To jubileer: Luther og Balfour

Bare to dager skiller de to jubileene på kalenderen. Reformasjons-jubileets dato er 31. oktober, mens Balfour-jubileets dato er 2. november. Spørsmålet er om disse to jubileene har berøringspunkter med hverandre ut over berøringen på kalenderen. Jeg foregriper svaret: Jeg tror berøringspunktene er av teologisk natur – og ganske viktige.

I

I mange år har jeg hatt som daglig arbeidsprogram å lese de ledende israelske nettavisene på engelsk. Bakgrunnen for dette er den svært misvisende og inkompetente nyhetsdekningen om Israel og Midtøsten i norske medier.

I 2017 har denne lese-vanen dessuten gitt meg anledning til å legge merke til dekningen av de to jubileene i israelsk presse. Mens norsk presse har viet Balfour-jubileet heller liten interesse, har israelsk presse viet Luther-jubileet i alle fall litt mer interesse.

Men grunntonen i israelsk presse handler om oppgitt forundring: Hvordan i alle dager ser det ut inne i hodet til mennesker som faktisk kan tenke seg å feire stort 500-årsjubileum for en notortisk jødehater som Martin Luther?

Til sammenligning er det noe vanskeligere å gi en tilsvarende karakteristikk av norsk presses vurdering av Balfour-jubileet. For med unntak av en praktfull jubileumsartikkel i Dagen av Kenneth Fjell Rasmussen, et angrep på erklæringen fra palestinavennlige Hans Morten Haugen (Dagen 02.11.2017) og en bred magasinartikkel av Erling Rimehaug i Vårt Land (VL 28.10.2017) – står det altså ikke så mye i norsk presse om utenriksminister Arthur Balfour og det dokumentet av 2. november 1917 som er blitt oppkalt etter ham.

For å få til en slags grunntone-karakteristikk om Balfour-deklarasjonen i norsk presse tyr jeg derfor til en forholdsvis perifer frilanser i Dagen som i en reportasje kalte Balfour-deklarasjon et «ikke-bindende» privatbrev fra en britisk utenriksminister til en jødisk sionistleder (Dagen 11.07.2012).

Poenget mitt så langt er at begge disse grunntonene mangler mye på å yte hver sin jubilant rettferdighet.

II

Arthur Balfour ble født i 1846. Moren hans var den formidable Lady Blanche Cecil, og hun var søster av selveste Lord Salisbury, som var en av de ledende skikkelsene innenfor britisk statsledelse på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Lady Cecil soknet til den evangelikale grenen av britisk kristenliv. Det innebar blant annet at troslivet hennes var preget av dypt personlig alvor og et skarpt blikk for egen syndighet. Det gjorde også gleden over frelsesbudskapets frigjøringskraft desto sterkere. Fokus på hele Bibelen som Guds ord hørte også med til profilen hennes.

Lady Cecil ble tidlig enke. Den eldste sønnen hennes, Arthur, var bare liten gutt da faren hans døde. Men med myndig hånd sørget moren for at alle de åtte barna jevnlig fikk høre bibelutleggende evangelikal forkynnelse. I denne forkynnelsen inngikk det også som fast bestanddel en sterk bevissthet rundt de bibelske land- og hjemkomstløftene til jødefolket.

Det fantes i disse årene på 1800-tallet ennå ikke noen jødisk sionisme. Ikke en gang selve glosen «sionist» var blitt vanlig. Men den evangelikale og filo-semittiske forkynner-tradisjonen hadde en annen egen-betegnelse. Man kalte seg «restaurasjonister»: tilhengere av et restaurert jødisk hjemland i Palestina.

Det var først etter at Thedor Hertzl i 1896 lanserte den jødiske sionismen som begrep at disse kristne strømningene lot betegnelsen «restaurasjonisme» gå i glemmeboken og begynte å kalle seg «kristen-sionister».

Teologi-historisk hadde den kristne britiske restaurasjonismen røtter både i Geneve og Wittenberg. Røttene i Geneve var eldst. Da Calvin døde, overtok Theodor Bezae som leder for reformasjonen i Geneve. På bibelsk grunn tilegnet han seg et filo-semittisk grunnsyn, og det kom til å bli en viktig del av den teologiske arven idet reformert kristendom «utvandret» fra Geneve til de britiske øyene og satte sitt sterke preg på anglikansk kristendom.

