Tre tunge saker

Denne høsten kommer på mange måter til å bli avgjørende for Den norske kirke. På Bispemøtets (BM), og senere på Kirkemøtets (KM) bord ligger det tre tunge saker som hver på sin måte berører helt fundamentale grunnsannheter i troen.

1. På KM for to år tilbake ble det vedtatt at en i år skulle ta opp til grundig behandling sjelesørgeriske og arbeidsrettslige sider ved homofilisaken. En anså ikke disse spørsmål tilstrekkelig behandlet, og ønsket en videre utredning. Når det gjelder den sjelesørgeriske siden, har BM nedsatt et utvalg bestående av to biskoper (Hagesæther og Steinholt) som utreder saken. Utvalgets innstilling er i skrivende stund enda ikke offentlig kjent. All den tid KM 95 vedtok at en i denne sammenheng også skulle se nærmere på "inkludering i menighetens nattverdfellesskap av personer som lever i homofilt samliv", har vi her en meget betent sak når det gjelder forholdet til kirketukt. I et tidligere vedtak, - som ikke er blitt modifisert -, har BM villet frata prestene det siste ord i kirketuktsaker. Når det nå i tillegg er grunn til å frykte at samtlige biskoper vil definere homofilispørsmålet som et adiaforon, vil dette lede til at kirketukt overfor homofilt samboende blir kirkelig illegitimt. I tillegg har kirken denne sommeren fått saken med Siri Sunde i fanget. Dermed settes både vedtaket fra -95 på prøve ("Kirkemøtet finner ikke at det er gitt tilstrekkelig overbevisende teologiske grunner for at Den norske kirke kan endre sin nåværende praksis med hensyn til tilsetting av personer som lever i homofilt samliv"), samtidig som de arbeidsrettslige sider ved saken settes på spissen. Dersom utviklingen fortsetter som den har gjort de siste årene, vil en sluke også denne kamelen, og Siri Sunde vil sitte trygt i sin stilling. Saken hennes er en brekkstang som målbevisst vil bli benyttet for å bryte opp den døren en forsøkte å stenge i -95.
2. På KM 95 vedtok en også å anmode "Kirkerådet og Bispemøtet om å ta del i den videre kirkelige refleksjon og samtale omkring forståelsen av kirkens enhet og troens fundamenter". Dette har fått nedslag i høringsutkastet "Kirkens enhet og troens fundamenter" fra de tre biskopene Bergan, Bondevik og Osberg, og som er blitt offentlig kjent. Høringssvarene fra de teologiske fakulteter er også tilgjengelige, og spriker som ventet. Her møter vi et av de mest brennbare spørsmålene knyttet til homofilisaken: Er det nye syn på homofili vranglære, og dermed kirkesplittende? I det felles etterord fra BM våren -95, ble det gitt uttrykk fra flertallet i BM at en ikke ønsket at spørsmålet skulle splitte kirken. En vegret seg også klart for å kalle det annet syn vranglære, - det hele er en "uenighet". Med dette manøvrerte biskopene seg inn i en kirkepolitisk blindgate der de for det første la klare føringer for den videre behandling av saken i kirken, som det skal svært mye til for å fravike ("samhold for enhver pris"). For det andre gjør en i virkeligheten det samme som en gjorde på MF da practicum ble åpnet for kvinner: En sier at det er "et alvorlig lærespørsmål, men ikke et bekjennelsesspørsmål". En kirkepolitisk setning av denne type, - som teologisk er en umulighet -, vil på sikt føre til nøyaktig det samme i homofilispørsmålet som i kvinneprestspørsmålet: En gradvis kirkelig aksept, der det bare er et tidsspørsmål før det nye syn blir dominant. Og som medfører at vi som mener dette både er et bekjennelsesspørsmål og at det nye syn en kirkesplittende vranglære, vil bli hjemløse i kirken. For vår del kan noe annet enn det konsekvente brudd med vranglæren ikke være aktuelt. Og det bør nok sies: I realiteten er det nå to vesensforskjellige kirker under Den norske kirkes tak. Den kirkelige enhet er redusert til en byråkratisk-administrativ enhet, som reguleres av det en kaller kirkerett. Å søke å bygge bro mellom disse slik biskopene og sentrumskirkeligheten gjør, vil kun skape ytterligere forvirring og åndelig utarming.
3. Den tredje store sak som skal opp til behandling i høst er "Joint Declaration on the Article of Justification" (JD). JD har vært gjennomarbeidet flere ganger, og foreligger nå i sin tredje og endelige versjon. Med tanke på den oppmerksomhet homofilisaken får, og det press BM og KM her står under fra mediene, er det grunn til å frykte at JD ikke vil få den brede og grundige behandling den fortjener. Det har vært foretatt en rekke presiseringer i den siste versjonen av JD, noe som har ført til at forskjellene mellom den katolske og den lutherske posisjon kommer klarere til uttrykk. Dette innebærer at den skepsis vi tidligere har møtt JD med, ikke er blitt mindre. FBB arrangerte 17. mars d.å. et seminar om JD, der vi fikk belyst ulike sider ved Felleserklæringen. Ett av foredragene, av dr. theol. Kjell O. Sannes, "Joint Declaration - enighet mellom lutheranere og katolikker om rettferdiggjørelseslæren?" (trykt i TTK nr. 2/97), som ga en meget klar analyse av teksten i JD, påviste tydelig de divergenser som fortsatt skiller Rom og Wittenberg. Da BM I/96 med forbehold gikk inn for anerkjennelse av JD, ønsket en en del endringer i teksten. Om de endringer som nå er kommet svarer til det en dengang ønsket, er ikke undertegnede den rette til å svare på. Men med de økumeniske vinder som for tiden blåser over alle de vestlige kirkesamfunn, er det vanskelig å tenke seg annet enn at en også her vil legge seg på "samarbeidslinjen". Ikke minst det at en gladelig (?) står i kommunion med indrekirkelig vranglære, gjør det usannsynlig at en finner det maktpåliggende å opprettholde et så klart presisjonsnivå i rettferdiggjørelseslæren at det læremessig klare bruddet med Rom fra reformasjonsårhundredet får bli stående. Men for den som ser den bibelsk-reformatoriske læren om rettferdiggjørelsen som "den artikkel kirken står og faller med", vil det ikke være mulig å gå med på denne ferd.

Med dette ser vi at det ikke er små ting og uvesentligheter vår kirke har på dagsorden denne høsten. Vi ser med frykt og beven fremover mot hva dette semesteret vil bringe. Ikke minst når vi løfter øynene og besinner oss på at i all sin gjerning står en kristen kirke "coram Deo" (innfor Gud), og ikke bare "coram hominibus" (innfor mennesker). Det dype alvor som ledsager disse tre spørsmål, er at de på hver sin måte vesentlig angår troens grunnvoller. Derfor er det også slik, at går vår kirke feil i disse ting, vil den nok vinne applaus blant mennesker. Men den vil miste Guds velsignelse. Ja, enda mer alvorlig, dra inn over seg Guds dom.

Kyrie eleison!