To apologetiske bøker

Alister E. McGrath, Forsvar for troen: En indføring i apologetik. Fredericia: Kolon, 2016. 185 s. 

Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik, Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler: Om fornuft, vitenskap og tro. Efrem forlag, 2016. 207 s.

Jeg velger å anmelde disse bøkene sammen. De har i noen grad overlappende problemstillinger, og derfor kan det være interessant å sammenligne dem.

Alister McGrath er en produktiv forfatter som skriver på en pedagogisk og lett tilgjengelig måte, og som etter hvert har publisert bøker om svært mange ulike teologiske problemstillinger. Han har selv en fortid som ateist, men ble omvendt til kristen tro som student ettersom han fant at ateismen ikke tålte møtet med virkelighetens mangfold. Han studerte realfag før han begynte på teologi, og har en doktorgrad i molekylær biofysikk. Begge deler er jo interessant for en som vil skrive en bok om apologetikk. Han har også tidligere skrevet bøker om ateisme, og om forholdet mellom tro og vitenskap. McGrath er ordinert til prest i Church of England og professor ved Universitetet i Oxford.

Dette er en dansk oversettelse av en bok som ble utgitt på engelsk i 2012. Innledningsvis skiller han her mellom apologetikk og evangelisering. Apologetikk er et forsøk på å vise hvordan kristendom kan gi meningsfylte svar på de grunnleggende spørsmål, som Guds eksistens og det ondes problem. Evangelisering er forkynnelse av frelsen i Kristus for dem som ikke tror på ham for å kalle dem til omvendelse og tro. Begge deler er viktig, men de har ulike målsetninger og metoder, og skal derfor ikke blandes.

Apologetikk må innrettes etter samtidens intellektuelle utfordringer. Apologetikk utformet på modernitetens premisser fungerer derfor ikke alltid så godt i en postmoderne kontekst. En apologet må kjenne både troen og tilhørerne, og tenke gjennom hvordan troen kan formidles på tilhørernes premisser. Som eksempel på dette viser McGrath hvordan forkynnelsen i Det nye testamente endres ettersom tilhørerne er jøder, grekere eller romere.

Et grunnleggende spørsmål for enhver apologet er spørsmålet etter kristendommens rasjonalitet. Er troen irrasjonell, er apologetikk uinteressant. Er troen derimot rasjonell tvers gjennom, blir begrunnelse for troens rasjonalitet den eneste aktuelle presentasjonsform, og forskjellen mellom apologetikk og evangelisering faller bort. McGrath faller ikke i noen av disse grøftene. Han mener at kristen tro ikke bare gir mening i seg selv, men at den også gir mening til alt annet. På dette punkt – og på flere andre – viser han til C. S. Lewis som et forbilde og en viktig inspirasjonskilde. På den annen side mener han med Wittgenstein at det ikke er mulig å bevise troens sannhet rent logisk. Det henger sammen med at kristen tro til syvende og sist ikke dreier seg om kunnskap, men om tro og tillit. Derfor forutsetter den – og her henviser til McGrath til Søren Kierkegaard – et kvalitativt sprang fra en eksistensform til en annen (s. 71). En rent fornuftsmessig overbevisning om at Gud fins er ikke en tro med forvandlende kraft. Likevel er en påvisning av troens rasjonelle bærekraft ikke uvesentlig.

Med dette utgangspunktet går McGrath så gjennom en rekke problemstillinger, og viser hvordan kristen tro gir et meningsfylt helhetsperspektiv. Han tar her for seg skapertanken, den bemerkelsesverdige "fine-tuning" av universets fysiske konstanter som er nødvendig for at liv skal bli til, det forhold at verden har en forståelig fysisk struktur, og menneskets iboende lengsel etter rettferdighet, skjønnhet, fellesskap, Gud og evigheten. I en av sine andre bøker kaller McGrath dette for et "kumulativt gudsbevis"; hver for seg kan argumentene imøtegås, men til sammen gir de et ganske overbevisende bilde av at gudstro ikke bare er forenlig med virkeligheten, men også lar den framtre for oss med en meningsfylde ateismen ikke kan redegjøre for.

Deretter drøfter McGrath apologetikkens metode. Forklaringer og argumenter er selvsagt viktige, men han synes å ha mer tro på historier og bilder, og har her gode bibelske forbilder. Men det fins flere, og McGrath peker både på Platon og C. S. Lewis. 