Også på luthersk mark foregikk det en tilsvarende overgang fra Luthers beryktede anti-semittisme i de senere leveårene hans til en mye mer filo-semittisk grunnholdning. Men dette lutherske hamskiftet kom først 100 år senere. I 1675 skrev Philip Jakob Spener pietismens program-skrift «Pia Desideria» (= Fromme Ønsker). Der siterte han med tilslutning Luthers filo-semittiske ungdomsskrift «Jesus Kristus - en jøde av fødsel» (1523). Blant annet skrev Luther der at kristenledere flest behandlet jødene så dårlig at det ikke var rart at jøder ikke vil ta imot evangeliet.

«Hvis jeg selv hadde vært jøde, og hadde sett den slags tosker og slamper regjere og forkynne kristen tro, ville jeg heller ha blitt en purke enn en kristen».

«Hvis apostlene, som selv var jøder, hadde behandlet oss hedninger slik som vi hedninger har behandlet jødene, da ville det aldri ha blitt noen kristne blant hedningene. Men har apostlene behandlet oss hedninger så brodelig, da skylder vi hedninger til gjengjeld å behandle jødene like broderlig.» (Norsk Lutherutgave IV, s 9)

Pietist-teologene på luthersk mark tilegnet seg dette filo-semittiske grunnsynet og forkynte at kristne bør behandle jøder meget vennlig. I kjølvannet av dette våknet også oppmerksomheten deres etter hvert opp rundt de bibeltekstene som lover Israel og jødefolket en ny hjemkomst til det lovede landet.

På evangelikal britisk kirkemark vokste det på 1700- og 1800-tallet frem en sammenvokst syntese av denne typen filo-semittisk arv fra Geneve og Wittenberg. Det er en forholdsvis omfattende historie som jeg her bare antyder, uten å gå i detalj.

Og Lady Cecils sønn og Lord Salisburys nevø, Arthur Balfour, identifiserte seg altså sterkt med denne kristne landløfte-troen, også da han begynte å blomstre som britisk topp-politiker.

III

I 1903 ble Arthur Balfour statsminister. Men statsminister-årene hans fikk et heller moderat ettermæle.

Et drøyt ti-år senere greide Lloyd George ved årsskiftet 1916-17 å felle regjeringen til statsminister Asquith, slik at Lloyd George selv kunne bli statsminister for en bred koalisjon. Dermed kom det et nytt driv og engasjement inn i det britiske krigskabinettet, som hadde full militær seier i Første Verdenskrig som avgjørende målsetting og eksistensberettigelse. Arthur Balfour ble regjeringens utenriksminister og hovedansvarlige for Midtøsten-politikken.

Lloyd George trodde selv på det samme evangelikale og pro-sionistiske grunnsynet som Balfour. Det gjorde åpenbart også de fleste av de andre statsrådene. Men det visste ikke Arthur Balfour. I et krigskabinettmøte den 22. mars 1917 plumpet han ut med en litt umotivert erklæring: «Jeg for min del er sionist, men jeg vet ikke om noen av dere andre er sionister». Sir Frederick Milner repliserte: «Vi har ikke tid til å gå inn på dét akkurat nå». Bakgrunnen var åpenbart at også Milner selv delte Balfours kristne sionisme.

I krigskabinettet kom det etter hvert heftige meldinger om den formidable britiske militær-offensiven på Det Osmanniske Imperiets sterkt forsømte territorium i Palestina. Skulle britene vinne Første Verdenskrig, måtte de vinne ikke bare over tyskerne, men også over tyrkerne. For det britiske krigskabinettet i skjebneåret 1917 kom det derfor i aller høyeste grad til å handle om å vinne seg sympatisører på alle tenkelige og utenkelige hold – for å kunne vinne selve krigen.

I praksis var det britiske krigs-kabinettets grunnholdning egentlig avklart allerede på vårparten 1917. Man ville gå inn for å opprette et jødisk hjemland i den delen av Det Osmanniske Rikets territorium som ble omtalt som Palestina. Men også den avklaringen er en omfattende sak som jeg her nøyer meg med å oppsummere ganske kort.

