Tre syn på ekteskapet

Credo Forlag

Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag

Oslo 1973

Bo Giertz

Oversettelse : Jan Gossner

Omslag: as Bryne

Printed in Norway

As Bryne, 1963 Fosser i Høland

2. Opplag.

ISBN 82 - 7053 - 018 - 2

Ekteskapet.

Det finnes en historie om en smed ved et av våre gamle bruk, som hadde fått en kone med utpregede herskertalenter. Hennes evne til å dele ut bestemmelser og reprimander satte freden i hjemmet på ganske harde prøver. Smeden hadde imidlertid et svar på hånden som alltid brøt brodden av de konfliktene som var under oppseiling. Han pleide å løse det hele med følgende ord: "Så, så lille Sofie. Jeg kommer aldri til å krangle med deg, for jeg har lovet å elske deg i gode og onde dager.”

Replikken burde være mere selvsagt for oss enn den er. Den inneholder noe av det vesentlige i ekteskapet, noe av den grunnvollen som det går an å bygge en livslang trofasthet og et hjem på.

Kristi kirke har alltid hatt omsorg for ekteskapet. Som folkenes mor har den strevet med å gi hver og en av sine barn to privilegier like fra fødselen: En egen menighet og et eget hjem. Den inndelte landet med et nett av soknegrenser til det ikke fantes en fotsbredd jord hvor mennesker skulle kunne fødes eller vokse opp uten at det allerede fra barneårene hadde en egen kirke, en egen menighet og en egen sjelesørger. På samme måte har den strevet med å ordne samlivet mellom mann og kvinne i slike former at hvert menneske som fødes skulle bli møtt av et eget hjem, en egen tar og en egen mor. Blant alle de revolusjonerende sosiale innsatser som kirken har gjort i det stille, er denne en av de største: At den så iherdig har talt barnets sak og satt alle krefter inn på å hellige hjemmet og hevde foreldrenes forpliktelser.

Ekteskapets historie er i vårt land uløselig forbundet med kirkens. Ennå idag består denne forbindelse — som en fortidslevning vil noen si, andre vil si at det er et løfterikt tegn. Selv om et menneske er blitt døv og blind for alt hva kirken ville åpenbare for det, pleier det likevel å være to ganger i livet hvor det bøyet kne for sin himmelske Far: Ved sin første altergang etter konfirmasjonen og på sin bryllupsdag.

Forbindelsen mellom kirke og ekteskap viser seg også på den måten at tider med skepsis og fornektelse pleier å være krisetider for ekteskapet, tider da det oppløses innenfra og blir utsatt for radikal kritikk. De siste femti år av Vår historie er ingen unntagelse fra regelen. Så omdebattert og bekjempet har ekteskapet aldri vært før i vårt land.

Denne debatten lider av en stor indre uklarhet som også virker svært forvirrende i praksis, og som forvender synet på mange som egentlig vil holde sitt ekteskap i ære. Ifølge en vanlig oppfatning fordeler jo ekteskapets forsvarere og motstandere seg på to fronter: På den ene siden står de kristne, sekundert av alle slags idealister, tradisjonsvenner og patrioter. På den andre siden står de radikale og revolusjonære som vil omstyrte samfunnet.

Denne vanlige oppdelingen er fullkomment falsk. Hvis man undersøker det livssyn og de motiveringer som skjuler seg bak forsvaret og angrepene, så finner man ganske snart ut at frontlinjene forandres. Blant de syn som mennesker i våre dager forsøker å grunne et ekteskap på, finnes det dyptgående og fundamentale ulikheter. Og langt inne i den leiren hvor man mener seg å ville stå vakt om ekteskapet, er man i virkeligheten gjennomsyret av samme skjeve livssyn og samme falske VUTderinger som allerede har ledet til ekteskapets oppløsning hos motstanderne.

For å få oversikt over disse motsetningene blant den myldrende massen av teorier og programmer, er det best å holde særlig tre grunninnstillinger til ekteskapet klart for seg: Den romantiske, den naturalistiske og den kristne.