Avslutningsvis tar han for seg to konkrete utfordringer: Det ondes problem og tanken om at gudstro er trøst for livets tapere. Hva det første angår, gjør McGrath et poeng av skillet mellom det onde som et logisk og et eksistensielt problem. Som et logisk problem lar det seg ikke løse, men det lar seg leve med på grunnlag av medmenneskelig sympati og i forståelse av Guds sympati med oss (s. 160-161). Hva det andre angår, peker McGrath på at det ikke finnes noe vitenskapelig bevis for at gudstro er en illusjon. Derimot er det ganske enkelt å påvise at ateismen er selvmotsigende. Påstanden om at en lager seg det livssyn en ønsker seg, er altså et tveegget sverd som treffer den som framsetter påstanden i vel så stor grad som dem vedkommende ønsker å ramme. Samtidig henleder McGrath oppmerksomheten på at de som kommer med slike motargumenter, kan ha problemer med troen på ulike måter og nivåer. Derfor er det viktig å lytte oppmerksomt og svare på den bølgelengde vedkommende befinner seg på. Til syvende og sist er apologetikk en kunst, ikke en vitenskap (s. 170).

McGraths bok er en framstilling av apologetikkens muligheter og begrensninger fra en som både har en god forståelse for filosofiske og teologiske problemstiller og mye erfaring med å drøfte de spørsmål han diskuterer med annerledes tenkende. Derfor er det mye å lære fra McGraths bok både for nybegynnere og viderekomne på apologetikkens vei. McGrath ser betydningen av de spørsmål han diskuterer, samtidig som han er vel klar over troens intellektuelle aspekter ikke er dens eneste, kanskje ikke engang de viktigste. Han tar også apologetikken helt inn i samtalens rom, og har derfor skrevet en bok som også er praktisk anvendbar.

Skulle jeg peke på en svakhet ved McGraths bok, er det at hans tendens til alltid å ville se etter harmoni og sammenheng kan gjøre at spenninger og motsetninger ikke alltid blir tatt tilstrekkelig alvorlig. Jeg er enig med McGrath i at den kristne tro ikke er irrasjonell, og i at apologetikk derfor er et meningsfylt prosjekt. Sett fra vantroens ståsted vil imidlertid troen framstå som irrasjonell; overgangen fra vantro til tro er derfor også i intellektuell henseende et brudd som jeg kunne ønske var noe skarpere betont enn det som skjer hos McGrath. Jeg er heller ikke sikker på om han treffer troens egenart når han sammenligner dens forklaringspotensiale med vitenskapers appell til beste forklaring uten bevis i streng forstand (s. 80). Dette kan forstås på en måte som svekker det paradoksale element ved den kristne tro.

Boken til Davidsen og Søvik er også et apologetisk prosjekt, selv om den tar for seg et problem som bare så vidt er streifet hos McGrath, nemlig forholdet mellom kristen tro og darwinistisk evolusjonslære. (McGrath har en egen bok også om dette emnet, Darwinism and the Divine, som kom i 2011). Davidsen, sivilingeniør og aktiv på det apologetiske området i mange år, og Søvik, professor i systematisk teologi ved MF, har delt oppgaven mellom seg ved at Davidsen først drøfter evolusjonslærens holdbarhet, og Søvik så tenker gjennom hva evolusjonslærens har å si for vår forståelse av den kristne tro. 

I sitt første kapittel hevder Davidsen at det ikke er noen naturlig og nødvendig motsetning mellom kristen tro og evolusjonslære. Også førmoderne teologer integrerte sin tids vitenskap i sin teologiske tenkning, og det var ingen skarp motsetning mellom kirken og Darwin da Artenes opprinnelse kom i 1859. 

Davidsen tar så for seg de viktigste argumentene for at evolusjonslæren faktisk stemmer: Jorden er gammel, det fins spor etter gamle og utdødde arter, det finnes mellomformer og det fins spor av evolusjon i genene våre. Når det gjelder mekanismen bak endringene i arvematerialet, viser Davidsen til neodarwinismens fokus på mutasjoner og genetiske mekanismer, selv om han er klar over at dette er en omstridt problemstilling i nyere evolusjonsforskning. Hvilket nivå foregår seleksjon på (gener, individer eller arter) og hvor tilfeldig er den? Er det mulig å forstå mekanismene bak dette? Hva betyr miljøet for hvilke gener som utvikles? Her er det mange uavklarte spørsmål, men de endrer ifølge Davidsen ikke forståelsen av at artsmangfoldet skyldes "en naturlig evolusjon fra et felles utgangspunkt" (s. 69).

