To rom i Den norske kirke

Slik sett ligner kirken på en romantisk ektemann som lever på gamle minner og insisterer på at «vi har det da godt sammen, tenk på alt vi deler, tenk på barna». Dette repeteres uten vilje til å ta innover seg at familien er i full oppløsning. Skal vi bli værende i bildet må vi snakke om barna. De kan deles i to kategorier. De «eldste» som er opplært på tradisjonelt vis, er frustrerte. Og hvis de ikke allerede har flyttet hjemmefra, vurderer de å gjøre det. De «yngste» som er åpne for ny liturgi og lære, blir værende, og er kanskje endatil begeistret for endelig å få huset for seg selv. Den gleden kan likevel bli kortvarig, for det som venter rundt neste sving vil bli en hard kamp om ressurser. Uten en bred oppslutning i befolkningen kan ikke Dnk regne med å beholde sine privilegier verken økonomisk eller som begunstiget kulturaktør. Dnk kan levere vakre seremonier ved store anledninger, men det er den ikke lenger alene om.

Mange gode alternativer

Og det er ikke få som opplever det provoserende at Dnk inntar en rolle som om den representerer folkefellesskapet i Norge. Faller oppslutningen om kirken ytterligere vil det bare bli mer og mer meningsløst å hevde en slik posisjon. Kristne har mange gode alternativer hvis de ønsker å gå ut av Dnk. Forandringen av kirken har pågått lenge, og mange aktive kristne har allerede funnet seg ny tilhørighet. På kort sikt virker kanskje ikke en slik avskalling dramatisk. De fleste bytter verken bank, strømleverandør eller kirke med mindre de må, så de fleste blir værende. Men med tanke på at det er aktive kulturbærere som forlater kirken, burde det bekymre kirkens ledelse. En kirke som holdes oppe av offentlig lønnede personer uten aktiv støtte fra frivillige, har ikke framtiden foran seg. Selvsagt fins det frivillige medarbeidere som støtter innføring av ny lære og ekteskapsliturgi. Spørsmålet er bare om en svekket kirke tåler å bli enda mer tappet for oppslutning og menneskelige ressurser.

Det beste alternativet

Det er ikke uvanlig i en skilsmisse at en av partene ikke anerkjenner problemene som problem. Det er vedtatt at homofilispørsmålet ikke må være kirkesplittende. Derfor er det menneskene som opplever dette som kirkesplittende som blir problemet. Denne steilheten har erstattet forhandlinger med krav om tilpassing eller bortvising. Carissimi bad allerede i 2007 om opprettelse av ulike rom i Dnk med kirkerettslige ordninger for hver av partene.  Et mål på demokratisk sinnelag er hvordan flertallet behandler mindretallet. Kanskje er forhandlingsviljen større hos dem som nå har fått flertall i kirkemøtet? Målet må være å finne gode måter å leve med uenigheten på. Selvsagt er det utfordrende å leve sammen, men likevel adskilt i to rom. Det kan likevel vise seg å være det beste alternativet for å unngå ytterligere svekkelse og marginalisering av Dnk.

Wenche Langeland

Høgskolelektor
NLA Høgskolen