Troslære

Margrethe Kamille Birkler og Anders-Christian Jacobsen,

Frygt ikke! Indføring i kristen dogmatik. Bind 1.

København: Eksistensen, 2024.

191 s.

Forfatterne av denne boken er begge tilknyttet Institutt for kultur og samfunn ved Universitetet i Aarhus som henholdsvis PhD-student og professor i teologi. Etter deres oppfatning har det ikke kommet ut noen enhetlig dogmatikk-lærbok på dansk siden Prenters Skabelse og genløsning, og det har de her gjort noe med. Framstillingen er lett å følge, og forfatterne legger vekt på å forklare begrepet og navn som dukker opp i teksten, ofte i form av innskutte rammer med leksikalske opplysninger. Den har, som dogmatiske lærebøker gjerne har, samme struktur som de oldkirkelige bekjennelser. Etter en innledende del om sannhet, kilder og metode følger en drøftelse av Gud, skapelsen og synden. Så langt kommer man i bind 1, men det signaliseres på denne måten også en oppfølging.

Det prinsipielle grunnlag legges i form av en påstand om «menneskets og det øvrige skaberværks natur-lighed med den treenige Gud»; mennesket og Gud er «grundlæggende av samme natur» (s. 17). Hvordan man vet det, forklares ikke. Det grunnleggende skille mellom Skaper og skaperverk, som ligger til grunn for den bibelske virkelighetsforståelse og har vært betraktet som avgjørende gjennom mesteparten av den kristne tenknings historie, synes altså å ligge utenfor horisonten. Boken forsøker å dempe denne motsetningen ved å framstille den tidlige kirkehistorie som et mangfold av ulike oppfatninger med lite entydighet. Forfatterne makter imidlertid i liten grad å konkretisere dette; de avvikende oldkirkelige oppfatninger vi møter her, er stort sett de samme som vi møter i andre lærebøker på dette nivå.

Tanken om at det skal finnes én sannhet prøver forfatterne å skyte ned; for dem er sannheten «bestemt av historiske, geografiske, sociale og kulturelle omstændigheder» (s. 35). Her er forfatterne så selvmotsigende at en undres over at de ikke ser det selv; her gjør de nemlig nøyaktig det de tar avstand fra: De legger sitt eget sannhetsperspektiv til grunn for vurderingen av alle andres. Til tross for at den ene av forfatterne er patristiker, ligger kirkefedrenes (og Luthers) forståelse av sannheten som enhetlig, men aldri fullt ut erkjennbar, igjen tilsynelatende bortenfor det forfatterne har gjort seg tanker om. Teologi kan etter deres oppfatning kun hevde det de kaller svake sannheter, som er sannhet «begrænset av historicitet og kontekstualitet». Går man utover dette, utøver man ifølge forfatterne tvang, og det bør man ikke. Konstruktiv teologi foregår ved at en henter fram elementer fra den tradisjon man tilhører som antas å ha verdi i den kontekst man befinner seg. I samtidkonteksten trekker en fram queer-teologi, feministisk teologi og frigjøringsteologi som særlig relevante eksempler.

Forfatterne ønsker å frigjøre seg fra tradisjonens bruk av hankjønnspronomen om Gud, og bruker derfor både han- og hunkjønnspronomen. Gud forstås som en «dynamisk begivenhed», men i størst mulig grad uten de paradokser han tillegges hos Luther, Kierkegaard og Barth (s. 76). Framstillingen av treenighetslæren er likevel tradisjonell og lite oppsiktsvekkende, selv om man lander i frigjøringsteologiens framheving av det moralsk forbilledlige i Guds indre natur. Drøftelsen av personlige og upersonlige aspekter ved Gud blant annet i forhold til moderne ateistisk religionskritikk er også interessant. Forfatterens løsning er å prøve å klare seg uten metafysikk i teologien, men de fastholder likevel at Gud er både «væren, begivenhed og historie» (s. 108).

I drøftelsen av skapelsen stilles blant annet spørsmålet om Gud kan være Gud uten det skapte, og i den sammenheng problematiseres Petter Dass’ påstand om at «Gud er Gud om alle mann var døde» (s. 125). Kritikken er etter min vurdering berettiget, ikke fordi Gud ikke kunne være Gud uten det skapte, men fordi Gud, ikke minst gjennom inkarnasjonen, har bundet seg til det skapte og til menneskene. Dette er et vers som ikke burde ha vært der hverken i den norske eller den danske salmeboken.