Den romantiske oppfatningen av ekteskapet er intimt knyttet sammen med 1800-tallets åndshistorie. Den ble født akkurat på terskelen til det nittende århundre. Skulle man forsøke å angi noe fødselsår måtte det vel være 1799, da Friedrich Schlegels bok "Lucinde’ utkom og satte ild i debatten. Med hele romantikkens følelsespatos og uten å vike tilbake for noen konsekvenser, slynget Schlegel her ut de tanker som ligger til grunn for den romantiske ekteskapsoppfatning. Disse tankene kan sammenfattes i to teser: Ekteskapets eneste legitime grunn vo// er kjaerligheten, og: Ekteskapets mening er individenes lykke, "Ekteskapets eneste legitime grunnvoll er kjærlighet”. Tesen var en voldsom og ofte berettiget protest mot tidligere tiders snusfornuftige og borgerlige syn på tingene. Ifølge dette siste syn var det foreldrene som valgte 'passende partier" til sine barn etter alle mulige nyttesynspunkter om arv og avstamming og formue. Mot dette stilte man nå tesen om at kjærligheten, 'den stora Kärleken’, som forener to mennesker i en grenseløs forelskelses lykke, er den eneste moralske grunnvoll for et ekteskap. Romantikken nølte heller ikke med å trekke konsekvensen: Et ekteskap blir umoralsk hvis de to ikke lenger elsker hverandre. Man trakk også en annen konsekvens: Ettersom kjærligheten hetyr alt, er ekteskapet faktisk inngått når to mennesker finner hver andre i en stor forelskelse. Den ytre vielsen betraktes som en tom formalitet, som et litt tåpelig skuespill og en aldeles uberettiget innblanding i to menneskers private anliggender.

Hvis altså ekteskapets eneste gyldige grunnvoll er kjærlighet, så er dets formål etter den samme romantiske oppfatning individenes lykke. Nyromantikken hadde jo et sterkt innslag av individualisme og egenrådighet. Det hang kanskje sammen med dens dyrkelse av geniet. De viltvoksende skaperkreftene i en kunstnernatur ble betraktet som hellige og skulle ikke bindes av noen skranker. Egentlig skulle dette frihetskravet bare gjelde de store kunstnerbegavelsene. Men på samme måten som Nietzsches små etterplaprere vokste til Overmennesker, ble romantikkens tilhengere bare så altfor lett til små genier med en farlig tilbøyelighet til å ta seg alle de stores friheter. Romantikken ble til individualisme. Den ble læren om menneskets rett og plikt til å virkeliggjøre seg selv etter sine personlige forutsetninger, og forme sitt individuelle liv uten skranker Og bånd. Overført på ekteskapet betyr dette at jeg gjennom kjærligheten eier en av livets største lykkemuligheter, og at jeg Venter at denne lykken skal bli virkelighet i ekteskapet. Hvis ikke ekteskapet gir meg den store gevinsten i lykkens lotteri, så er det ikke noe virkelig ekteskap.

Romantikken tenkte kolossalt høyt om kjærligheten, denne gudgitte gave som skulle løfte to menneskesjeller avsted til lykksallighetens paradis. Kjærligheten ble nØdvendigvis idealisert, iblant også platonisert. Kjærligheten var to sjelers vidunderlige sammensmelting i et hav av natursvermeri, i en himmel av musikk og poesi. De nyromantiske selskapsklikkenes lille svakhet — det eksklusive skjønnhetssnobberiet — satte sitt preg også på kjærligheten, og løftet den betenkelig høyt opp over hverdagens ungeskrik og oppvaskbaljer.

I løpet av 1800-tallet fikk hele dette grunnsynet på ekteskapet et stadig fastere tak om sinnene. Allerede fra begynnelsen hadde det fått et visst medhold fra den moderne teologi som da var toneangivende. Selveste Schleiermacher, den mest kjente teolog i Tyskland på den tiden, rykket ut til forsvar for Schlegel. Det berodde for en del på personlig vennskap, men det hadde nok også sin grunn i den sammenheng som faktisk fantes mellom den romantiske ekteskapsoppfatning og den teologi som kom på moten gjennom Schleiermacher. Ettersom man her la hovedvekten på den religiøse opplevelsen og den fromme følelsen i motsetning til læren og de kirkelige ordningene, var det naturlig at man også når det gjaldt ekteskapet ville legge all vekt på den personlig opplevde kjærligheten. Når nyprotestantismen siden i løpet av 1800-tallet mere og mere festet seg i sin ulykkelige kjærlighet til filosofen Kant, og stadig sterkere betonte den moralske selvstendighet som gjorde det enkelte menneskes samvittighetsavgjørelse til moralens grunnvoll, ble man enda mer tilbøyelig til å ringeakte ekteskapets ytre, borgerlige form og betrakte det hele som to moralsk myndige og selvstendige individers privatsak.

