Debatten om kvinnelig lederskap i kirken har for lengst innhentet lavkirkelige og frikirkelige miljøer. To fremstillinger fra 2020 av henholdsvis Oddvar Søvik og Olof Edsinger, som jeg skal omtale her, konkluderer med noe varierende overbevisning og intensitet til fordel for kvinner som prester. Den norske kirke (Dnk) blåste formelt av denne debatten dette året, idet biskopene gjorde liturgisk opptreden sammen med ordinerte kvinner til en betingelse for ordinasjon. Eksegetiske ny-erkjennelser bygde ikke dette på. Snarere ble debatten innhentet av den store samtalen om kjønn og samfunn. I 2020-21 fremstår motstand mot kvinnelige prester som uhørt på grunnlag av det norske samfunnets felles verdigrunnlag.
Det har på evangelikalt hold arbeidet seg fram en oppfatning om at Bibelen og særlig Det nye testamente (NT) er positiv til kvinnelig tjeneste i kirken uten begrensninger. «Ett eneste bibelord [1 Tim. 2,11ff] kan» ifølge Oddvar Søvik «ikke sette resten av Det nye testamente ut av kraft» (Her er ikke mann og kvinne: JA til kvinnelige hyrder og lærere, 2020). Alf Kjetil Walgermos bok Bibelens kvinner: Historiene som forma verda (2020) kan ses som et uttrykk for den samme tendensen, og vi finner den i Ivar Skippervolds begrunnelse for sitt positive standpunkt til kvinnelige prester i et intervju i forbindelse med søknaden på sogneprestestillingen i Åmli i Agder bispedømme tidligere i år, hvor en kvinneprestmotstander først var blitt avvist enda han var eneste søker:
I dette spørsmålet står jeg på Bibelens grunnfortelling: Det var kvinnene som var de første til å se og fortelle om Jesu oppstandelse, og Paulus er tydelig på at vi alle er ett i Jesu kjærlighet. Så jeg har aldri forstått at kvinner ikke skulle kunne være prester. Det er dette som er den dype tradisjonen i kirka, men så har det kommet til andre tradisjoner underveis, på grunn av menns ønske om makt.1
Her ser man nok en frukt av at arbeidet med Bibelens helhetssyn på tjeneste og på kjønn har vært forsømt hos oss. Professor Leiv Aalen ved Menighetsfakultetet grep imidlertid fatt i spørsmålet på tampen av sitt liv i Luthersk kirketidende omkring 1980, i kulturrevolusjonen man allerede da stod oppe i. For Børre Knudsen som primært ytret seg med prekenen som medium, var kjønn et grunnmotiv i forkynnelsen (jfr. samlingene av enkelte av hans prekener og bibeltimer), slik det for øvrig har gått igjen hos predikanter og salmediktere i kirkens historie: forholdet mellom Gud og menneske som et ekteskapsforhold. Den trofaste Guden forbarmer seg stadig over kirken - som en brudgom som ikke klarer å overgi den utro bruden.
I og med at bibelstedene som direkte omhandler kvinnelige prester er få, må man lete etter hovedperspektiver i Bibelen. Foruten Walgermos bok er Knut Alfsvågs fra samme år, Uten filter – bibelforståelse, kirke og kjønn, viet slike perspektiver og søker å gjøre NTs avvisning av kvinnelige prester forståelig. «De få, uklare og vanskelige ordene om kvinners tjeneste, må derfor tolkes ut fra de klare ordene», skriver han, «og ut fra den samlede åpenbaring om forholdet mann – kvinne, og ikke minst ut fra evangeliet om nyskapelsen i Jesus Kristus».
Oddvar Søvik begrenser seg i boka si til spørsmålet om kvinners tjeneste. Olof Edsinger drøfter derimot i Olika og jämlika: Manligt och kvinnligt ur ett kristet perspektiv samtidens kjønnsdiskurs bredt og prøver denne, inkludert spørsmålet om kvinners tjeneste, på det bibelske vitnesbyrdet. Både Søviks og Edsingers bøker uttrykker en evangelikal posisjon, og begge er «kvinnepresttilhengere». Mens sistnevnte har en søkende og lite polemisk tilnærming, er Søviks fremstilling et iherdig forsvar for kvinner i lærende funksjoner i kirken (jfr. bokas undertittel).
