Treenig teologi

Svein Rise, Treenig teologi. Cappelen Damm Akademisk, 2017. 250 s.

Boken er delt i fem deler. Den første gir en bibelteologisk bakgrunn for den kristne treenighetslæren. Her går forfatteren særlig inn på forståelsen av forholdet mellom Jesus og hans himmelske Far. Allerede her kommer noe av Rises systematisk-teologiske anliggende til syne ved at han målbærer en skepsis til å sette Jesu guddommelige og menneskelige natur opp mot hverandre. Ifølge Rise er det bedre å fokusere på enheten og sammenhengen mellom de to. Slik Rise ser det, kommer Jesu egenart best til uttrykk i hans lydighet og villighet til å tjene sin Far. Jesu guddommelighet viser seg slik etter Rises oppfatning i hans menneskelighet; han ærer Far ved å se seg selv som et menneske og likevel gjøre Guds vilje.

Bokens andre del drøfter treenighetslæren i teologihistorien. Rise har imidlertid ikke satt seg som mål å gi en oversikt over treenighetstenkningens historie, men begrenser seg til en drøftelse av kappadokierne, Augustin og tre teologer fra det 20. århundre, nemlig Zizioulas, Pannenberg og Rahner. Rise har åpenbart bestemte teologiske anliggender også i dette kapitlet, og behandler bare tenkere som fremmer de poenger han er ute etter. Vesentlig for ham er å få fram det dynamiske og bevegelige i Gud. Dette opphever ikke skillet mellom Guds evighet og tiden, men Rise er også her opptatt av at de to må relateres til hverandre i «et gjensidig, dialektisk forhold» (s. 85). Det innebærer at også Guds evige væren må oppfattes som en væren «med henblikk på tiden» (s. 104). Rise prøver å gjenfinne denne tenkemåte hos kirkefedrene, men han er samtidig klar over at det lar seg nok ikke gjøre fullt ut. Den oldkirkelige tonaturkristologi er derfor noe Rise og hans teologiske forbilder hverken kan eller vil integrere i sin tenkning (s. 91). Rise gjør også oppmerksom på at Kierkegaards paradokskristologi er grunnleggende annerledes orientert enn den modell han selv arbeider etter (note 199).

I del tre gir Rise en treenighetsteologisk tolkning av frelseshendelsene. Her følger han i stor grad Moltmanns tolkning av Jesu død på korset som en åpenbaring av Guds medlidelse. Det er en tolkning av Jesu død som er svært forskjellig fra Anselms, og Rise er da også nokså eksplisitt i sin kritikk av ham (s. 116). Fordi Rise, som Pannenberg, Rahner og Moltmann, følger Hegel i å oppheve det paradoksale i relasjonen mellom det guddommelige og menneskelige, må han også avvise communicatio idiomatum-tanken (s. 135). Dette erstattes av Moltmanns frigjøringsteologiske tolkning, selv om Rise også trekker inn forfattere som i noen grad problematiserer denne.

Fjerde del er en drøftelse av det Rise kaller det nye liv i skapelsen, hvor han i særlig grad trekker inn Ireneus og hans forståelse av frelsen som skaperverkets gjenopprettelse. I forlengelsen av dette presenterer han også det økologiske perspektivet hos Pannenberg. I siste del gir Rise så noen eksempler på det han kaller aktualiseringer: Hva betyr det å vandre i fellesskap med Gud som gjennom Jesus har identifisert seg som tjener?