I denne ulykkelige sammenblanding av romantikk og kristendom ligger en av de dypeste årsakene til den krise som etterhvert skulle komme til å ryste hele ekteskapsinstitusjonen i dens grunnvoller. Hvis man nemlig gjør kjærligheten til ekteskapets eneste moralske grunnvoll og lykken til dets selvsagte mål — slik at jeg altså har rett til å forlange lykke av mitt ekteskap — da har man i virkeligheten tatt vekk grunnvollen for det monogame ekteskapet. Allerede blant romantikerne innså man dette. Schlegel krevde for eksempel rett til fri kjærlighet. Men i romantikkens småborgerlige praksis på 1800-tallet inngikk det romantiske grunnsyn et kompromiss med det kristne kravet. Man ville i prinsippet beholde det livslange ekteskapet og den ytre formen, mens man samtidig tilegnet seg det romantiske kravet om lykke. Man forble kristen i teorien, men ville i praksis drikke romantikkens forheksede lykkebeger til bunns.

Dette kompromiss er en urimelighet. Ikke noe menneske, om det elsker aldri så dypt og sterkt, kan garantere at dets følelser kommer til å vare livet ut. Og intet menneske kan få garantier for at det kommer til å bli — i romantisk mening — lykkelig i sitt ekteskap. Man kan heller ikke selv gi noen garantier om lykke til den man gifter seg med. Sykdom, ulikheter i lynne, i Vaner og behov, uforutsette økonomiske kriser, forandringer i psyke, i utseende og interesser kan alltid skape problemer som gjør ekteskapet til en vanskelig oppgave, til en krevende prøve — men ikke til lykke i vanlig mening. Den eneste logiske konsekvens av den romantiske ekteskapsoppfatningen er et ekteskap som kan oppløses eller en helt løs forbindelse som ikke kjenner noe ytre bånd, men som bygges ene og allene på den personlige forelskelsen — så lenge den varer.

At ekteskapet i vår tid er kommet så ille ut å kjøre, beror for en stor del på at man har forsøkt å kople sammen to ting som egentlig er uforenlige: Det kristne kravet om troskap som ikke viker tilbake for offer, og den romantiske kjærlighetsoppfatningen med dens egoistiske krav om lykke. Ekteskapets kritikere har ofte fullstendig rett når de sier: Det er meningsløst å love at man skal elske et menneske hele livet. De har rett hvis man tolker ordet elske slik romantikken gjør det: Ä elske er å være forelsket, bli båret av en stor og deilig følelse som løser alle vanskeligheter uten offer og uten vilje til selvfornektelse. Det er et løfte som intet menneske kan gi. Og like meningsløst er det å binde seg for hele livet til et menneske "for å bli lykkelig', hvis man med lykke mener det evangeliet kaller "å vinne livet”. Og det var det romantikken mente, akkurat som det naturlige menneske alltid vil gjØre.

Det er vårt folks ulykke at să mange kristne egentlig har hatt en helt eller delvis romantisk ekteskapsoppfatning. Det er det som har gjort forsvaret for ekteskapet så maktesløst og virkelighetsfjernt. Det har hindret en rett oppdragelse til et kristent syn på ekteskapet.

| virkeligheten oppdras folk i videste kretser og fra sine tidligste barneår til et falskt, romantisk syn på kjærligheten. Fra de gamle misseromanene til den moderne ukepressen og filmen lykkens lotteri. Da har man også skapt alle forutsetninger for at tårer og bitterhet blir resultatet der menneskene ellers, med et rett syn på ekteskapet, skulle kunne møte uunngåelige vanskeligheter på en slik måte at det ble til velsignelse og åndelig rikdom for dem.