Edsingers behandling av kjønn i Bibelen
Søviks bok drøfter ikke kjønn i Bibelen på bred basis, men enkelte utsagn i boka reflekterer likevel et prinsipielt syn, som når han hevder at kjønnsforskjellen i skapelsesberetningen i 1 Mos. 1 bare er en forutsetning for forplantningen. Dessuten tar han det negative synet på kvinnen gjennom historien som primær horisont for å forstå ordene i NT mot kvinnelige prester.
I de neste avsnittene går vi inn på Edsingers bok som derimot drøfter kjønn på bred basis. I første del gir Edsinger en oversikt over tre sekulære løsningsforsøk. Disse er for det ene radikalfeminismen (første og andre bølge, henholdsvis opplysningstiden og 1960-/70-tallet) og queer («skjev») teori som er tredje bølge og karakteristisk for vår tid. Edsinger inkluderer imidlertid også «tradisjonalismen» som blant annet kommer til uttrykk i æreskultur, blant de sekulære synene. Han peker dessuten på elementer i en bibelsk tilnærming i tillegg til å avdekke svakheter i de sekulære. To grunntyper kan man dele synene inn i. Det bibelske synet, slik det finner resonans i størstedelen av verdens historie, er såkalt «essensialistisk (kjønn er fast og biologisk bestemt). Til grunn for dagens tenkning ligger på den andre siden et postmoderne syn, kalt «konstruktivisme» i meningen at kjønn er flytende og sosialt betinget.
Edsinger legger også vekt på å markere forskjeller mellom det bibelske synet og tradisjonelle kjønnsroller. Han går empirisk fram og spør i del II av boka etter «påvisbara skillnader mellan kvinnor och män» En granskning av likheter og ulikheter på forskjellige livsområder, som lekemønster og yrkesvalg, informerer han ved innsikter fra vitenskaper som utviklingspsykologi og biologi. Teologisk går han også til verks og undersøker «mannens og kvinnens synd» og «seksualitetens mysterium».
Edsinger viser hvordan hustavlene i Bibelen er egenartede i forhold til dem fra den øvrige antikken. Her er det gjensidighet. De er ikke ukritisk patriarkalske eller hierarkiske. For eksempel tiltales også de formelt underordnede. En særlig spesialisert debatt gjelder forståelsen av «hode» (bl.a. mannen som kvinnens hode i 1 Kor. 11,3 og Efes. 5,23). Edsinger redegjør for det ene for en «hierarkisk» og en «relasjonell» («kilde», felles «opphav») tolkning som man fra 1960-tallet av kan distingvere imellom. For den siste taler ifølge Edsinger at den ikke anvendes i andre relasjoner som også er karakterisert av autoritet, overfor barn og underordnede. Bildet er nyansert. Ifølge 1 Mos. 11,27f gis oppdraget å råde til mann og kvinne uten videre differensiering. På den andre siden blir i 1 Mos. 3,9-12 Adam stilt til ansvar for Evas overtredelse. Og i seksuallivet forutsetter NT likestilling (1 Kor. 7,2ff), minner Edsinger om.
Edsingers tilnærming er dynamisk. Han hevder at «rollerna bör vara olika men inte huggna i sten», derfor også tittelen Olika och jämlika. Både naturen og Bibelen viser et gjennomgående mønster uten tvingende roller, med plass for unntak og minoriteter. Interessant ved Edsingers bok er denne balansen; Bibelen gir rom for «fleksibilitet» og «tilpasningsevne». Han drøfter ikke homofilispørsmålet.
