Treenighetslæren som grunnvoll

Av Odd Sverre Hove, prest og journalist

I Tibudslovens første bud presenterer Gud seg for Israels barn og gir dem selve grunnbudet sitt, sitat:

«Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.»

Jeg siterer her budet etter originalteksten i 2Mos 20:2f for å få med Guds innledende selvpresentasjon som Israels frelser i GTs sentrale frelsesbegivenhet, befrielsen ut av fangenskapet i Egypt. Denne frelsesbegivenheten er GTs forbilde på NTs sentrale frelsebegivenhet, som er Jesu løskjøpende korsdød og oppstandelse for alle syndetreller som tror.

Dypest sett bor de ni andre budene innholdsmessig i katekismens første bud. Det påminner Luther oss om i Store Katekisme. Derfor er Det første bud et grunnbud i Bibelen. Det er opprinnelig talt til jøder. Men det er akkurat like gyldig også for oss hedningekristne. Og idet det treffer samvittigheten vår, utfordrer det oss til å svare med en trosbekjennelse. Vi snakker her om en spørsmål-svar-modell som vi blir kjent med i samtalen mellom Jesus og Peter i Matt 16:13ff:

Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men Far min i himmelen.

Dynamikken i denne spørsmål-svar-modellen er først at Gud har åpenbart budet sitt. Det utfordrer oss i form av et bekjennelsesspørsmål (omtrent som Jesu bekjennelsesspørsmål utfordrer Peter og de andre disiplene). Og svaret vi så gir, er eventuelt vår trosbekjennelses lovprisende og bekjennende svar på budets utfordrende bekjennelsesspørsmål (nemlig hvis vi svarer i samsvar med Bibelens forangående åpenbaring).

I lys av denne dynamikken er det vi bør lese bekjennelsesskriftene vi har fått i arv fra vår kirkes lærefedre. Bekjennelsesskriftene er ikke selv åpenbart hellig skrift, slik som Bibelen. Men de er troende menneskers lovprisende og bekjennende svar på foreliggende bekjennelsesspørsmål. Og de er utformet i bevissthet om at det å bekjenne er å strekke seg etter å «si det samme som» (sml gresk: «homo-logéoo» = «bekjenne», «si det samme som»).

***

Bekjennelsesskriftet Augustana er båret av en bevisste helhetskirkelige innstilling. Det kan man fornemme allerede i den første av de 28 artiklene. Den handler om det samme emnet som de tre oldkirkelige bekjennelsesskriftene, Den apostoliske trosbekjennelsen, Den nikenske og Den athanasianske. CA 1 slutter seg spesielt tydelig til Den nikenske trosbekjennelsen. Jeg siterer den dogmatiske hoveddelen av CA 1:

«Menighetene våre lærer samstemmig at avgjørelsen på det nikenske kirkemøtet om det guddommelige vesens enhet og om de tre personene er rett, og at man må tro det uten noen tvil, nemlig at det er ett guddommelig vesen, som både kalles og er Gud, evig, ulegemlig, udelelig, med umåtelig makt, visdom og godhet, skaper og oppholder av alle ting, de synlige og de usynlige, og at det likevel er tre personer, av samme vesen og makt og like evige, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Og ordet «person» nytter de i den samme betydningen som kirkefedrene har gjort i denne saken, slik at det ikke nevner en del av en egenskap hos noe annet, men det som er til i seg selv.»

Trosartiklene om Guds treenighet og om Jesu to naturer «har vi alltid lært og forsvart og fastholdt» (les: i de lutherske menigheten), skriver Philip Melanchthon i det forsvarsskrift for Augustana som heter Apologien. «Motstanderne våre godtar den første artikkelen i bekjennelsen vår», skriver han. Og legger til: Treenighetslæren «har så sikre og faste vitnesbyrd i Den hellige skrift at ingen formår å rokke den».

Melanchthons innholds-resymé av treenighetslæren lyder her slik:

«.. vi tror og lærer at det er ett eneste, evig, udelelig guddommelig vesen, og likevel tre personer i dette éne guddommelige vesenet: like mektige, like evige, Gud Fader, Gud Sønn, Gud Den Hellige Ånd.»

