for at det er slik, for vi er selv preget av tidsånden i vårt eget samfunn. Derfor inviterer vi alle som leser dette, til sammen med oss å rette blikket mot Jesus. Guds ord sier at Han er en utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord, Heb 1,1-3. Vår vei til tro var forskjellig, men fordi vi har møtt ham og tror at han lever i dag, sender vi ut denne invitasjonen. Jesus er Skriftens Herre Jesus er Bibelens sentrum. Under sitt liv på jorden underviste han disiplene sine, og lærte dem å bøye seg under åpenbaringen i Det gamle Testamente: Skriften kan ikke gjøres ugyldig, Joh 10,35. Den åndelige forvirringen vi opplever i dag har samme rot som den Jesus møtte da han sa: Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft? Markus 12,24. Jesus talte med en myndighet som forbauset og forarget mange: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå, Matt 24,35. Hans ord kan aldri settes opp mot apostlenes lære, for Jesus sa: Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg, Luk 10,16. Han lovet å sende sin Hellige Ånd for å veilede apostlene til den fulle sannhet, Joh 16,13. Derfor fastholder den kristne kirke både Det gamle og Det nye testamentes guddommelige inspirasjon, sannhet og autoritet. I sin helhet er disse skriftene det eneste skrevne Guds ord og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv. At for eksempel de ti bud ble åpenbart og skrevet ned lenge før Kristi fødsel og under samfunnsforhold som var forskjellige fra våre, gjør dem ikke mindre aktuelle. Nettopp fordi de er Guds bud og ikke fra mennesker, er de livets bud til alle tider. Kjærlighetens apostel sier: Å elske Gud er å holde hans bud, 1. Joh 5,3. Vår lydighet mot Guds ord springer frem av lydigheten mot Kristus. Gjennom historien er kirken blitt fristet til å tolke Bibelen i harmoni med en kultur som ikke bygger på kristen grunn. Derfor må vi se kritisk på kirkens praksis og våre egne liv, slik at dette ikke skjer på nytt i vår tid. Lik de første kristne vil vi holde fast på apostlenes lære, Apg 2,42, enten det gjelder veien til frelse, misjonsoppdraget eller etiske spørsmål. 2. Tim 3,16. Jesus Kristus er eneste frelser for verden Alle mennesker har en viss kunnskap om Guds usynlige vesen, hans evige kraft og hans guddommelighet gjennom skaperverket. Men denne kunnskapen frelser ingen, snarere avslører den menneskets opprør og vår ugudelighet, slik apostelen Paulus sier: Derfor har de ingen unnskyldning. De kjente Gud, men likevel ga de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter, Rom 1,20-21. Derfor må den kristne kirke avvise en lære som innebærer at Kristus åpenbarer sin frelse gjennom ulike religioner eller kloke menneskers tanker. Et slikt syn vanærer Kristus og Evangeliet, for Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg, Joh 14,6. Menneskets største problem er ikke mangel på kunnskap eller innsikt, men fiendskapen mot Gud. Verken from religiøsitet eller gode gjerninger duger når vi står for den hellige Gud. Evangeliet er et gledesbudskap om Guds ufortjente nåde. Da vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død, Rom 5,10. Å si at Jesus Kristus er verdens Frelser, betyr ikke at alle mennesker automatisk er frelst eller til slutt vil bli det. Ordene uttrykker det glade budskap om Guds kjærlighet til en verden av syndere. De innbyr alle mennesker til å si ja til ham som Frelser og Herre. Å hevde at ingen kan gå fortapt, er å gjøre Jesu ord om frelse meningsløse. For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv, Joh 3,16. Jesus gav oss misjonsoppdraget Å følge Jesus betyr å forkynne hans Ord og gjøre hans gjerninger. For Jesus sier: Likesom du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden, Joh 17,18. Dette misjonsoppdraget, som Jesus også gjentok etter oppstandelsen, viser at å forkynne Ordet og gjøre kjærlighetsgjerninger aldri er motsetninger. Å ha Jesus til Herre betyr å følge ham ved å la seg sende til verden. Evangelisering i nærmiljøet og misjonsarbeid blant folkeslagene er ikke en valgfri hobby, men en del av vår identitet i Kristus. I denne tjenesten har vi ulike nådegaver og tjenester, men alle hører med i fellesskapet. Å vinne disipler og bygge levende menigheter på hjemstedet er vår første oppgave. Men alt dette skjer ikke av seg selv. Jesus sier: Be derfor høstens Herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst, Matt 9,38. Gjør vi dette, vil Ånden kalle nye vitner til barne- og ungdomsarbeid, menighetstjeneste, misjonærtjeneste og givertjeneste. Misjonsoppdraget vil følge den levende kristne kirke inntil Jesus kommer igjen. I hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag, Luk 24,47 og Matt 24,14. Underskrivere: Odd Bondevik, Anfin Skaaheim, Egil Grandhagen,
Gunleik Seierstad, Karl Johan Hallaråker, Kjetil Aano, Kåre Rune Hauge,
Ulf Asp, Arnfinn Løyning, Vigdis Rø Berntsen, Tor Erling Fagermoen,
Kari Foss, Ole Mathis Hetta, Aud Karin Kjølvik, Berit Helgøy Kloster,
Tore Kopperud, Asbjørn Kvalbein, Alv Magnus, Egil Morland,
Kari Olafsrud, Signe Sandsmark, Bjørn Helge Sandvei, Kristen Skjeldal,
Olaug Vedvik Torset, Pål Ove Vadset, Gunn-Bjørg Wisløff Publisert 01.06.2001 |