Avslutningsvis i sin del av boken tar Davidsen for seg innvendingene mot evolusjonslæren fra kreasjonismen og fra tilhengere av såkalt Intelligent Design (ID). Kreasjonismen er en teori som vant fram fra 1960-tallet, og som hevder at det er vitenskapelig grunner for å anta at jorden er omtrent 6000 år gammel. Kreasjonismens argumenter avvises som vitenskapelig verdiløse, og her er Davidsens argumentasjon nokså grundig. 

ID-bevegelsen avviser ikke at jorden er milliarder av år gammel, men mener at tilblivelsen av komplekse biologiske strukturer ikke kan forklares naturlig, altså som et resultat av mange påfølgende, små endringer. For at teorien skal stemme, må en derfor anta at en intelligent designer har grepet inn på visse punkt i utviklingen. Dette leder til en svært kompleks debatt som både dreier seg om biokjemi og cellestrukturer, og om hva en egentlig mener med informasjon, tilfeldighet, intelligens og design. Som Davidsen også gjør oppmerksom på, faller en her (på begge sider) til syvende og sist tilbake på teologiske argumenter: Bør vi tenke oss en Gud som med ujevne mellomrom griper inn for å hjelpe evolusjonen videre, eller bør vi tenke oss en Gud som har lagt til rette for evolusjon fra starten av (jfr. McGraths argument om fine-tuning)? Davidsen hevder det siste, og mener dermed også at det ikke er noen naturlig kobling mellom evolusjonslære og ateisme (s. 104).

Dette er utgangspunktet for Søvik, som i sin del av boken drøfter kristen teologi i lys av evolusjonslæren. Hans konklusjon, som han gir allerede i introduksjonen til sin del, er at det han kaller "klassisk kristendom" kommer rimelig bra fra møtet med evolusjonslæren, men at den kan måtte justeres på enkelte punkter (s. 120).

Før han går inn på dette, gir Søvik oss et ekskurs viet spørsmålet om mennesket kan være ånd, sjel og legeme om det har utviklet seg gjennom evolusjon. Konklusjonen her er at også moderne hjerneforskning opererer med tanken om et selv (s. 130), selv om dette nok er noe mer omstridt enn det Søvik her gir inntrykk av. Guds åndelighet beskrives så ved hjelp av fysisk feltteori; Gud er det feltet som alle andre felt, inkludert de som gir oss bevissthet, er til i, en teori som opprinnelig stammer fra Wolfhart Pannenberg (s. 133). På disse premisser er det ifølge Søvik også mulig å forstå treenighets- og inkarnasjonslæren. Søvik tilhører altså dem som framstiller forholdet mellom tro og vitenskap gjennom det som gjerne er blitt kalt en integrasjonsmodell; tro og vitenskap tolker de samme fenomener med ulike begrepsapparater.

Søvik vender så tilbake til bokens problemstilling og drøfter om Gud skaper og frelser, og om mennesket er Guds skapning, hvis evolusjonslæren er riktig. Han forankrer denne drøftelsen i en redegjørelse for bibelsyn, hvor det vesentlige premisset er at tolkningen må være fornuftig (s. 147). Skapelsesberetningenes billedtale tolkes som tilpasning til de mennesker dette opprinnelig ble skrevet for (s. 148). I forhold til McGraths nyanserte framstilling av forholdet mellom tro og fornuft, opererer Søvik her med svært enkle og grove alternativer som knapt noen vil vedkjenne seg: Skal vi bruke fornuften eller skal vi ikke bruke den? 

Søvik tenker seg at Gud har skapt universets fysiske muligheter, og at evolusjonsprosessen så utnytter disse (s. 150). Universet er altså selvstendig i forhold til Gud. For Søvik innebærer dette at Gud ikke kjenner framtiden. Dette må man vel si utgjør en drastisk omtolkning, og ikke bare en forsiktig justering, av klassisk kristentro; Davidsen reserverer seg da også uttrykkelig mot en slik omtolkning (s. 157).