Den romantiske oppfatningen ble i tidens løp oppdelt og ble på den måten opphav til en rekke datterteorier. Den viktigste av dem er uten tvil den naturalistiske. Det kan høres underlig ut å kalle naturalismens ekteskapsoppfatning for et produkt av romantikken. Imidlertid er den det. Man merker det straks man spør etter grunnstrukturen, etter selve synet på ekteskapets grunnvoll og hensikt. Naturalismen er arvtageren som overtok og tilpasset det som romantikken allerede i hovedsak hadde kommet frem til. I det hele var det jo 1800-tallets kulturtradisjoner som skapte forutsetningene for den moderne tids materialisme. Om det ikke finnes noen logisk sammenheng mellom idealisme og materialisme, så finnes det i hvert fall en tvingende psykologisk og religiøs sammenheng. Idealismen på 1800-tallet kan fra religiøst synspunkt betegnes som kulturmenneskets tragiske forsøk på å hevde sine nedarvede kristne Verdier ('det rette, det sanne, det skjønne"), og å beholde kristne moralnormer uten å bøye seg for kristendommens dogmer eller delta i kirkens liv. Det ble en idealisme uten bønneliv, uten gudstjenester og uten nattverd. Men dermed var den også dømt. All tro på en hinsidig virkelighet er fra begynnelsen av blitt båret av troen på Gud og fellesskapet med Gud i bønn og andakt. Den levende religion er idealismens kraftkilde. Hvis denne levende gudsforbindelse, som ikke kan bestå uten bønn og fromhetsliv brister, da blekner også den oversanselige verden bort i en fjern tåkedis. Den blir bare en samling moralbud, støttet av et idealistisk livssyn som forsøker å hevde seg med fornuftens og logjikkens hjelp. Filosofene strevde med å bevise at det oversanselige eksisterte. Men fordi menneskene ikke lenger trådte i personlig forbindelse med Gud, ble det filosofiske skallet stadig mere spekulativt og uttynnet, og tilslutt brast det. De såkalte logiske bevisene for en oversanselig virkelighet kunne ikke opprettholdes bare med fornuftens hjelp. Og så ble mennesket, som helt og fullt ville stole på sin egen fornuft et lett bytte for den radikale fornektelsen. Da den tyske idealisme i Hegels filosofi hadde løpt linen ut, sto hans disippel Marx klar til å overta arven. Det ligger en indre nødvendighet i denne utviklingen.

På samme vis gikk det med synet på ekteskapet. Den naturalistiske oppfatningen kunne direkte ta arven opp etter den romantiske. All ulikhet til tross er likheten slående. Ekteskapets basis og mål oppfattes stadig på samme måte, alt beror fortsatt på kjærligheten og lykken. Ordene får bare en litt svakere mening fordi den idealistiske såpeboblen har sprukket. Gud var nå avsatt og materien var det eneste virkelige. Naturen var en stor maskin, mennesket en sivilisert ape og det såkalte åndslivet en utsondring fra hjernen. Når da naturalismen sier at kjærligheten er ekteskapets grunnvoll, så vil kjærlighet si det Samme som den naturbestemte driften. Forelskelsen ble en naturlig og temmelig jordnær sak. Romantikkens sommerfugl mistet gullstøvet på vingene. Det er ikke noe igjen av rosenhaven rundt kjærlighetsgudinnen. Hun har ikke lenger noen likhet med den himmelske eros, men desto større likhet med dyrenes parringslek.

Like vel skal kjærligheten stadig gi en den store lykken i livet. For lykken er fremdeles ekteskapets mening. Men også lykken har fått en litt annen farge. Det kan jo ikke lenger bli tale om noe sjelenes samhørighet, ettersom mennesket ikke lenger har noen sjel. Desto større interesse har naturalismen for kroppenes forening. At man må passe sammen betyr først og fremst at man skal ha en 'passende partner” på det seksuelle område. Tilfredsstillelsen av driften er måten å bygge det fullkomne ekteskap på. Også på andre områder henger lykken sammen med kroppen. Lykken ligger i komfort og fornøyelse, i sport og helse og god mat.

Denne innstillingen fører naturligvis til at hele ekteskapsinstitusjonen blir oppløst — av nøyaktig de samme grunner som i romantikken. Er den romantiske kjærligheten en ustadig sak, så er den jordiske driften det enda mere. Den lykken hviller på lerføtter som har sin fremste inspirasjonskilde i det kroppslige fellesskap. En dag er man trett av det hele. Det eneste botemidlet den naturalistiske oppfatningen da kan finne på, er å henvise vedkommende til å søke bedre tilfredsstillelse et annet sted. Og så går det såkalte ekteskapet istykker, eller det slutter med at den ene parten sover, tier — og lider. For hvor mye man enn er overbevist om at man bare er en kropp, så kan man likevel ikke hindre at man tross alt har et hjerte. Og man kan heller ikke hindre dette stakkars hjertet i å føle seg som om det fantes en sjel, en levende menneskesjel som kan bli såret og blø, føle skam og angre, elske og tro.