***

Om konsekvensen av denne trosartikkelen skriver Melanchthon videre: «Vi bekrefter stadig at enhver som lærer og holder det annerledes, er utenfor Kristi kirke, og er avgudsdyrkere og gudsbespottere». Dette siste punktet bygger Melanchthon trolig på setningene 1, 2, 26, 27 og 40 i Den athanasianske trosbekjennelsen, og det bibelske grunnlaget disse setningene bygger på. Der står i disse setningene at den som ikke bekjenner Skriftens og den almenne kirkes treenighetslære og tonaturlære, vil gå evig fortapt. Jeg siterer disse setningene i sin helhet fra Athanasianum:

«1. Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro.

2. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt. (..)

26. Den som altså vil bli salig, må tenke slik om Treenigheten.

27. Men til evig salighet er det også nødvendig at han tror ærlig at vår Herre Jesus Kristus ble menneske. (..)

40. Dette er den felles kristne tro. Den som ikke oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli salig.»

Fra disse setningene i Athanasianum går det, så vidt jeg kan forstå, en ganske tydelig tanketråd og beviskjede tilbake til læretuktkriteriet i 1Johs 4:1-3 og til det sentrale ordet i Johs 14:6b sml 1 Kor 3:11. Og samtidig dypest sett også tilbake til selve Det første bud, slik at både treenighetslæren og tonaturlæren må forståers som ufrakommelige læretuktkriterier. Sitat:

1Joh  4:1-3 Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden.

Joh 14:6 Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.

1Kor. 3:11 For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.

***

Også Luther behandler treenighetslæren i bekjennelses-sammenheng. Det gjør han i det bekjennelsesskriftet som heter «De Schmalkaldiske Artiklene», som en del lutherske kirker (men ikke Den danske og Den norske kirke) regner som bekjennelsesskrift.

I De Schmalkaldiske artiklene skriver Luther at det «ikke står noen strid mellom oss og motstanderne våre» om «de høye artiklene om den guddommelige majestet». Grunnen til dét er naturligvis at begge parter bekjenner dem. «Derfor er det ikke nødvendig å behandle dem mer», skriver Luther.

Luthers sammenfatning av læren om treenigheten og om Kristi to naturer i De Schmalkaldiske artiklene lyder slik:

«1. Fader, Sønn og Hellig Ånd er tre forskjellige personer i ett guddommelig vesen og én natur, én eneste Gud som har skapt himmel og jord.

2. Faderen er av ingen, Sønnen er født av Faderen, Den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen.

3. Ikke Faderen og ikke Den Hellige Ånd, men Sønnen er blitt menneske.

4. Sønnen er blitt menneske idet han uten manns medvirkning er blitt unnfanget av Den Hellige Ånd, og er født av den rene, hellige jomfru Maria. Deretter led han , døden og ble gravlagt, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds høyre hånd, skal komme igjen for å dømme levende og døde osv. Således lærer apostlene, den athanasianske bekjennelsen og vår alminnelige katekisme for barn.»

***

Bildet som alt i alt avtegner seg, er at den lutherske reformasjonen – og de lutherske katekismene – i treenighetsspørsmålet planter føttene trygt på den grunnvollen som de oldkirkelige bekjennelsene legger. Det er en bibelsk grunnvoll. Og på den grunnvollen mures for eksempel katekismeforklaringene til de tre trosartiklene opp.

I innledningen til Store katekisme bekrefter Luther dette: Derfor, skriver han, vil vi «sammenfatte hele troen i de tre hovedartiklene i henhold til at det er tre personer i guddommen. Etter denne treheten innretter vi alt det vi tror.»

Treenighetslæren er den kristne tros svar på selve det første buds bekjennelsesspørsmål. Den er et både bekjennende og lovprisende svar. Og den angir, sammen med læren om Kristi to naturer, selve grunnvollen for hva som er sann kristen tro.

I så måte er treenighetslæren sant økumenisk. For treenighetslæren er i høy grad samlende i kristenheten. Men den er også splittende. For den som står utenfor treenighetslærens og tonaturlærens grunnvoll og plattform med trosbekjennelsen sin, står samtidig også utenfor kristenheten, slik for eksempel både islam og mormonismen gjør (for å nevne bare to av mange mulige eksempler).