Treffsikker og selektiv

Siden 2011 har hun gitt ut en rekke bøker, dette er den syvende. Boken er en kort og innholdsrik frelseshistorisk gjennomgang av Bibelen, og dermed også en del sentrale sider av kristen troslære og etikk. Selv om det er tydelig at forfatteren er oppdatert og belest, er dette som tittelen sier, primært hennes vitnesbyrd om hvordan Bibelen skal forstås og hva den betyr for henne. Det fungerer ofte inspirerende, siden Gotfredsen er treffsikker i å la de bibelske poengene berøre samfunnsdebatten. Samtidig blir fallhøyden tilsvarende stor når hun farer med harelabb over tema som andre synes er problematiske.

Et viktig virkemiddel er alle samtalepartnerne, og den viktigste er forfatterens venninne «Rose». Det blir aldri avklart om hun er en litterær fiksjon, men Rose representerer uansett den beleste og sekulære danske borgeren som på den ene side lider av å ha vokst opp med 68-ere som foreldre, men som på den annen side er inspirert av deres frigjøringsprosjekt. Dette blir særlig tydelig når Gotfredsen skriver om profetene. Rose har nemlig også en profet, nemlig Suzanne Brøgger og hennes bøker om seksuell frigjøring fra 1970-tallet. Som et alternativ henter Gotfredsen fram forfatteren Charlotte Brontë og hennes mest kjente verk «Jane Eyre», hvor begge brukes som forbilder for moderne kvinner som kombinerer sin selvstendighet med ansvarsfølelse for sine omgivelser.

Gotfredsen er klar over at slik kulturell konservatisme setter henne i samme bås som for eksempel Jordan Peterson, som vakte stor oppmerksomhet med sin kritikk av feminisering av det vestlige samfunnet. Gotfredsen anerkjenner Petersons betydning for unge menn, men kritiserer ham og andre kulturkonservative forfattere for å ha en tilfeldig og selektiv bruk av Bibelen. Hennes egen kritikk av en liberal asyl- og flyktningpolitikk og forsøket på å lage et flerkulturelt Danmark skinner også gjennom, hvor Sveriges situasjon omtales som en «suppedas» (202). Jeg er ikke helt sikker på at for eksempel pave Frans har samme syn, eller tolkningen av lignelsen om den barmhjertige samaritan for den saks skyld.

Bokens sterkeste sider er koblingen til Guds skapervilje og selvmordsproblematikk, samt hennes kritikk av oppløsningen av de to kjønn som bærere av vår identitet. Dette skyldes kanskje at hun her blir nokså personlig, som hun også er i omtalen sin egen erfaring som singel og nylig etablert i et forhold og barnløs. Litterært skaper dette et inntrykk av fortrolighet, men jeg savner henvisninger til noe fagstoff for at det ikke skal bli for subjektivt.

Og «subjektivt» er neste stikkord. I sin kritikk av Jordan Peterson er det tydelig at hun forventer at Bibel og argumentasjon ikke skal bare kjærtegne det man allerede selv vil, men at Bibelen skal kunne korrigere leseren. Hun beskriver selv hvordan dette har påvirket hennes eget trosliv, spesielt når det gjelder hennes økende tro på realismen og konsekvensene av Jesu oppstandelse og inkarnasjonen. Jeg skulle bare ønske at hun tok dette mer på alvor andre steder i boken også, for eksempel når tekster om homofile forhold og kvinners talerett i menigheten avfeies kort med den tidsbestemte situasjonen eller med personligheten til Paulus. Når hun likevel verdsetter Paulus er det fordi han skriver så bra om Jesus og hans oppstandelse, men for meg blir dette for vilkårlig og tilfeldig. 

Når innholdet spesielt i Det gamle testamentet defineres som mytisk, stiller hun helt riktig spørsmålet om hvorfor akkurat disse tekstene skulle være viktigere eller sannere enn andre tekster. Svaret blir at GT er viktig fordi det er viktig for Jesus (135). Store deler av Bibelen fremstår dermed som litterære lignelser som er spesielt godt egnet til å fortelle sannheter om Gud og mennesket, hvor vi møter både Guds strenge tiltale og kjærlighet. For meg høres dette ut som det Gadamer kaller «sannhetsendelser» og som blir nokså åpent for subjektivisme. 

Utfordringen er at forfatteren ikke alltid lar seg lede av sin egen sterke innsikt, spesielt når det gjelder betydningen av hva Jesus mener om GT, og sant og si om hans apostler også. I hvert fall trer Sørine av og til frem som en aktør hvis vurderingsevne er minst like viktig som den bibelske forfatteren. Da truer ordspillet i boktittelen med å bli vel nærgående.

Som Sørine læser Bibelen. Bibelselskabets forlag 2020