Hvor urimelig det er å forsøke og bygge sitt ekteskap på romantikkens eller naturalismens falske grunn får kanskje den bitrest erfare, som går til ekteskapet med et virkelig ærlig forsøk på å være trofast og binde seg for livet. På den ene siden har man altså klart for seg, at kjærligheten skal skjenke noe av livets største lykke. Man forlanger av sitt ekteskap at det skal bli harmonisk og lykkelig. Men på den annen side vet man av erfaring at mange mennesker tar fullstendig feil i den første forelskelsen. Derfor blir avgjørelsen om å gifte seg nesten et uutholdelig tungt ansvar. En del mennesker klarer ganske enkelt ikke å bestemme seg. Mens følelsene drar i en retning, gjør fornuften innvendinger og peker alltid på den forferdelige risikoen — å ta feil! Ä pådra seg en livslang ellendighet i stedet for den største gevinsten. Det blir en endeløs veiling for og imot, der det stakkars mennesket brytes med problemer som ikke noen intelligens i verden kan mestre. Passer man nå ordentlig til hverandre? Er alle følelsene og anlegg så samstemte at man har garantier mot fremtidige konflikter? Er aldersforskjellen slik at samlivet kan bli friksjonsfritt om 25 år? Kanskje det finnes skjulte arveanlegg på en av sidene, som kan tre frem i en uheldig kombinasjon hos barna? Finnes det tilstrekkelig økonomisk grunnlag for den såkalte lykken? Og så videre — i det uendelige. Hvordan man enn virir og vender på saken, blir det aldri tilstrekkelige garantier for lykken. Og lykkelig skal man jo bli i sitt ekteskap om det skal ha noen mening, ja, noen 'moralsk berettigelse".

Hvis man tilslutt bestemmer seg for ekteskap, er problemene ikke ute av verden. Selve det falske grunnsynet innbyr nemlig til en Stadig og mistenksom prøving av ekteskapets resultat. Er jeg virkelig så lykkelig som jeg kunne være? Når fristelsene kommer, dukker det samme spørsmålet opp og gjør dem dobbelt så ille. Hver gang man møter et nytt menneske av det annet kjønn ligger det samme spørsmål på lur: Kanskje jeg kunne bli lykkeligere med deg? Kanskje vi to ville ha passet bedre sammen? Selve lykkekravet med sin falske fordring og sine falske forventninger, som naturalismen har felles med romantikken, driver et skuffet menneske til å speide etter andre og større muligheter til lykke. På den måten blir lykkekravet årsak til mange skilsmisser som ellers aldri ville ha inntruffet — og til mange nye ekteskapsforsøk som slutter like ulykkelig som det forrige.

Alt dette gjør at det livslange ekteskapet må ta seg ut som en urimelighet, så snart naturalismen sitter i høysetet. Den krise Som ekteskapet nå gjennomgår, beror ikke i første omgang på at de sosiale forhold er endret, men den er en av de tragiske følgene av frafallet fra Gud. Hele rekken av ekteskapssurrogater som man nå byr frem og eksperimenterer med — prøveekteskap, kameratekteskap, frie forbindelser etc. etc. — er bare dødfødte forsøk på å skjule den egentlige grunnskaden: At man er kommet bort fra den eneste virkelige grunnvoll for ekteskapet, slik våre fedre hadde den i kirkens syn. Så lenge man bygger ekteskapet på et lykkekrav som i sitt vesen er egoistisk, og på en kjærlighet som man skal få gratis og som automatisk skal løse alle livets problemer, så lenge vil ekteskapet stadig på nytt gli anledning til bitterhet, skuffelse og klage. Så lenge vil man forgjeves søke etter hjelp i nye former for samliv mellom to parter. Tar man sitt uomvendte og egoistiske hjerte med seg, så bringer man også med seg spiren til ulykke og skuffelse samme hvor man kommer og hvor klokt man enn forsøker å forme sine forbindelser. Når man nå en gang er skapt av Gud og kalt til å leve som hans barn, da kan man ikke svikte sin bestemmelse uten at det oppstår et tomrom som ikke kan fylles med noe annet. Derfor hviller det fra første stund en ulykkelig skjebne over alle de selvgjorte forbindelser der menneskene søker lykke og tilfredsstillelse uten å ville bøye seg for det ansvar og de forpliktelser som Gud har nedlagt i selve skaperordningen, dahan bestemte at hvert barn uigjenkallelig er født av ến far og én mor og uigjenkallelig utgjør et bånd av kjøtt og blod imellom dem. Det er i Guds egne ordninger og bud vi må søke en bedre grunnvoll for ekteskapet. Dermed kommer vi til den kristne oppfatningen,

Ekteskapet er innstiftet av Gud selv — slik lyder de første ordene i den svenske kirkes vigselsritual. Og dermed er det også sagt hva som er grunnleggende og vesentlig for kirkens syn på ekteskapet.

Ettersom ekteskapet er innstiftet av Gud er det urett å si at det hviller på to menneskers kjærlighet eller forelskelse, og at det er til for å gi partene lykke. I stedet for ordene kjærlighet og lykke må vi sette ordene troskap og fellesskap.