Når en kombinerer evolusjon med tanken om mennesket som skapt i Guds bilde, må det bety at Gud på et tidspunkt i historien har begynt å forholde seg til mennesker på en ny måte (s. 164). Fortellingen om Adam og Eva forstås da som uttrykk for en historisk prosess (Søvik), noe som også kan kombineres med tanken om at vi her også møter konkrete mennesker med et spesielt kall (Davidsen). Begge fastholder imidlertid tanken om et historisk syndefall i den forstand at mennesker på ett eller annet tidspunkt i historien vendte ryggen til Gud (s. 169). Det blir imidlertid av flere grunner vanskelig å tenke seg at det var menneskets feil at synd, lidelse og død kom inn i verden (s. 170). Søvik drøfter også forståelsen av arvesynden, og gjør seg i den sammenheng til talsmann for den originale teori at det var Luther som skrev Confessio Augustana; gjengivelsen av innholdet i CA 2 er også upresis (s. 173). At Augustin og Luther bygger sin arvesyndsforståelse på Vulgatas filologisk uholdbare gjengivelse av Rom 5,12 er imidlertid riktig nok.

Heller ikke tanken om at Gud frelser mennesker gjennom Jesu død og oppstandelse er uforenlig med evolusjon. Gud var riktignok sterkere enn døden og det onde også før Jesu død, men dette ble forsterket ved Jesu oppstandelse (s. 179). Den er heller ikke uforenlig med troen på et liv etter døden hvor vi vil ha en identitet bestemt av de liv vi nå lever.

Avslutningsvis drøftes spørsmålet om evolusjonens betydning for fornuften. Evolusjonen er styrt av evnen til å overleve, ikke av evnen til å begrunne påstander om sannhet. Er da også fornuften styrt av overlevelsesbehov, slik at våre teorier, inkludert evolusjonslæren, primært er et resultat av tilpasning i kampen for overlevelse? Søvik mener ikke at det er en nødvendig konklusjon, og viser både til at fornuften faktisk har bevist sin evne til å finne ut hvordan verden henger sammen, og til å avdekke de matematiske strukturer universet styres av. Å bruke et pragmatisk sannhetsbegrep, som sier at kriteriet for sannhet er om noe fungerer eller ikke, til å vurdere om evolusjonslærens tilpasningsforståelse er sann eller ikke, virker imidlertid som et sirkelresonnement som forutsetter det som skal bevises. Søvik benytter seg dessuten av finetuning-argumentet: Universet synes programmert for å frambringe en fornuft som kan avdekke dets hemmeligheter (s. 192). Vil evolusjonen så fortsette forbi mennesket? Det kan tenkes; det er slett ikke sikkert at mennesket slik vi nå kjenner, det var det mål Gud hadde i tankene da han skapte verden (s. 196).

Styrken ved boken til Davidsen og Søvik er at den redegjør for sentrale aspekter for nyere evolusjonsteori og for ulike forsøk på å forholde seg til den innenfor kristen apologetikk. Jeg mener også at Davidsen har gode poenger i sin kritikk av kreasjonisme og Intelligent Design. Det blir aldri god apologetikk av å opptre som amatør med egne teorier innenfor et krevende forskningsfelt hvor en selv ikke har tilstrekkelig kompetanse. Dertil kommer det teologisk problematiske ved ID-prosjektet i form av en skapertro som tenker punktuelt om Guds inngrep og som knytter Gud entydig til universets formålsbestemthet. Hvordan skal en da forholde seg til de sider ved virkeligheten som ikke uten videre er forenlige med tanken om et intelligent, fornuftig forsyn?

Svakheten med boken er at den aldri tar seg tid til å drøfte evolusjonslærens historiske og filosofiske forutsetninger, noe McGrath i sin bok om darwinisme og naturlig teologi går grundig inn på. Evolusjonslæren ble til i en tid da en forstod universet på grunnlag av Newtons fysikk: Verden var en mekanisme som arbeidet etter naturlover som lot seg avdekke med entydighet. William Paley, som forstod formålsbestemtheten i naturen som et argument for Guds eksistens ut fra en påstått analogi mellom naturen og et urverk, viser det med stor tydelighet. Både Darwin, som kritiserer Paley og erstatter Gud med naturen, og ID-tilhengerne, som prøver å finne plass til ham igjen, tenker i prinsippet på samme måte: Det dreier seg om et mekanistisk univers hvor det gjelder å avdekke de lovmessigheter som styrer dets innerste hemmeligheter, med eller uten Guds hjelp. Det forutsetter at universet lar seg utforske ved hjelp av en rasjonalitet som er definert med referanse til mennesket, samtidig som det driver forskerne i retning av atomistiske forklaringsmodeller, hvor det som foregår på celle- eller molekylnivå blir mer interessant enn det som skjer på organisme- eller artsnivå. 