Det fortjenstfulle ved Rises bok er at han har presentert en enhetlig treenighetsteologisk konsepsjon og vist hvordan den utfoldes i møte med en del sentrale systematisk-teologiske problemstillinger. Måten dette er gjort på, har imidlertid latt denne anmelder sitte igjen med en del spørsmålstegn i margen. En ting er at Rise iblant er upresis i omgangen med sine kilder. På s. 37 forveksler han Duns Scotus fra det 13. århundre med Scotus Eriugena fra det 9.; på tross av navnelikheten er det betydelig avstand mellom deres teologiske og filosofiske tenkning. På s. 59 introduserer han plutselig og helt uformidlet det latinske substans-begrepet i en drøftelse av den greske kirkefader Basilius’ bruk av begrepet ousia. På s. 149 påstår han at Luther har hevdet at motsetningen mellom den skjulte og den åpenbarte Gud vil bli opphevet i den eskatologiske fullendelsen. Jeg kjenner ikke til noe sted hvor Luther hevder dette, og han hevder det i hvert fall ikke på det sted Rise viser til, som dreier seg om spørsmålet om Guds urettferdighet. Og det er faktisk noe annet.

Rise er også lite opptatt av å drøfte motforestillinger mot sin egen tilnærming. Innvendingen mot den Hegel-inspirerte treenighetslære vi finner hos Rises teologiske forbilder, er at den historiserer gudsforståelsen ved å binde Gud til det skapte. Rise synes å akseptere dette uten motforestillinger. F. eks. sier han på s. 141 at vi ser Gud «entydig» på korset. Den umiddelbare innvending mot en slik betraktningsmåte er at det gjør Guds identitet avhengig av synden. Det kan godt hende Rise har motargumenter mot denne innvendingen, men han lar oss ikke få vite hva de motargumentene er. Også i andre sammenhenger synes han å forutsette at tiden og historien er nødvendige for at Gud skal bli den han er.

Kierkegaard inntar en tvetydig stilling i Rises prosjekt. Han tar ham noen steder til inntekt for det han selv er ute etter, og kan nok også til en viss grad gjøre det med rette så lenge det er Kierkegaards kjærlighetstenkning det dreier seg om (s. 147). Kierkegaard er derimot eksplisitt og polemisk avvisende til den form for avhengighetsdialektikk Rise etablerer når det gjelder forholdet mellom tid og evighet. Rise er klar over denne forskjellen og viser til den, men prøver likevel å temme Kierkegaard for sine egne formål. Resultatet blir etter min oppfatning ikke helt vellykket.

Ettersom Rise konsentrerer sin oppmerksomhet om utvalgte tenkere fra oldkirken og det 20. århundre, faller både middelalderen og reformasjonen helt utenfor blikkfeltet. En forfatter har jo en viss rett til å velge sine samtalepartnere, men en kunne jo ønske at valget i noe større grad hadde vært begrunnet enn det som skjer hos Rise. Etter offentliggjøringen av Christine Helmers avhandling om treenighetsteologien hos Luther i 1999, har også dette tema vært gjenstand for adskillig interesse i forskningen. Det er litt vanskelig å forstå hvorfor Rise neglisjerer dette. Ut fra de antydninger han gir, kan vi anta at Rises tilnærming til reformasjonen hadde vært nokså kritisk. Dersom han hadde utfoldet dette, kunne det ha bidratt til å profilere og presisere hans eget bidrag på en interessant måte.

Jeg har strevd en del med å finne målgruppen for Rises bok. Dette er ikke en avhandling for spesialistene. Til det er problemstillingen altfor vag og vid. Boken må derfor forstås som et populariseringsprosjekt, selv om den nok krever en del av sine lesere. Den er imidlertid heller ikke en lærebok i tradisjonell forstand. Skulle den ha vært det, måtte den i mye større grad ha referert og drøftet tilnærminger som avviker fra Rises egen, og ha inkludert stoff fra de epoker Rise ikke behandler. Samtidig er framstillingen nokså teologisk intern med få sideblikk til allmennkulturelle problemstillinger, slik at boken heller ikke i særlig grad bygger bro til den teologisk interesserte allmennhet. Det vi har fått, er en oversikt over tenkere og problemstillinger Rise av ulike grunner finner interessante. Det er fint det, og mye av dette har jeg lest med interesse. Jeg kan likevel ikke helt fri meg fra mistanken om at en som kjenner dette stoffet så godt som det Rise gjør, burde ha kunnet få mer ut av det.

Knut Alfsvåg