Tjenestedeling

Tjenestedeling, Om forkyndelse, undervisning og ledelse i menigheden.

Torben Kjær, 

Fredriksberg: Bache og Kjær,

2023.

164 s.

Forfatteren av denne boken var lektor i Det nye testamente på Dansk Bibel-institutt fra 1984 til 2019. I denne boken gjennomgår han de nytestamentlige tekster som er sentrale i diskusjonen om ordinasjon av kvinner. I et første kapittel drøfter han Jesus og kvinnene. Et viktig poeng her er at apostlene var menn, noe som ikke kan forstås som en tilpasning til den kultur Jesus virket i. Deretter gir han en detaljert, grunnspråklig og faglig velbegrunnet eksegese av 1 Kor 14,33b-36 (taleforbudet), 1 Tim 2,11-15 (undervisnings- og ledelsesforbudet), og 1 Kor 11,2-6.

Kjærs konklusjon er at taleforbudet gjelder formidling av apostolisk tradisjon i menigheten, men ikke evangelisering og misjon utenfor menigheten. Bønn og profeti ved kvinner må forstås som unntak til taleforbudet. Forstått på denne måten, sier 1 Kor 14 og 1 Tim 2 omtrent det samme. De konkrete anvisninger i 1 Kor 11 (kort og langt hår) forstår Kjær som tegn på over- og underordning. Her er Kjær kritisk til den tradisjonelle lutherske forståelse som skjelner mellom prinsipp (underordning) og applikasjon (hårlengde); Kjær mener at teksten er forpliktende også hva hårlengde angår.

Kjær gjennomgår så eksempler på kvinners tjeneste i NT som profeter, lærere etc. Profeti er en direkte åpenbaring fra Gud som formidler Guds ord i aktuell og anvendt form, men skal selv vurderes; det har altså ikke den samme guddommelige autoritet som det apostoliske ord. Ifølge Kjær bryter det ikke med underordningsprinsippet om kvinner virker som profeter (i menigheten) eller som lærere (privat, utenfor menigheten). Heller ikke omtalen av kvinner som medarbeidere eller diakoner bryter ifølge Kjær med dette prinsippet. Han drøfter også spørsmålet om Junia (eller Junias) i Rom 16,7 er en apostel. Den samlede konklusjon på framstillingen er at «at kvinder ikke må formidle, forklare og applicere Guds ord i menigheden, hvor mænd er til stede» (s. 133). I et ekskurs gjennomgår han så tekster og argumenter som ofte anføres for den motsatte konklusjon: Forståelsen av Gal 3,28, betydningen av kefalé (hode), argumentet om at NT påbyr slaveri, og spørsmålet om en kulturell lesning av formaningene.

Kjær er primært bibelforsker, og det merkes på framstillingen. Han har ikke egne kapitler hverken om hermeneutikk eller den kulturelle kontekst for sin implisitte, og av og til også eksplisitte, motstander, den evangelikale feminisme. Det hermeneutiske prinsipp at det er bibeltekstene selv som avgjør hva som er tidsbestemt, situasjonsbestemt eller allmenngyldig er konsistent fastholdt gjennom drøftelsen av de ulike tekstene, men Kjær gir ingen nærmere begrunnelse for dette prinsippet.

Styrken ved Kjærs bok er den nøyaktige og velinformerte gjennomgang av de relevante tekster. Den som ønsker en oppdatert og velbegrunnet gjennomgang av de relevante tekstene angående tjenestedeling i Det nye testamente, vil finne det her. Svakheten er mangelen på hermeneutisk begrunnelse og vurderingen av de filosofiske forutsetninger og implikasjoner av den form for feminisme Kjær angriper. Til hans forsvar kan det sies at han er ekseget av fag, og han holder seg derfor til det han kan si som fagperson. Men når det gjelder den debatten han adresser, er det ikke primært forståelsen av tekstene som er problemet. At Jesus og Paulus gjorde forskjell på menns og kvinners tjeneste, er ikke kontroversielt i og for seg. Spørsmålet er hva dette betyr, og da må hermeneutikk og forståelsen av avsender- og mottager-kontekst tematiseres. I og med at Kjærs forståelse av det teologisk normative ligger så nær det nytestamentlige menighetsliv som det gjør, risikerer han også kritikk for å ville gjøre våre menigheter til kopier av de nytestamentlige. Man kunne derfor ønske at Kjær hadde gått noe mer inn på disse problemstillingene enn det han gjør.

25.10.2023

Knut Alfsvåg