Troskap med glede

Det siste året har vært rik på kirkelige debatter, også på emneområder der representanter for bekjennelses-bevegelsen er kjent for å delta: Kvinnelig biskop. Partnerskapslov. Utfordring av bibelske og tradisjonelle kirkelige standpunkter i spørsmål som homofili, samboerskap og seksuelt samliv utenfor ekteskapet. Og kirketukt. For å nevne de mest merkbare.

Med de aktuelle debattemaene som dominerer avis-spaltene, skulle man kanskje tro at vi i FBB ikke kunne få noe bedre utgangspunkt for økende tilslutning til rekkene. Fra bekymrede sjeler rundt om i vårt vidstrakte land. Og at FBB skulle kunne piske i rørt vann, og sanke inn ytterligere støtte fra bekjennelsesbevegelsens gråsone.

Jeg vil her benytte anledningen til å si litt om hvilken profilering man fremover burde kunne gi en forening som har som mål å føre troskapen mot Bibel og bekjennelse videre i kirken. Synspunktene står helt og holdent for min egen regning.

Ikke markeringer

• FBB bør i denne situasjonen ikke først og fremst være ute etter å markere at "gammel-troen" fortsatt har sine forkjempere i Den norske kirke.
• Vi bør ikke være ute etter å sanke medlemmer i en turbulent tid. Mennesker som melder seg inn i en organisasjon i affekt, melder seg også ut i affekt.
• Heller ikke må vi bidra til at det inntrykk fester seg hos folk flest at noen soler seg i egen Bibel-trygghet, i retthaverisk stolthet over å ha funnet svarene.
• Ei heller bør vi være ute etter å "ta" noen, eller bruke enhver anledning til å påvise hvordan det "går nedover" på kirkens og samfunnets områder. Selv om vi måtte mene at det gjør det...

Når kirkeliv og samfunnsliv butter oss - dvs. våre idealer - imot, må vi ikke la våre følelsesreaksjoner være preget av surhet eller sårhet, men av sorg.

Større ambisjoner

Vi har nemlig store ambisjoner: Det vi ønsker er å bidra til at det skjer en konfrontasjon; en konfrontasjon mellom den enkelte troende -prest som legmann, FBB-medlemmer som andre - og det som Mesteren og Bibelens forfattere sier om de aktuelle spørsmålene i troen, så vanskelige de enn måtte være. Altså: Vi lar konfrontasjonen skje idet vi trekker oss selv tilbake. Og så får vi se hva som skjer. Eller rettere sagt: Så får vi se hva Gud gjør. Det vi gjør, er å legge titrette for at mennesker blir stilt til ansvar; og eventuelt skifter mening, endrer holdning, endrer adferd. Målet er ikke vår seier, men at mennesker finner sannheten om seg selv, og Guds vilje.

Vår kamp for Bibelen og bekjennelsen må altså ikke være preget av krigslyst, retthaveri eller frustrasjon. Den må være preget av respekt for vår neste; samt egen underordning under kirkens Herre. Om noen skulle føle harme, som jo kan være bibelsk nok; må den aldri slå ut i verbale overgrep. Og den må balanseres med gleden over egen frelse, og begeistringen over frelsens grunn. Kanskje er det også dette siste som i kommunikasjonen med omverdenen har størst gjennomslag.

Menneskers eget beste

Vi deltar i kampen for menneskers egen skyld. Fordi et liv og en lære i samsvar med Guds retningslinjer for liv og menneskelig fellesskap er det beste for alle! Her må vi verken ha personlig eller kirkelig prestisje. Vi vil folks beste - vi også!