Tomas Sjödin: Lyden av stillhet

Bokanmeldelse

Oversatt av Hans Ivar Stordal

Vårt Land Forlag 2021

ISBN 9788293368717

Pris kr. 299

Anbefalingen på coveret antyder at oppdagelsen av stillhet fører til en «total forandring» av livet «under overflaten». Forfatteren skriver om «en slags stille revolusjon» når det gjelder hvordan stillheten har fått sin plass i hans ellers så sosiale, støyende og ordrike liv. Dermed lover boken mye.

Den handler om stillhet som det å komme under tilværelsens overflate. Om stillheten som lytting – til naturen, til hverandre og til Gud. Og ikke minst at stillheten hjelper oss til å forstå hvem vi er og at den avslører oss. Om at stillheten i dag er truet av utryddelse. Om stillhet som bringer natur og åndelighet sammen.

Hans egen reise inn i stillheten fortelles i rammen av en mer bokstavelig reiseskildring. En Amerika-reise. Forfatteren har lagt alene ut på en reise til og i USA for å besøke tre forfattere han kjenner seg i slekt med - Philip Yancey, Eugene H. Peterson og Mark Rutland. De tre sammen med en rekke andre forfattere leverer både løst og mye fast og godt om stillhet og bønn. Forteller-stilen minner meg en del om lettleste kristen-romaner.

Forfatteren er åpen om at han var, og er, ganske snakkesalig og pratsom. Dette for å få fram at stillheten og tausheten i utgangspunktet ikke var for sånne som ham. Men det har den blitt og vi får vite mye om hans egne personlige erfaringer med stillheten.

Til tross for at forfatteren stadig tar oss inn i temaet stillhet, lytting, bønn – framstår boken til tider lett pratsom - det er mangt og mye som skal fortelles. Og som forteller er forfatteren svært god.

Salmenes bok og Fadervår får sin sentrale plass som del av et bønneliv. Det prestasjonsløse fremheves.

Forfatteren leter etter et språk for stillhet, åndelig fordypning og bønn som «ikke er oppbrukt eller utslitt». For undertegnede ser det ut som at det er selve forteller-grepet, og anvendelse av mer sekulære og tidsaktuelle betraktninger/erfaringer/fortellinger om stillhet og bønn, som utgjør språket han leter etter. Når han ikke gjør seg bruk av mer klassiske sentrale termer og utdyper dem, henger det kanskje sammen med behovet for et annet språk. Etter lesningen kan jeg ikke komme på at f.eks. ‘kontemplasjon’, ‘tidebønn’, ‘Jesus-bønnen’ er nevnt. Heller ikke synes han å gjøre noen reise (eller ikke forteller fra noen) for å lytte til det som lever i retreat-bevegelsen, enn si i den monastiske tradisjon. Skal en spore dagens impulser til stillhet, fordypet bønneliv og åndelig veiledning som favnes økumenisk bredt, er det vel nettopp i den monastiske tradisjon vi befinner oss.

Når fortelleren utdyper temaet bønn, gjør han det ved først å betrakte bønn som en «allmenn menneskerett» som ikke eies kun av de troende. Bønn er å «få oppdage at man blir en del av noe større enn det man selv har bygd eller satt i stand». Bønnens verden er iflg forfatteren like gjerne noe mennesker utenfor den kristne kirke har oppdaget. Hva dette betyr f.eks. i forhold til det 1. bud, Gud/avgud, forblir ubesvart. I sin videre behandling av bønnens vesen synes hann likevel å formidle et mer allmenkristent syn. Men også da er det oftest i form av en ganske ‘lett’ språkbruk. En av sine refleksjoner etter å ha sitert Mor Theresa om bønn er f.eks. slik: «Det handler om en relasjon mellom to som har masse å prate om, men som har nådd et dyp i vennskapet som gjør at de også er tilfreds med bare å være hos hverandre». Talen om hva det i bibelsk forstand er å være ‘for Guds ansikt’ synes tidvis å være uanfektet av Guds hellighet og at menneskets møte med Gud også er et slags umulig møte (jfr. Peter: «gå fra meg, for jeg er en syndig mann»).

Med sin bakgrunn i pinsebevegelsen, omtalt som «den relativt ordrike og høyrøstede fløyen av kristenheten», er dette med stillhet noe av en åpenbaring for forfatteren og det formidles som et troverdig og verdifullt vitnesbyrd.

En kortere reise har han gjort til Martin Lønnebo. Leseren blir med inn i samværet med flere sanser. Stemningen og samtalen med den gamle fargerike, folkekjære og naturglade biskopen skildres varmt, nært og levende. Her dukker rimeligvis Lønnebos Kristuskransen og lysgloben opp til anbefalt bruk som berikelse av bønn.

Gode, ukompliserte og konkrete anbefalinger og beskrivelser får vi del i underveis. Kroppen og bønnen hører samme. Bruk gjerne et bønneteppe. Helst et eget bønnested. Gi rom for bønn og stillhet helst tidlig på morgenen. Finn ‘Thin places’ (den keltiske tradisjon) – om å sitte stille i en kirke eller i andre bønnerom/steder. Dann deg rutine og holde fast på rutinen. Ingrediensene er enkle: Stillhet, lesing, bønn.

Også kirkerommet, gudstjenesten og liturgien har bidratt til å berike pinse-pastoren og forfatteren. Med tilslutning siteres C.S. Lewis som i et brev til en venn irriterer seg over alle prestene som eksperimenterer med liturgien, der han selv hyller det gjentakende og velkjente.

Forfatteren tilbyr stadig hjelp til fordypning inn mot bønnens mysterium ved at Thomas Merton, Theresa av Avila og Johannes av Korset m.fl. kommer til orde.

Boken, på en uvant folkelig og frisk måte, hjelper og ansporer oss inn i stillheten og i bønnens rom, og til en mer oppmerksom lytting til lyden fra naturen omkring oss.

Men underveis i boken er det også noe som kan fortone seg som en viss støy:

- Når fortellingen(e) blir for pratsomme og dermed til distraksjoner (boken utfordrer oss til å unngå distraksjoner: «skap deg sfærer der du ikke blir distrahert!».)

- Når boken pretenderer å være fordypende åndelig veiledning og samtidig har såpass sparsomt inntak av mer bærende bibelsk materiale – ofte bare litt i forbifarten. Her savnes et sterkere fokus og en dypere forankring i Kristusmysteriet og korsets gåte.

- Når den indre reisen mot stillheten modelleres og anbefales – samtidig som det skjer såpass mye av et moderne (u-økologisk?) reiseliv. Forfatterens innleide Cadillac har det f.eks. med å smile til leseren både her og der. (et ’dollarglis’?)

Og likevel, boken er lesverdig og kan gi mange høyst verdifulle ansporinger til et liv i stillhet og bønn. Den er lettlest, den har mye god humor på plass, og den lar i tillegg til forfatteren, mange andre kloke engasjerende stemmer slippe til.

Ulf Asp