Boken er naturlig nok opptatt av økoteologi og økofeminismens påpekning av parallellene mellom utnyttelsen av naturen og av kvinnen. I likhet med alle forfattere innen denne tradisjonen unnlater en imidlertid å stille spørsmålet om ikke både samtidens abortindustri og transbevegelsen bør problematiseres av nøyaktig samme grunn. Forfatterne nøyer seg med å plassere seg selv der de aktuelle skoleretninger for tiden hevder en bør plassere seg.

Tanken om skapelse av intet avvises ikke uten videre, men justeres ved hjelp av forestillingen om skapelse som en emanasjonsprosess (s. 139). På denne måten ivaretar forfatterne sitt grunnleggende dogme om at Gud og skaperverket er av samme natur. Det positive ved den biologiske realitet ved de to kjønn bekreftes, men problematiseres samtidig fordi den er utfoldet i sosialt undertrykkende kategorier som ikke bør opprettholdes. Det Bibelen sier om de to kjønn, må derfor forstås som «tidstypiske udtryk for sociale normer» (s. 156).

Det siste kapitlet i denne boken drøfter forståelsen av synd, som forstås som brudd på fellesskapet mellom Gud og det skapte. Heller enn den augustinske arvesyndslære vil en derfor ta utgangspunkt i en analyse av menneskets eksistensvilkår. Her trekker en blant annet inn Kierkegaards modifikasjon av det augustinske utgangspunkt. Men behovet for å skrive i overensstemmelse med den økofeministiske kanon er tydelig til stede også i dette kapitlet.

Den som er på jakt etter en dogmatikk som i forlengelsen av tradisjonen fra kirkefedrene og reformatorene er opptatt av Guds frelsende nærvær som det bærende element i kirkens liturgi og forkynnelse, trenger ikke lese denne boken. Ønsker en seg derimot en pedagogisk og velskrevet innføring i protestantisk, kontekstorientert samtidsteologi og dens forståelse av dogmatikkens grunnlag, guds- og skapelseslære, vil man her finne det man søker. Framstillingen er velorientert og veldisponert, og man får troverdige og pedagogiske referater av viktige debatter. Boken er imidlertid konform med den tradisjon en tilslutter seg på den måten at få kritiske spørsmål stilles; etter hvert som en leser seg gjennom de ulike kapitlene, blir framstillingen nokså forutsigbar.

Det grunnleggende spørsmål denne boken ikke stiller og derfor heller ikke besvarer, er spørsmålet om hvorfor en nå skulle ønske seg en dogmatikk av denne type. Fordelen med den tradisjonelle dogmatikk er at den er forankret i en metafysikk og en sannhetsforståelse med ambisjoner om å være konsistent og universelt relevant. Det gir denne dogmatikken avkall på, og den legger vekt på at det skal være slik. Spørsmålet er da hva som skiller dens påstander fra det vilkårlige og tilfeldige. Den grunnleggende påstand om skaperverkets naturlikhet med Gud står helt ubegrunnet. Begrunnelsen for at Gud og Kristus er relevante momenter i en livstolkning, er rent pragmatisk: Klarer man seg uten Gud og Kristus, er det ikke lenger kristendom man drøfter (s. 38). Det er utvilsomt riktig nok, men er det alt som er å si på dette punktet?

Metafysikk er tradisjonelt det sted virkelighetsforståelsen og dermed også kriteriene for sanne påstander om virkeligheten tematiseres. Dette vil forfatterne gi avkall på. Dermed gir de også avkall på ambisjonen om at deres drøftelser skal lede oss til sanne påstander om virkeligheten. Den eneste ambisjonen som er tilbake, er da ambisjonen om å opprettholde en fagtradisjons evne til å snakke med seg selv. Men hvorfor skulle det være interessant for andre enn dem som har sin identitet og sin inntekt knyttet til denne tradisjonen i utgangspunktet, eller som har håp om å få det? Det kunne man som leser av denne boken gjerne ha hørt litt mer om, men på dette punkt er Birkler og Jacobsen helt tause.

14.2.2025

Knut Alfsvåg