Ekteskapets moralske grunnvoll er ikke kjærligheten, men troskapen. Først når mann og kvinne har gitt hverandre sine uigjenkallelige troskapsløfter, med all den høytidelighet og alle de rettslige følger som samfunnet og kirken forlanger, er de to forenet i et ekteskap.

Dette betyr ikke at kirken undervurderer kjærligheten. Det betyr bare at den setter den inn på dens rette plass i sammenhengen. Uten kjærlighet bør ikke et ekteskap inngås. Å gifte seg av økonomiske grunner eller av andre private nyttehensyn er uforsvarlig. Det er like uforsvarlig selv om det er foreldrene som av pur omtanke for sine barns beste prøver å overtale dem til et giftemål der hjertets følelser ikke er med. Selv om kjærligheten, som gjør at mann og kvinne tiltrekkes av hverandre, er det naturlige og gudgitte utgangspunkt for ekteskapet, så er det likevel ikke ekteskapets grunnvoll. Ekteskapet hviller ikke på en menneskelig følelse, men på en guddommelig innstiftelse. Og gjennom denne innstiftelsen forenes to mennesker i et troskaps-forhold. Kirken tillegger altså den ytre ordningen den aller største betydning. Det er ikke nok med en privat overenskomst, for ekteskapet er ingen privatsak. Det finnes overhodet ingen privatsaker i menneskets forhold til Gud, mennesket er på alle områder radikalt avhengig av hans vilje. Og Gud krever at vi skal være all menneskelig ordning undergitt. Det er derfor en trossak og en samvittighetssak for en kristen at han ikke inngår et ekteskap og ikke begynner det ekteskapelige samliv uten å ha påtatt seg hele det ansvar og alle de forpliktelser som vigselen fører med seg. Om vigselen skjer borgerlig eller kirkelig er derimot ikke avgjørende. Kirken har i århundrer nøyet seg med å velsigne de ekteskap som ble inngått etter romersk eller germansk skikk, og det vil ikke bety noe dødsstøt mot det kristne ekteskap om vi igjen fikk en obligatorisk borgerlig vigsel. For selv om den borgerlige lov har med skilsmisse som en mulighet, så har Gud det ikke, og ekteskapet forblir uoppløselig for alle som spør etter Guds vilje. Denne uoppløselighet grunner seg på Guds skapelsesordning og Kristi uttrykkelige befaling: "Har l ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyet, det skal et menneske ikke atskille” (Matt. 19,4-6).

Dette budet står fast, samme hva slags lover staten gir. Det kan vel hende at den borgerlige lov må velge det minste av to onder og la kranglende og uforsonlige ektefeller skille seg — for deres harde hjerters skyld (Matt. 19,9). For en kristen gjelder slike unntak i hvert fall ikke. Han vet at hvis han benytter seg av dem og oppløser sitt ekteskap, så vil han med hensikt synde mot Gud og stenge døren til Guds rike for seg. Kun der hvor den andre parten allerede har brutt ekteskapet og ikke vil fortsette det, tillater Guds ord et unntak fra regelen (Matt. 19,9). Forøvrig er og blir ekteskapet uoppløselig, og det i kraft av Guds ord og bud, uavhengig av hvilke menneskelige lover det er inngått under. At det like fullt skal inngås med ytre vigsel og ikke bare med en privat overenskomst – ikke engang om den skjer 'overfor Gud selv", det beror på den lydighet som Gud krever overfor all menneskelig ordning. Denne plikten til å lyde har igjen sin grunn i at øvrigheten er innsatt av Gud. Den skal utføre en tjeneste for Ham til menneskenes beste ved å stanse vold, urett og overgrep (Rom. 13,1-7). Det gjelder også ekteskapet. Den forpliktelse til troskap som vigselen fører med seg, er en hemsko for det egoistiske forgodtbefinnende. Derfor beskytter den kvinnen og barnet, og dermed er den i all sin menneskelige begrensning en god ordning fra Gud, som den enkelte ikke har rett til å frita seg fra.

Men er det virkelig mulig å bygge ekteskapet på troskap? Må man ikke like fullt love å elske hverandre i gode og onde dager? Og går ikke det løftet ut over alle menneskelige evner?