Søviks helhetssyn på kvinners tjeneste i Bibelen
Selv om Søviks bok ikke avklarer et samlet synspunkt på kjønn i Bibelen, presenterer den Bibelens helhetssyn på kvinners tjeneste, slik forfatteren oppfatter dette. Metoden hans består i å etterspørre urkirkens praksis, slik den glimtvis kommer til syne i Det nye testamente. Søvik peker på de ofte gode reaksjonene på Guds Ord i Det gamle og nye testamente hos kvinner, videre på Jesu radikale møte med dem. Her, i den mest interessante delen av Søviks fremstilling, slik jeg ser det, sporer han med iver kvinnelig læreaktivitet. Fortellingen om ekteparet Priska og Akvila i møte med Apollos (Apg. 18,26) ser Søvik som eksempel på at kvinner fikk undervise. Utsagn i Titusbrevet om at eldre kvinner underviser yngre om hvordan de skal være gode koner osv. (2,4) som Søvik gjengir, kan vi imidlertid i utgangspunktet avvise som irrelevant i denne diskusjonen etter som dette ikke gjelder lære, men kunnskap om livet i den kvinnelige sfæren allment.
Mangelen på et systematisk arbeid med kjønn i Bibelen fører til at Søvik leser forekomsten av kvinner i forskjellige beretninger som brudd med det negative bildet som han ser de restriktive utsagnene i NT som uttrykk for. Hvor 1 Kor. 14,33b-35’s og 2 Tim. 2,11-15’s sak ikke er direkte uttrykt, leser han sitt eget og vår tids syn inn. En fare ved å vende seg bort fra den mest presise behandlingen av spørsmålet til fordel for mer generelle perspektiver, er at man kan bomme på perspektivene. Hvordan vet man at man har truffet riktig i defineringen av disse?
«Embetssyn»
Både Søviks og Edsingers fremstillinger er «lavkirkelige». Edsinger peker på forhold som særmerker vår tid i forhold til situasjonen i urkirken med «biskoper» og «presbytere» omtalt i flertall i de enkelte menighetene og som gjør at en enkel speiling av nåtidens kirkeforhold i nytestamentlige anvisninger ikke er så enkel. Han gjør videre oppmerksom på den manglende eksplisitte linken mellom de nevnte embetene og sakramentsforvaltningen i NT.
I motsetning til Edsinger drøfter ikke Søvik embetssynet; snarere brennmerker han det han omtaler som et høykirkelig eller personalt embetssyn til fordel for et funksjonalt og lar dette fungere som et ledd i veien fram mot konklusjonen. Om misjonsbefalingen i Matt. 28, 18-20 proklamerer han at den ikke var en embetsoverdragelse, men at apostlene heller mottok den på vegne av alle Jesu disipler, slik at misjonsoppdraget ble gitt til kirken som helhet. Dette bygger Søvik på at Apostlenes gjerninger (jfr. 8,1.4) angivelig viser at alle kristne var med på misjonsoppdraget, bekreftet av mangfoldet av gaver i menigheten som denne boka viser.
Tekstene i Det nye testamente om kvinnelige hyrder og lærere
Brorparten av boka til Søvik drøfter tekstene i NT om kvinnelige lærere (1 Kor. 14 og 2 Tim. 2). For Edsinger utgjør dette del III av fremstillingen. Dette er en omfattende og innfløkt diskusjon som vi ikke kan brette ut innenfor rammen av en bokanmeldelse.
Det har forstyrret eksegetene at forbudet med tung teologisk motivasjon mot kvinnelige lærere i kirken i 1 Kor. 14 står i en tekstenhet som handler om mer praktiske ting. Det synes som et innskudd, og noen tekstvitner har det i slutten av kapitlet. Søvik slutter at 1 Kor. 14 handler om småprat, en tolkning også Edsinger heller mot. Ordene er dessuten en innvending Paulus tar opp for å polemisere imot, skriver Søvik, slik han ofte gjør. Paulus motsier nemlig tilsynelatende seg selv etter som han i 1 Kor. 11,5 forutsetter at kvinnene profeterer.
Et alternativt perspektiv
Tre elementer til et alternativt perspektiv til slutt. Kirkens gamle syn på kjønn og embete lar seg for det første forsvare uavhengig av 1 Kor. 14 og 1 Tim. 2. Oddvar Søvik tar selv utgangspunkt i Bibelens helhetssyn selv om han inkonsekvent nok annetsteds avviser bruk av deskriptivt materiale. Det bildet som lar seg tegne opp ved deskriptivt materiale lar de to nevnte tekstene seg trekke inn som ytterligere bekreftelse på at NT ikke kjenner kvinnelige prester.