I juni besøkte utenriksminister Balfour USA. Der ble han fortalt at president Wilson støtten britenes pro-sionistiske politikk og gikk inn for å opprette et jødisk hjemland i Palestina under britisk beskyttelse. Med en sterk følelse av at saken var begynt å haste, reiste Balfour hjem igjen etter USA-besøket.

Men hjemme i London var det i mellomtiden brutt ut en overraskende feide der britisk jøde kjempet mot britisk jøde. En fraksjon utenriksbyråkrater (som av motstanderne ble stemplet som «en pro-tyrkisk bande i Utenriksdepartementet») gjorde felles sak med en gruppe assimilerte britiske jøder, som fryktet tap av britiske borgerretter hvis sionismens sak skulle vinne frem.

Sionist-lederen Khaim Weizmann førte samtaler med alt som tellet i britisk politikk. Han gikk også i allianse med Lord Rotschild som var blitt britisk sionistleder. I et møte med Weizmann og Rotschild etter hjemkomsten fra USA i juni 1917 lovet Balfour å skrive utkast til en regjerings-erklæring. Lord Rotschild ba i et etterfølgende notat om at erklæringen måtte «rekonstituere Palestina som jødefolkets nasjonalhjem». Og Balfour skrev et slikt utkast. Utkastet er siden blitt funnet igjen i de etterlatte papirene hans. Og det viser at Balfour-deklarasjonens førsteutkast ganske riktig handlet om å «rekonstituere Palestina som jødefolkets nasjonalhjem» (med bestemt artikkel: «the national home for the Jewish people»).

Trass i hastverket var det først den 3. september dette utkastet kom opp til behandling i det britiske krigskabinettet. Da var dessverre både Lloyd George og Balfour fraværende fra møtet. Utkastet ble heftig kritisert av statsråd Edwin Montague (som selv var britisk jøde). Han la frem et krast notat med overskriften: «Den sittende regjeringens antisemittisme». Notatet handlet primært om frykten for at en jødisk stat i Palestina kunne forlede politikere andre steder til å gjøre sin egen jødiske befolkning hjemløs. Vedtak i saken om Balfours utkast til regjeringserklæring ble utsatt.

I tråd med et innhentet råd fra USAs president Wilson ble ordlyden i erklærings-utkastet nå modifisert. Samtidig duellerte Weizmann og Rotschild hardt med Edwin Montague, som hadde forfattet et nytt memorandum foran krigskabinettets møte den 4. oktober 1917. Men Montagues nye argumenter ble også nedkjempet, denne gangen hovedsakelig av Lloyd George selv, som utvilsomt hadde en større samlet aksjepost i Balfour-deklarasjonens tilblivelse enn ettertiden tradisjonelt har vært oppmerksom på.

Derfor var det først i krigskabinettets møte den 31. oktober 1917 at regjeringen omsider klubbet Balfours modifiserte utkast til prinsipp-erklæring. En kabinett-sekretær traff etter møtet Khaim Weitzmann i en departementskorridor og bekreftet av babyen var født: «Det ble en gutt».

Samme dag kom meldingen om at en australsk rytteravdeling hadde beseiret den tyrkiske hæren i Slaget ved Hebron. Det banet veien for den britiske erobringen av Jerusalem før årets utgang i 1917 og deretter Det Osmanniske Rikets militære sammenbrudd og fall.

To dager etter regjeringsmøtet, den 2. november 1917, skrev så utenriksminister Arthur Balfour det offisielle brevet om regjerings-erklæringen til sionistenes leder, Lord Rotschild, sitat:

«Hans Majestets regjering går inn for å etablere i Palestina et nasjonalhjem for det jødiske folket, og vil gjøre sitt beste for fremme dette formålet. Det forutsettes at ingenting skal bli gjort som kan gå ut over de sivile og religiøse rettighetene til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettigheter og politisk status for jøder i alle andre land.

Jeg ville være svært takknemlig om De ville informere Sionist-føderasjonen om denne erklæringen.»