Nei, det gjør ikke det. Fordi den kjærlighet det her er tale om er nemlig den som Gud selv omtaler med ordene: Du skal elske. Det er her ikke spørsmål om naturbestemt drift eller erotisk tiltrekning. De er begge begjærende, krevende i sitt vesen. De vil eie den elskede på samme måte som den gjerrige vil eie gullet. De kan være både harde og hjerteløse. De vokter sjalu på sin enerett til den de begjærer. De kan samtidig fullstendig overse den andre partens rett til å leve sitt eget liv, til å drive med sine interesser eller få tid til det arbeidet den andre er mest glad i. En slik "kjærlighet’ kan være en av de tyngste årsakene til van trivsel i ekteskapet. Den skaper hos den andre en følelse av å være ufri. Den søker sitt eget, den vil eie og få, men den vil ikke selv gi og makter ikke på en uselvisk måte å tenke på den andres beste.

Med den kjærlighet som Skriften taler om, forholder det seg stikk motsatt. Den søker ikke sitt eget. Den Ønsker ikke å eie noe for sin egen del, men vil virkelig den andres beste. Den beror ikke på en naturdrift, men på viljens og hele sjelens oppriktige Ønske om å tjene og være til nytte. Derfor sier Gud: Du ska/ elske. Det er et Guds krav som mennesket både kan og skal ta på seg. Og det skal man gjøre selv om man ikke klarer å oppfylle det slik man skulle, men tvertimot hver dag må leve på tilgivelse, på Kristi forsonings grunn, også som mann og kvinne. Du skal elske – – – til og med din uvenn! Skulle du ikke da kunne elske din egen ektefelle? Her er det ikke spørsmål om følelser som kommer og går, men om Guds bud som består.

Overfor vigselen skal en derfor ikke komme med det urimelige spørsmålet om man nå virkelig kan love at ens følelser for den elskede alltid kommer til å være like Sterke. Ikke noe menneske kan love noe slikt. Men man skal prøve seg selv om man overfor Gud er beredt til å ta ansvar og love livslang trOSkap.

Alt dette blir enda klarere når vi ser på det som er ekteskapets mening. Ifølge romantikkens og naturalismens oppfatning skulle meningen være å garantere to mennesker større lykke enn de ellers ville fått. Kirken sier i stedet: Ekteskapets mening er å gi to mennesker et fellesskap som Gud selv har opprettet. De to er kalt til å hjelpe hverandre både i gode og onde dager, bære hverandres byrder, glede seg med hverandre og lide med hverandre, og så sammen gå fram mot det evige livet.

Dette fellesskapet kommer først og fremst til uttrykk i hjemmet og barna. "Äktenskapet er stiftat til samhällens bestand", sier det svenske vigselsritualet. Hvis ikke viljen til å få barn er til stede, er ekteskapet ikke rett. Vi sier Viljen til å få barn. Det kan nemlig under visse forhold bli en smertelig, men tvingende nødvendighet for foreldrene, etter en leges ordre å avstå fra å få barn i en periode eller for alltid. Men det er en annen sak som ikke hindrer det sanne fellesskap i ekteskapet. Men uten Viljen til å få barn kan ikke ekteskapets mål — fellesskapet — bli realisert.

Barn er likevel ikke det eneste målet for ekteskapet. Det bør man merke seg. For da er det klart at det ekteskapelige samliv — også det kroppslige — har sin berettigelse og sin betydning, selv om det ikke alltid kan føre til at det blir avlet nye liv.

Fellesskapet gir seg videre uttrykk i ektefellenes gjensidige troskap og ubrytellige samhold. Dette fellesskapet er både ansvar og lykke, både offer og gave, både krav og hjelp. Kirken Vet at det er saligere å gi enn å få. Derfor vet den også at den virkelige lykken i ekteskapet ikke kommer gjennom krav og forventninger, men den ligger i den store oppgaven å være forenet med et annet menneske for at man i fellesskap skal bære livets byrder ved å gi og tjene hverandre gjensidig. Det svenske vigselsritualet uttrykker det med de vakre ordene om at ekteskapet er innstiftet 'till förenade makars innbördes hjälp, at lätta livets mödor, mildra mötande bekymmer och genom en sorgfällig uppfostran bereda etterkommandes sällhet’. Hele tiden er lykken her det samme som oppgaven, det å tjene og å gj. Il felles arbeid — i lidelse om så skulle være — i urokkelig samhold og troskap om hjem og barn vokser ekteskapets lykke seg stadig sterkere. Kjærligheten får sin naering av troskapen. || samme grad som god vilje og ømhet, hensyn og selvoppofrelse former samlivet, i samme grad bevares og utdypes den forelskelsen som først var der. Troskapen slår hver dag en beskyttende ring rundt kjærligheten. Her er det ingen plass for det engstelige spørsmålet om kjærligheten holder på å ta slutt. Her er det ikke tale om muligheten av at lykken kunne bli større et annet sted. Nettopp fordi det ikke er spørsmål om å kreve lykke, oppdager man med stor takknemlighet at man ofte får den som gave.

