Trosforsvar for bønn til Gud

C.S. Lewis

Om bønn. Brev til en venn

Oslo: Luther forlag

2023

Boken består av 22 brev til en venn på 157 små sider. Vennen som den britiske forfatteren og litteraturkritikeren C.S. Lewis (1898-1963) skriver til, er fiktiv. Han kalles Malcolm. På omslagets bakside side står det med liten skrift at han er «en intellektuell som har kommet til kristen tro, og som fremdeles strever med å forstå hensikten med bønn.» Leseren vil nok oppfatte den fiktive Malcolm’s tankevanskeligheter som spørsmål og innvendinger som er kommet til overflaten som reaksjoner på Lewis’ egne bøker og ytringer om bønn. Jeg er neppe den eneste som leser hans bok om bønn som trosforsvar – apologetikk – i duell med kritiske refleksjoner blant intellektuelle.

Brevene om bønn er den siste boken Lewis skrev. Den kom først ut etter hans død i 1963. På norsk ble den utgitt i 1984, uten at det på kolofonsiden i 2023-utgaven opplyses hvem som først har oversatt boken til norsk. I den nyeste utgaven er denne oversettelsen revidert av Katrine Masvie.

C.S. Lewis legger ikke skjul på at han svært opptatt av bønn – ikke minst i enerom. Han fremhever betydningen av å snakke åpenhjertig med Gud om det som opptar oss. Når det gjelder liturgiske bønner, betoner han viktigheten av «kontinuitet og sammenheng». Det gjelder å venne seg til en gudstjenesteform. Da vil en kjenne seg igjen i gudstjenesten – og ikke la seg forstyrre av et stygt kirkerom eller av en famlende liturg. Lewis ønsker ikke stadige eksperimenter i gudstjenesten. «Bønn er slit», skriver Lewis. Det er en plikt, som tar tid. Å erkjenne det er både ydmykende og frustrerende. I bønnens landskap sitter vi fremdeles på skolebenken.

Lewis fikk et kristent gjennombrudd som 32-åring og ble «ordinary layman of the Church of England». Siden har han fremstått som en ærlig og frittalende kristen forfatter og apologet. Hans mest kjente verk er Legenden om Narnia. Selv klager Lewis over at han ikke synes han selv er tilstrekkelig bevandret i teologien. Like fullt bedømmer han enkelte teologiske arbeider som sagflis, og går særlig tydelig ut mot liberal kristendom. Han sier at den i høyden utgjør «et ubetydelig ekko av koret av enig og uttalt vantro». Det mennesket som først prøver å gjette hva publikum ønsker, og som deretter forkynner dette som kristendom fordi folk ønsker det slik, må etter Lewis’ syn kunne kalles «en ynkelig blanding av tosk og kjeltring».

Boken om bønn er ikke av de skrifter som en sluker i løpet av en dag eller to. Den gir så mange impulser til personlig selvransakelse at en trenger tid til å fordøye Lewis’ erfaringer og råd. Derfor kan det anbefales å bruke tid på å lese boken og nøye seg med noen brev av gangen. Det søkker i meg når jeg leser om avsløringen som også rammer meg, og som Lewis formulerer slik: «En oppriktig kristen har en nese som alltid vil fange eimen av kloakken i vårt indre.»