Tusenårsriket og Augustana

Ett av dem er Den augsburgske konfesjon (CA). Der står det i artikkel 17, oversatt etter den latinske teksten: «De fordømmer også andre som nå sprer jødiske meninger om at før de døde står opp, skal de de fromme tilegne seg herredømmet over verden, etter at de ugudelige alle steder er slått ned.»

I strid med vår bekjennelse?

Betyr det at vi ikke kan tolke Åp.20:1-10 bokstavelig og forkynne om et fremtidig tusenårsrike? For reformatorene overtok arven fra Augustin og lærte at tusenårsriket er kirkens tidsalder hvor evangeliet utbrer seg uten at satan kan hindre det.

Men vi er også noen lutheranere som ikke kan finne hele oppfyllelsen i dette. Jeg mener at Åp.20 sikter til en stor fredstid som skal komme over verden når jødene har tatt imot Jesus som sin Messias. Først skal det komme et stort frafall, så skal antikrist stå frem, og alle folkene skal angripe Israel. I sin nød skal de da rope på Jesus som skal stige ned på Oljeberget og frelse sitt folk og opprette et jordisk fredsrike på jorden før de døde står opp (Sak 12 og 14). Dette kalles kiliasme eller premillianisme.

Er en slik forståelse i strid med CA17, eller er CA17 i samsvar med Skriften her? Da vil vi først se på ordlyden. Deretter skal vi se det i lys av den sammenheng det var skrevet i. Så vi ser hva som ligger bak og hva de sikter til her. Deretter trekker vi noen kirkehistoriske linjer. Jeg finner det også nødvendig å si noen ord om dispensjonalismen (tidshusholdningslæren) i denne sammenheng.

CAs tekst

Det er flere likheter med mitt syn og det som CA17 forkaster. Men det er hovedsetningen vi må ta utgangspunkt i. Bisetningene taler om omstendighetene rundt, og det behøver ikke være noe i veien for enkelte sammenfall der.

Derfor er det dette som de direkte avviser: At de fromme skal tilegne seg herredømmet over verden. Jeg tror også at de fromme skal få del et slags herredømme i verden. For de halshuggede martyrer og de som ikke har tilbedt dyrets bilde, skal stå opp fra de døde og regjere med Kristus i disse tusen år (Åp.20:4).  Men dette kan ikke kalles å tilegne seg et herredømme, og kan derfor ikke rammes av denne formuleringen. Derfor må det være en voldelig tusenårslære som avvises her.

Men vi har også en tysk tekst. Den vi kan oversette slik: «…at fromme skal ha et jordisk rike og alle gudløse skal utryddes». Skal vi da tolke den latinske teksten i lys av den tyske og si at de avviser et hvert jordisk herredømme for de fromme, uansett hvordan de har fått det? Eller skal vi tolke den tyske i lys av den latinske og si at dette gjelder kun det herredømmet de har tilegnet seg selv?

CAs bakgrunnssituasjon

Dersom vi skal trekke maksimalt ut av avvisningen, må vi finne støtte i bakgrunnssituasjonen, i kirkehistorien og i Skriften.

I en fotnote til CA 17 i den vitenskapelige utgaven av originaltekstene, «Die Bekenntnisschriften der Evangelisch-Lutherischen Kirche», står det om en gjendøper i Augustanas hjemby som het Augustin Bader. Han hadde fått impulser fra den jødiske kaballamystikeren Abraham Halevi og forkynte at tusenårsriket ganske straks skulle bryte frem. Men i motsetning til denne jøden som oppfordret til bot og bønn, egget Bader til opprør. Liknende ting skjedde i Mynster hvor de laget et terrorregime. Det må være denne tusenårslæren reformatorene direkte avviser her, og en slik politisering av evangeliet er det nødvendig å ta avstand fra.

Derfor er det naturlig å tolke det i lys av et annet bekjennelsesskrift, nemlig Apologien 26:7 s.178: «Evangeliet forbyr privat hevn. Kristus understreker denne mening så ofte, fordi apostlene ikke skulle tro at de skulle gripe til den verdslige makt, slik noen mente. Slik drømte jødene om Messias rike. Men apostlene skulle passe på å undervise om det åndelige rike og ikke omvelte borgerlige ordninger.»

Her advarer de mot Simon Peters parti, selotene, men kommer nok i skade for å skjære alle under samme kam.

Kirkehistorisk perspektiv

Samtidig kommer vi ikke forbi at reformatorene også avviste selve tanken om et fremtidig tusenårsrike. Men dette må vi se i et kirkehistorisk perspektiv.  For blant de første kirkefedrene var det flere som så frem mot et fremtidig tusenårsrike, f.eks. Ireneus, Justin Martyr og Tertullian. Og de som avviste det, gjorde det på tvilsomt grunnlag, enten fordi de likte å allegorisere eller fordi de avviste selve læren om Jesu gjenkomst.