Dette har flere uheldige konsekvenser som både vitenskapshistorikere og biologer har vært ganske opptatt av. Modernitetens antroposentrisme har ledet til en utbytting av naturen vi nå ser er uheldig; her har evolusjonslæren og dens filosofiske forutsetninger fungert som en pådriver. Dersom individet er uinteressant samtidig som målsetningen er å hjelpe naturen til å foredle arvestoffet, har man også skapt et godt grunnlag for de eugeniske implikasjoner som evolusjonslæren alltid har strevd med både i sine historiske og samtidige utforminger. Samtidig fratar en seg selv muligheten for å definere både individ og art på en entydig måte, og har dermed oppløst den problemstilling evolusjonslæren i utgangspunktet ble til for å utforske, nemlig artenes opprinnelse. Det er dette som ligger bak den interne debatt blant evolusjonsforskere Davidsen berører på s. 68, uten at han synes å være oppmerksom på de filosofiske forutsetninger og implikasjoner av denne debatten. Her gir en skapertanke, som ikke bare på deistisk vis knytter skapelsen til universets tilblivelsesbetingelser, men som gir et tankemessig rom for å reflektere over frambringelsen av det nye og uventede også på individ- og artsnivå, helt andre muligheter.

Disse problemstillingene vies ingen oppmerksomhet i denne boken. Det gjør at Søviks forsøk på å utvikle en teologi på evolusjonslærens premisser framstår som svært mangelfullt. Når en har et så ukritisk forhold til evolusjonslærens filosofiske forutsetninger som han har, ender en nemlig opp med å overta dem. Vi får dermed forklart hvordan teologi ser ut når den utformes av en menneskesentrert fornuft innenfor rammen av et mekanistisk univers styrt av uforanderlige naturlover. På samme måte som Paley, og for den saks skyld også Darwin, må en da prøve å rydde et rom for Gud (eller en gudserstatning) innenfor rammen av et univers som er konstruert på premissene fra en form for vitenskap som selv har et ureflektert forhold til sitt eget erkjennelsesfundament. 

Fra en side sett er det interessant å få tegnet ut for oss hvordan teologi på disse premisser ser ut. På den annen side er det bildet vi da får, ikke spesielt tiltrekkende. Den uendelige forskjell mellom Gud og verden, som er den grunnleggende forutsetning for all klassisk kristen teologi, er borte, og med den skapertanken som ramme for forståelsen av Guds nærvær i verden. Tanken om Guds uforanderlighet forsvinner, og vi får en prosessteologisk forståelse av Gud som utvikler seg med det univers han har skapt, og som ikke har forutsetninger for å gjennomskue den prosess han har satt i gang. Hvorfor en slik gudstanke i det hele tatt skulle være interessant, er vanskelig å forstå; det spørsmålet prøver boken heller ikke å besvare. Dermed framstår gudstanken som en unødvendig dobling av prosesser og fenomener som beskrives mye enklere og bedre uten å innføre gudshypoteser. At Davidsen har hatt et visst behov for å reservere seg mot en slik tenkemåte, er det ikke så vanskelig å forstå.

Det teologisk konsistente alternativ er å erstatte det mekanistiske univers med forståelsen av Guds skapende nærvær. At dette nærvær i bestemte sammenhenger ytrer seg på måter som i noen grad lar seg fange av matematiske og evolusjonsbiologiske modeller innebærer imidlertid ikke at verden lar seg fullt ut forklare ved hjelp av slike modeller. Det frigjør fornuften fra kravet om å måtte løse oppgaver den ikke har forutsetninger for å løse, og setter den bedre i stand til å utforske verden slik den faktisk framtrer for oss. Å føre oss dit må derfor være en mye mer naturlig oppgave for kristen apologetikk enn de tilpasningsstrategier Søvik vil avspise oss med.

Knut Alfsvåg