Tro og naturvitenskap

Det pågår for tiden en debatt om tro og naturvitenskap. Utgangspunktet er at Espen Ottosen har gitt ut en bok hvor han blant annet hevder at enkelte kristnes kritikk av evolusjonslæren og de for tiden allment aksepterte teorier om jordens alder er lettvint og overfladisk. Samtidig har andre i NLM gitt ut en bok hvor de forsvarer såkalt ung jord-kreasjonisme og hevder at det må være en trossats for kristne at verden ble til for cirka seks tusen år siden.

Jeg tror at både Ottosen og hans meningsmotstandere har rett i at kristen tenkning må ha en teologisk ramme om sin vitenskapsforståelse. Verden er hverken tilfeldig eller selvforklarende, men en manifestering av Guds skapende aktivitet. Historisk sett er det denne overbevisningen som er forutsetningen for moderne naturvitenskap, og den er saklig sett ikke blitt mindre relevant med tiden. Mange vitenskapsfolk vil nok i dag fortolke sine resultater i et ateistisk og materialistisk perspektiv, men det er en fortolkning som både er problematisk på sine egne premisser og i strid med de historiske forutsetninger for moderne vitenskap. Derfor tror jeg at vi med frimodighet skal framholde kristen skapertro som en fortolkningsramme for vitenskapen.

Derimot tror jeg at vi som kristne og teologer skal være forsiktige både med å foreskrive naturforskere hvilke konklusjoner de skal komme til, eller lete etter bevis for troens sannhet i deres resultater. Når vi gjør det, prøver vi nemlig å etablere en entydig forbindelse mellom gudsforståelse og skaperverk på skaperverkets premisser, og det er et svært problematisk prosjekt. Slik naturen framtrer for oss, uavhengig av troens åpenbaringsforankrede perspektiv, er den tvetydig. Både godt og vondt er blandet sammen, og vi er derfor avhengig av en virkelighetsforståelse basert på fortellingen om Jesus for å kunne forstå det guddommelige nærvær i verden rett.

Troen på at vi gjennom vår viten om naturen skal kunne bekrefte den bibelske åpenbaring er en moderne ide. Den stammer fra opplysningstiden; hverken i oldkirken, middelalderen eller på reformasjonstiden tenkte en slik. Både intelligent design-forsvarerne og ung jord-kreasjonistene prøver altså å forsvare den opprinnelige kristne tro med typisk moderne argumenter. Det tror jeg ikke lar seg gjennomføre på en god måte, blant annet fordi en da gjør seg avhengig av en forståelse av kunnskap som målbare relasjoner mellom presist definerte fenomener, og det er en forståelse av kunnskap som i teologisk sammenheng egentlig ikke er så interessant. Blir troen forsvart med prinsipper fra vår tids tenkning, blir trosforståelsen lett basert på de samme forutsetningene. Modernitetens spesielle, og i et teologisk perspektiv høyst problematiske, forutsetninger gjør seg altså like tydelig gjeldende hos ung jord-kreasjonistene som hos klassiske liberalteologer.

Gudsbevis fra naturen, enten de er basert på tanken om såkalt intelligent design eller det en mener å finne av spor etter Genesis-fortellingen, er derfor teologisk sett høyst problematiske; de peker i retning av en annen trosforståelse og dermed også et annet gudsbilde enn det vi får basert på den bibelske frelseshistorie. At Gud er kjærlighet er det for eksempel helt umulig å forstå ved å studere naturen. Det forstår vi bare i lys av Jesu liv, død og oppstandelse. Men har en først tilegnet seg dette perspektivet, vil en finne mye i naturen som bekrefter det. Slike bekreftelser er imidlertid helt uavhengige av de til enhver tid rådende teorier i kosmologi og biologi. Diskusjonen om og den videre utvikling av disse teoriene tror jeg derfor trygt vi kan overlate til forskningen selv å finne ut av.