Apostlene var menn. Det er NTs helhetssyn på kvinnelig prestetjeneste. Det refereres i flukt med dette i NT utelukkende til menn som «biskoper» og «presbytere». Når vi i NT én gang ser en kvinne, ikke alene, men sammen med mannen sin, legge ut evangeliet, viser dette at menn og kvinner er kalt til å vitne om Gud i møte med medmennesker uten at de dermed lærer formelt i kirken. Det er det vi får et glimt av i fortellingen om Priska og Akvila. Ekteparet var eksempel på et myndig lekfolk.
Ledelse i kirken er dypest sett knyttet til nådemidlene. Selv om vi ikke finner embetsstrukturen vi kjenner med én prest - én menighet igjen i NT eller noen arbeidsbeskrivelse der for menighetsledere, minner jeg om at det nettopp var apostlene som mottok befalingen om å døpe og forrette nattverd med løftene Jesus knyttet til dette (Matt. 26,26-30par; 28,18-20). Vi må forutsette at de også gjorde dette, slik vi kan forstå i alle fall enkelte steder i Apg. (2,38-42; 20.7).
Det finnes imidlertid også praktisk ledelse i kirken. I nytestamentlig tid gjaldt dette i stor grad det å være vertskap for menighetssamlingene ved å stille huset sitt til rådighet for dette. Flere av kvinnene Paulus henviser særskilt til i brevene var trolig slike «kirkeverger» (Rom. 16,3ff). NT refererer dessuten til kvinner innenfor diakonatet. All kirkelig aktivitet er ikke prestetjeneste. Nådegaver er forskjellige (1 Kor. 12,4ff).
For det andre ser vi aldri den naturlige orden brutt i kirken. Denne blir snarere bekreftet. De undertrykkende aspektene ved den mannlige overordningen som kom inn ved syndefallet og ikke ligger i ordningen i seg selv, tok Jesus avstand fra. Menn sviktet ham, Judas forrådte ham, som Søvik skriver. Men Jesus utelukket ikke som en følge av dette menn fra tjenesten. Jesus kalte og bekreftet Peter i kallet, som hadde fornektet ham og egentlig ingenting var (jfr. 1 Kor. 1, 27f). La oss ikke henfalle til moralisme. Instruktiv er Guds forhold til folket i den gamle pakt. Deres halsstarrighet fikk ikke Gud til å forkaste dem. Da de (flertallet av dem) ble ytterligere forherdet ved å forkaste Kristus, forkastet ikke Gud dem av den grunn (Rom. 11,1f).
Til slutt litt om strukturen i 1 Kor. 14. Her anvender Paulus både begrepet profetere og lære og distingverer dermed mellom disse, slik at det ikke er nødvendig å forutsette noen motsigelse mellom kap. 11 hvor kvinner profeter, og kap. 14 hvor de (profeterer og) forbys å lære. Paulus forbyr ikke noe sted noen å profetere. Uro i gudstjenesten er dessuten ikke noe tema i teksten, heller ikke dialogen etter prekenen. Paulus ber ikke her noen å «tie stille». Noen rapport om slike problemer har vi ikke. Å bringe det på det rene må jo være første bud dersom man skal hevde denne teorien. Dessuten taler den økumeniske motivasjonen («som i alle kristne menigheter») mot å redusere dette til et tilfeldig spørsmål.
Den dialogiske formen prekenen hadde i urkirken kan man kanskje forstå som en ikke helt fri spørretime, men slik at prekenen var dynamisk ved at ikke bare én predikant opptrådte, men sammen med «disipler» av predikanten. Dette forbyr Paulus kvinner å ta del i. Det som forbys dem direkte er å lære. Jesus åpnet frelsen for begge kjønn fullt ut, men han gjorde ikke tjenesten lik for dem.
Oddvar Søvik (2020), Her er ikke mann og kvinne: JA til kvinnelige hyrder og lærere, Ottestad: Ventura forlag, 204 s.
Olof Edsinger (2020), Olika och jämlika: Manligt och kvinnligt ut ett kristet perspektiv, Stockholm: Apologia.
Ole Fredrik Kullerud