Treenigheten i kirkelivet

Søndag er det Treenighetsdag. Vi minnes at vi bekjenner troen på Gud Fader, Sønn og Ånd. Men hvordan skal vi forstå at vi tror på en Gud som er tre og allikevel en? Betyr det noe for dagens kirkeliv? For å kunne svare på dette vil jeg kort kommentere treenighetsforståelsen i NT (1), i Oldkirken (2), og i norske, lutherske kirkers liturgier (3) og salmer (4). Forkynnelse om Treenigheten synes jeg er mangelfull i lutherske kretser. Men det behandler jeg ikke i denne artikkelen.

1) NT tales det om Gud, som også er Far/Faderen. Jesus kalles Guds Sønn (Joh.3,16). Den Hellige Ånd benevnes ikke Guds Ånd. Gud, Jesus og Ånden nevnes sammen to ganger (2. Kor. 13,13; Matt. 28,19) Fellesskapet mellom dem markeres særlig i Joh. 15,16 og 16, 12-15. Man får inntrykk at de utgjør en guddommelig enhet. Men i NT tales det egentlig ikke om Treenigheten eller at vi tror på en treenig Gud.

2) Oldkirken var svært opptatt av Gud var en, men allikevel tre. De var en form for åndelige personer. Den personen i guddommen som i NT heter Gud, ble kalt for Gud Fader i de tre trosbekjennelsene fra den tiden. Kirkemøtet i Nicea (325) fastslo at kirken tror på Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den hellige Ånd. Faderen er Gud. Sønnen er Gud og Ånden er Gud. De utgjør en treenig Gud som er en enhet av tre guddommelige personer. De er ikke tre sider ved den samme Gud som en kan få inntrykk av når trekanten brukes som symbol på Treenigheten. Men det framgår ikke direkte av de to trosbekjennelsene som benyttes i kirkens gudstjenester, at vi tror på en treenig Gud. Det er merkelig at enheten ikke fastslås her ved å si at Faderen, Sønnen og Ånden er en Gud. Nå kan en få inntrykk av at det mer er tale om triteisme (tre-gude-lære) enn om treenhet. Trosbekjennelsene angår menighetene i dagens kirker mer eller mindre. I alle er de grunnlaget for læren og troen selv om noen ikke har sluttet seg til dem rent formelt. Menighetene i de liturgiske kirkene framsier den apostoliske eller den nikenske ved søndagsgudstjenesten. Den hjelper prest og menighet til å kjenne til hva kirken deres tror. Dessuten kan den sees som en form for takk og lovprisning til den treenige Gud for hans verk mot oss. Når den kommer etter prekenen, blir den et svar på den og viser at troen kommer av forkynnelsen. (Rom. 10,17). Den kan også fungere som en protest mot prestens forkynnelse f. eks. når det gjelder jomfrufødselen. Menigheten tror på den selv om presten har uttrykt seg negativt til den i prekenen.

3) Liturgiene er ikke alltid i samsvar med treenighetslæren. Tidligere hadde kollektbønnene i kirkene en avslutning som stammet fra Augustin på 400-tallet. Der fikk man inntrykk av Ånden ikke var en person, men et enhetsbånd mellom Faderen og Sønnen. Som i andre kirker utenom den romersk-katolske, er dette blitt forandret i de lutherske kirkene her til lands. Nå heter det i bønnen som er rettet til den himmelske Far « - - ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, en sann Gud fra evighet og til evighet.» Fra gammelt av var det tradisjon for at disse bønnene ble adressert til Gud Fader og avsluttet med en henvisning til Jesus Kristus. Det var i hans navn det ble bedt, og for hans skyld kan vi tro på at bønnen blir hørt. Det var vanlig å benevne Skaperen som Gud Fader. Men i DNK s nye liturgier er det en tendens til å bare bruke navnet Gud. Det fører til uklarheter når det gjelder treenighetslæren. For hva menes med «Gud»? Er det det samme som i NT? Eller sees det i lys av oldkirkens treenighetslære? Da må det forstås som om bønnen er rettet til Treenigheten. Det synet underbygges ved at mange av bønnene ikke avsluttes med å vise til Jesu navn. Men kanskje skyldes det at man ikke deler forståelsen at vi må komme til Gud Fader sammen med Jesus? Selv om enheten mellom de tre personene i Treenigheten kommer klart fram i kollektbønnenes avslutning, er ikke det tilfellet alle andre steder i liturgiene. Ved innledningen til gudstjenesten kan det i mange kirker sies: «I Faderen og Sønnenes og Den Hellige Ånds navn». Ved avslutningen av salmer fra Salmenes bok som bes i tidebønnene, heter det: «Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var fra begynnelsen, så nå og alltid.» Heller ikke i den gamle lovsangen etter Gloria (Laudamus) er enheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden markert. Men det er tilfellet i den vanlige Gloria-formen i DELK. Der heter det:» - - vi opphøyer deg Fader, Sønn og Hellig Ånd, en hellig og treenig Gud.»

4) Salmer om Treenigheten er det ikke mange av i de lutherske kirkene. En som finnes i salmebøkene for både Frikirken, DELK og DNK er Ånd over ånder, der det heter om Ånden «evig med Fader og Sønnen en Gud». Også Store Gud, vi lover deg finnes i disse bøkene. Der sies det at Ånden er ett med Faderen og Sønnen. Ellers kan jeg ikke se at Frikirkens salmebok har noen treenighetssalmer. Heller ikke I DELKs salmebøker er det eget avsnitt for Treenighetsdag. Men noen salmer med det motivet, finnes spredt i bøkene f. eks. Evige Gud, vi tilber deg. I vers tre lovsynges den treenige Gud flere ganger. Denne salmen finnes også DNK s salmebok. Den er en av de nye salmene som ikke bare omtaler Faderen og Sønnen og Ånden, men som holder dem sammen i en treenhet. En annen er Gud skapte lyset og livet og meg. Der prises den treenige Gud i omkvedet. Selv om DNK s salmebok har eget avsnitt for Treenighetssøndag, har man heller ikke her mange salmer om Treenigheten.

I DNK har nå tiden etter pinse skiftet navn til Treenighetstiden. Det er også kommet med flere salmer med treenighetsmotiv enn før. Men med mangelen på treenighetsforståelse i mange bønner, virker det som om denne kirken ikke har en klar oppfatning av Treenigheten. Selv om DELK har færre slike salmer, får man inntrykk av liturgien at Treenigheten betyr ganske mye. Dessuten har Treenighetssøndag der karakter av fest med hvitt som liturgisk farge. Den dagen bør enhver menighet feire treenighetsfest! En festdag i kirkeåret med vekt på salmer om Treenigheten og til dens pris!

Kristen Edvard Skaar

(pensjonert prest)