Trump, Gud og kirken

Helge Simonnes, Trump, Gud og kirken. Verbum, 2021. 202 sider.

Simonnes er kjent som redaktør i Vårt Land gjennom mange år. I 2019 gav han ut en bok med tittelen Kampen om korset i politikken, som drøfter ulike syn på forholdet mellom teologi og politikk med utgangspunkt i striden i Kristelig Folkeparti i 2018. Den boken han nå har gitt ut, dreier seg om en beslektet problemstilling, men nå er det spørsmålet om hvorfor så mange evangelikale kristne har støttet Donald Trump Simonnes er interessert i. Boken er en journalistisk reportasjebok, men reiserestriksjonene under covid har gjort at forfatteren ikke har kunnet reise rundt og snakke med folk. I stedet har han orientert seg i faglitteraturen og gir en slags reisereportasje fra den, samtidig som han har et sideblikk til fenomener i norsk kristenliv som minner om det som skjer i USA. Dette er ingen fagbok i den forstand at forfatteren forsøker å begrunne en bestemt teori gjennom en systematisk gjennomgang av kilder og observasjoner. I stedet beveger den seg fra kapittel til kapittel ved hjelp av løse assosiasjoner. Men boken er velskrevet og lettlest, og forfatteren har valgt ut en interessant og relevant samling faglitteratur som han gir gode og poengterte referater av.

Simonnes prøver å plassere de evangelikale Trump-tilhengerne både teologisk og sosiologisk. Teologisk beskriver han denne bevegelsen som en vekkelsespreget, lavkirkelig fromhet. Her bygger han i stor grad på framstillingen i Kjell Lejons bok Från Truman til Trump, som jeg tidligere har anmeldt på FBBs webside. Bevegelsen kjennetegnes på den ene siden av en sterk understrekning av bibelautoriteten, på den annen side av karismatisk framgangsteologi med sterk vekt på det profetiske. Det etterlater et inntrykk av en betydelig spenning som Simonnes godt kunne boret litt mer i. Hvordan kan en fromhetstradisjon som i teorien har en så sterk bibelorientering være helt kritikkløs i møte med en maktideologi begrunnet i karismatiske åpenbaringer?

Når det gjelder den sosiologisk innramming av bevegelsen, legger Simonnes stor vekt på følelsen av å være krenket. Her bygger han i stor grad på Francis Fukuyamas bok fra 2018 om hvordan tap av verdighet truer vårt demokrati. Hvit, lavkirkelig vekkelseskristendom hadde det kulturelle hegemoni i USA. Nederlag i kjernesaker som abort og likekjønnet ekteskap har skapt en negativ holdning til det som oppfattes som en liberal elite, samtidig som den økonomiske utviklingen har favorisert det liberale, urbane USA. Denne misnøyen har Trump visst å utnytte ved å gjøre konflikten til en maktkamp hvor han framsto som den sterkeste forsvareren av de evangelikales etiske og politiske idealer. Galopperende konspirasjonsteorier har bidratt til å forsterke dette bildet.

Det er ikke vanskelig for Simonnes å finne paralleller til norsk kristenliv. Her kan han vise til interesse for å finne Guds mening med aktuelle politiske begivenheter, særlig dem som har med Israel å gjøre, ukritisk framgangsteologi og framheving av Trump som Guds redskap. Den kritiske tendens i framstillingen er tydelig. Å bruke Gud som støtte for egne politiske standpunkt er i prinsippet avgudsdyrkelse. Det er Simonnes klar over, selv om dette er et poeng han etter mitt skjønn kunne ha understreket enda sterkere.

Trumps oppførsel etter valgnederlaget og hans støtte til stormingen av Kongressen 6. januar har skapt en viss vilje til ettertanke og selvkritikk hos noen av Trumps evangelikale støttespillere, og Simonnes redegjør også for dette. Her finner han et slags håpstegn, selv om det jo er for tidlig å si hvilken betydning dette vil få på lengre sikt. Men at kirkeledere ved å la seg bruke i et politisk maktspill på denne måten har misbrukt sin autoritet, og på denne måten fremmet den sekularisering de i prinsippet er motstandere av, er det neppe noen tvil om. Det får Simonnes godt fram.

30. september 2021

Knut Alfsvåg