Det er denne teksten man i år feirer hundreårs-jubileum for i Israel og London. Israels statsminister Benjamin Netanjahu er på jubileumsdagen hos den britiske statsministeren, Theresa May, blant annet foran det gamle skrivebordet til utenriksminister Arthur Balfour i Utenriksdepartementets lokaler i Westminster.

I god tid før hundreårs-jubileet er lederen for den palestinaarabiske selvstyremyndigheten i Ramalla, Mahmoud Abbas, gått til heftig angrep på Balfour-deklarasjonen. Han krever offisiell britisk avlysning av Balfour-erklæringen og en offentlig unnskyldning fra regjeringens side. Hvis ikke vil Selvstyremyndigheten gå til søksmål mot den nåværende britiske regjeringen.

Men britenes statsminister Theresa May (som selv er kristen-sionist) har overfor israelsk presse avvist det palestinaarabiske kravet:

«Balfour-deklarasjonen av 1917 er ett av de viktigste brevene i historien. Det demonstrerer Storbritannias vitale rolle i arbeidet for å opprette et hjemland for det jødiske folket. Vi vil feire jubileet med stolthet.» (www.jpost.com 29.10.2017).

IV

Spørsmålet er nå om fortsettelses-historien etter 02.11.1917 gir statsminister Theresa May ryggdekning for denne karakteristikken av hundreårs-jubilanten. Ble Balfour-deklarasjonen «ett av de viktigste brevene i historien»? Etter mitt syn er ryggdekningen hennes i dokumentets virkninghistorie nokså solid.

Balfour hadde altså på forhånd sikret seg full støtte for erklæringen fra USAs president Wilson. Etter det britiske vedtaket sendte Washington ut en erklæring med tilslutning. Tilsvarende regjeringserklæringer kom deretter på rekke og rad fra regjeringene i Paris, Berlin, Moskva og til og med Konstantinopel. Derfor var det ved Første Verdenskrigs avslutning bred internasjonal enighet (på begge sider av fronten) om Balfour-deklarasjonen.

Ved rettsoppgjøret i Versailles etter verdenskrigen var det også bred enighet om å innplassere Balfour-deklarasjonen i rammen av president Wilsons visjon om internasjonal mandatrett. Stormaktene skulle etter en avtalt fordeling administrere hver frigjort provins av Det Osmaniske Riket etter et folkerettslig mandat med sikte å utvikle hvert område til en ny selvstendig stat.

Mandat-områdene skulle altså ikke fungere som nye kolonier, men som et skritt på veien til selvstendige statsdannelser. Statsdannelser var selve formålet med å gjøre både Mesopotamia, Syria og Palestina til mandatområder. På rekke og rad ble disse mandat-formålene deretter oppfylt i form av hele serien med nye arabiske statsdannelser: Irak, Libanon, Syria, Transjordania, Saudiarabia, osv. Og i 1947-48: den jødiske staten Israel.

I praksis fikk partene i Versailles aldri realitetsbehandlet Midtøsten-delen av rettsoppgjøret etter første verdenskrig. Først ved firemakts-møtet i San Remo i 1920 kom Midtøsten-problematikken opp. Der anbefalte møtet overfor Folkeforbundet å definere Balfour-deklarasjonen som formåls-angivelse for etableringen av et britisk Palestina-mandat.

I mellomtiden ventet partene ivrig på at president Wilson skulle få USA med seg inn i dannelsen av Folkeforbundet. Men det greide ikke Wilson. Derfor deltok ikke USA formelt i Folkeforbundets folkeretts-stiftende mandat-vedtak i 1922. Men aktørene visste likevel at de hadde saklig støtte for vedtakene sine hos president Wilson.

I preambelet til mandatvedtaket for Palestina heter det at «Hans Britanniske Majestets regjering» skal være ansvarlig for å iverksette Balfourdeklarasjonen av 2. november 1917 («should be responsible for putting into effect the declaration originally made on November 2end 1917 by the Government of His Britannic Majesty» ...). I artikkel 4 heter det at den britiske mandatmakten skal samarbeide med Jewish Agency «for å fremme etableringen av det jødiske nasjonalhjemmet». Og i artikkel 6 pålegges den britiske mandatmyndigheten å sikre jødisk immigrasjon og bosetting («settlement by Jews») i Palestina.