Til slutt, ekteskapet består dypest sett i den hemmelighetsfulle forening som Skriften taler om i Efeserbrevets 5. kapitel, der forholdet mellom mann og kvinne sammenlignes med forholdet mellom Kristus og kirken. Kirken er jo Kristi legeme, Vokst sammen med ham, fylt av hans pleroma — fylden av hans Ånd, gjennomstrømmet av hans himmelske oppstandelsesliv. På samme måte er mann og kone ett kjød, på en merkelig og inderlig måte vokst sammen til en person. Denne foreningen av to mennesker har gjort at ekteskapet er blitt kalt et sakrament Det er ingen heldig språkbruk. Med sakrament mener vi jo gudstjenestehandlinger som er forbundet med et løfte om nåde, og som Kristus har innstiftet. Men ekteskapet er ikke innstiftet av Kristus. Det er heller ikke en handling som formidler noe av Kristi nåde gjennom synlige tegn. ’Hvis derfor noen vil kalle det et sakrament”, heter det i Apologien til den Augsburgske Bekjennelse (artikkel 7), "bør han adskille det fra de foregående, de som i egentlig mening er det nye testamentes tegn og vitnesbyrd om Guds nåde og syndenes forlatelse” (Det vil si dåp og nattverd).

Hvis vi her skal bruke ordet sakrament, kan det bare bli i overført betydning, som betegnelse på et hemmelighetsfullt, åndelig fellesskap som er skapt av Gud og skjult i en ytre, synlig form, men helt uavhengig av våre følelser og opplevelser. Det er denne indre enhet Skriften taler om. Det er den som gir ekteskapet dets dypeste lykke og sterkeste kraftkilde. Her henter troen sin dypeste trøst mot den tomhetsfølelse i tilværelsen som man ellers ikke finner råd mot. Her springer Ømhetens reneste kilde i dagen. På denne enhet bygger den sammensmeltingen av to psyker, den gjensidige avhengighet og berikelse som også det ytre øye av og til kan ane hos to som gjennom mange års troskap har virkeliggjort et kristent ekteskap.

Dette hemmelighetsfulle fellesskap er både for mann og hustru en stadig kilde til ømhet og lykke, til en virkelig forening av sjelene — en animarum gratiosa coniunctio, for å tale skolastikkens språk — som her likefrem får et drag av myk vellyd. Naturligvis kan mennesket forspille og forakte denne Guds nåde likesom all annen. Men der hvor mennesket vil ta imot den, der vet det også at Gud holder sin hånd over dets ekteskap.

"Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv” (Efes. 5,28). Her er grensene visket bort. Det ene menneskes liv strømmer sammen med det andres. Kropp, sjel og ånd blir ett. 1 arbeide og hvile, i bønn og andakt, kroppslig og åndelig er de sammenføyet av Gud selv. Her vet hjertet at det eier et feillesskap som går over all forstand, som når ut over alle tidens og rommets grenser og strekker seg like inn i den evige verden.

I dette — i ekteskapets sakrament, om vi kan brukedet ordet — ser den kristne den avgjørende garanti for at det går, at han Ska/ og kan love å elske i gode og onde dager. At han våger å binde seg for livet og gjør det med glede i vissheten om at hva som enn kan rokke de ytre forutsetningene for hans ekteskap, så vil det likevel bestå i gode og onde dager som det mest intime fellesskap, holdt oppe av Gud selv, og gjennom kamp og offer vil det tilslutt føre frem til 'den högsta lycka på jorden’ — slik det svenske vigselsritualet også slutter sin undervisning om ekteskapets grunnvoll og mening.

Med dette løftet og dette programmet møter den hellige kirken alle som står tvilende eller urolige overfor muligheten av å oppleve et rett ekteskap. Kirkens budskap er her som alltid et budskap om fornyelse, et kall ut fra en kaotisk verden som holder på å falle i grus og inn til livet i Guds verden som stråler av skjønnhet. Kirken bærer dette budskapet frem fordi den er overbevist om at den er kalt til å hjelpe og lede. Den er også sikker på at utenfor dens murer kan menneskene bare finne bruddstykker av livets mening. Men i fellesskap med kirken finner de den fylde av liv og glede som de famiende søker og lengter etter uten den, til og med når de forvansker og lager Vrengebilder av den Guds gode skapelsesordning som heter ekteskapet.