25 år senere, i 1947 informerte den britiske regjeringen Folkeforbundets etterfølger-organisasjon, FN, om sin oppgivelse av det britiske Palestina-mandater. FN svarte –etter en kommisjonsundersøkelse på bakken i Midtøsten – med å gi grønt lys for å opprette Israel. Deretter ble Israel opprettet som moderne stat i mai 1948.

Og det kunne altså umulig ha skjedd uten Balfour-deklarasjonen og dens folkerettslige kodifisering i Folkeforbundet i 1922. Derfor har statsminister Theresa May solid virkningshistorisk ryggdekning for ordene sine ved Balfour-deklarasjonens 100-års-jubileeum: «Balfour-erklæringen er ett av de viktigste brevene i historien. ... Vi vil feire jubileet med stolthet.»

En israelsk kommentator, Caroline Glick, skriver i anledning jubileet at Lord Balfours største gave til det jødiske folket var å gi dem en reell tro på at de sionistiske jødenes prosjekt om en egen jødisk stat faktisk kunne virkeliggjøres (www.jpost.com 29.10.2017).

V

Og dermed kan det passe å vende tilbake til det innledende spørsmålet mitt etter eventuelle teologisk relevante berøringspunkter mellom reformasjonsjubileet 31.10.2017 og Balfour-jubileet 02.11.2017.

Det må da for det første slåes fast at Balfour-deklarasjonen teologisk sett er en frukt av kristen-sionistisk (eller: «restaurasjonistisk») teologi. Balfour, Lloyd George og de fleste andre statsrådene i 1917 trodde hver for seg på de bibelske landløfte-tekstene. Og de vurderte dessuten tiden som moden for en løsning på det de kalte «det jødiske spørsmålet» i tråd med disse bibeltekstenes poeng.

For det andre var denne kristen-sionistiske teologien født og oppvokst i rammen av en filo-semittisk forkynner-tradisjon som hadde teologi-historiske røtter dels i Geneve hos Theodor Bezae og dels i Wittenberg hos den unge Martin Luther anno 1523, formidlet til ettertiden av pietist-teologer som blomstret først hundre år senere.

På sine eldre dager på 1540-tallet skrev Luther to fryktelige antisemittiske skrifter. Den delen av Luther-arven er det ingen grunn til å jubilere for.

Men i yngre dager skrev Luther et filo-semittisk skrift. Og via pietist-teologene og sammenveksten av tysk pietistisk filo-semittisme og britisk evangelikal filo-semittisme på 17-1800-tallet – kom Luthers ungdomsskrift til å få en viktig filo-semittisk virkningshistorie på britisk jord 400 år senere.

Dét er disse to jubileenes teologisk relevante berøringspunkt.

Litteratur til videre studium:

Shalom Goldman: «Zeal for Zion, Christians, Jews & the Idea of the Promised Land», The University of North Carolina Press 2009.

Hans Morten Haugen: «Balfour-erklæringen og fremtiden», Dagen 02.11.2017.

Geoffrey Lewis: «Balfour and Weismann, The Zionist, the Zealot and the Emergence of Israel», London 2009.

Donald M. Lewis: «The Origins of Christian Zionism, Lord Shaftesbury and Evangelical Support for a Jewish Homeland», Cambridge 2010.

Martin Luther: «Jesus Kristus, en jøde av fødsel», oversatt til norsk av Sigurd Hjelde i Norsk Lutherutgave bind IV, side 8ff.

Paul Charles Merkley: «American Presidents, Religion, and Israel, The Heirs of Cyrus», Preagers Publishers 2004.

Paul Charles Merkley: «Those that bless you, I will bless, Christian Sionism in historical Perspective», Ontario 2011.

Allis Radosh and Ronald Radosh: «A Safe Haven, Harry S. Truman and the Founding of Israel», Harper Collins Publishers 2009.

Kenneth Fjell Rasmussen: «Kristne banet veien for den jødiske staten», Dagen 02.11.2017.

Erling Rimehaug: «Balfour-erklæringen 100 år: Øyeblikket da staten Israel gikk fra drøm til plan», Vårt Land 28.10.2017.

Jonathan Schneer: «The Balfour Declaration, The origins of the Arab-Israeli Conflict», Bloomsbury 2010.