Men så kom Augustin samtidig med at martyrtiden tok slutt og kirken fikk makt. Den første tiden var også han millianist. Men så så han hvordan donatistene laget sensasjonshysteri og skeiet ut i bacchusfester i forventning til tusenårsriket. Samtidig begynte han også å lage en del vilkårlige og rare allegoriseringer om kirken ut fra Åp.20 for på den måten å støtte opp om kirkens nye maktposisjon. Dette ble avgjørende for de neste tusen år og vel så det. For heretter ble tanken om et kommende tusenårsrike avvist av nesten hele kirken, og de lutherske og de reformerte teologene fortsatte i samme spor. (se Wisløff www.bibelsk-tro.no/07-04-12.html)

Derfor er reformatorenes avvisning ikke bare teologisk fundert. Den er en del av en kirkehistorisk strømning, samt en reaksjon på usunne utvekster. Vi må være klar over at de ikke tok et skikkelig oppgjør med Augustins spekulative lære her. Heller ikke foretok de en grundig og «augustinfri» ransaking av Skriften med hensyn til jødenes omvendelse og landløftet.

Luthersk lære og tusenårsriket

Det vil si, uten selvstendig teologiske refleksjoner var våre fedre ikke.  For de kunne heller ikke se at et slikt syn stemte med resten av deres lære. Men jeg kan ikke se at det bryter med våre bekjennelsesskrifter, dersom vi ikke tenker «enten-eller», men «både-og». Tvert om ser jeg en dyp sammenheng, for Israels omvendelseshistorie er et mektig vitnesbyrd om Luthers lære om den trellbundne vilje, som er grunnlaget for hans lære om rettferdiggjørelsen. Derfor tror jeg at jødene blir «lutherske» den dagen de omvender seg som folk, d.v.s. at de da vil gjøre den samme oppdagelsen som ham.

Gir da CA 17 rom for læren om et kommende tusenårsrike? Jeg vil si at det er på grensen, men at vi med forsvarlig velvilje kan definere det som innenfor. Eller skal vi si det litt banalt, at tvilen må komme Skriften til gode.

En avvei

Men når dette er sagt, er det viktig å gjøre oppmerksom på at ikke alt som serveres om tusenårsriket, harmonerer med luthersk lære. Mye er mer eller mindre farget av den såkalte dispensjonalismen. De deler frelseshistorien inn i tidsepoker. Det er rett, men noen lager et system av det som forkaster den lutherske lære om lov og evangelium. De lærer at noen av skriftene i NT lærer frelsesveien for jøder og andre frelsesveien for oss hedninger. På den måten forflater de rettferdiggjørelsen til en ordning fremfor et personlig gudsforhold. De vil også ta fra oss vår dyrebare dåp fordi de mener at dåpsbefalingen kun er gitt til jødene, og de innskrenker Fader Vår til en jødisk bønn om riket for Israel.

De påstår at dette vil gi menigheten større åndskraft. Jeg vil si tvert imot. For dette er en lære som frarøver menigheten sin rikdom og sine kraftkilder. Den gjør oss åndsfattige og svake, intellektuelle, overflatiske og sikre. Vi må ikke la oss fange inn i et system som fratar oss det nære og personlige gudsforhold som er oss tilsiktet i skriftstedene om Guds rike.

Når det gjelder landløftet, må vi ta utgangspunkt i formålet, nemlig at jødene skulle få dette landet for at de der skulle leve med Gud. Hvis ikke, skulle de miste det. Messias kom for å gi dem forutsetningene for landløftet, nemlig syndenes forlatelse og et nytt hjerte. Det er dette som er Guds rike, og det har også vi del i. Så kommer landløftet og timelige velsignelser i tillegg. Derfor gjelder Fader Vår like mye oss som dem.

Feil premisser

De ser på menigheten som en hemmelighet som først ble åpenbart for Paulus som så kunngjorde den videre for menigheten (Ef 1:9-10 og 3:1-9). Denne forståelsen har de fått fordi de har observert noen profetord som hopper over den hedningekristne periode og knytter Messias komme direkte til riket for Israel. Den perioden som ligger i mellom, blir da beskrevet som en parentes i Guds plan med dette folk, og skal da være den hemmeligheten som Paulus skriver om i brevet til efeserne.

Vi kan godt kalle det en parentes, men Paulus ord om hemmeligheten mener jeg de tolker feil. For hemmeligheten er ikke en adskilt hedningemenighet, men det motsatte, nemlig en innpodet hedningemenighet. Den store hemmeligheten er at hedningene nå blir innpodet i den jødiske messiasmenigheten og får del i den samme «frelsesordning» som dem med dåp og nattverd. Derfor gjelder Jesu ord om Guds rike i Matteusevangeliet like mye oss som dem.

Konklusjon

Her er grøfter på begge sider. Man kan kjøre seg fast i en kirkeliggjøring av alt, eller man kan se tusenårsriket i alt. Noen dispensjonalister gjør bibellesningen avhengig av et overordnet system, mens lutherske teologer lett blir dogmatikere i stedet for skriftteologer.

Vi må ikke la en maksimumstolkning av CA17 stenge for det som skriftene vil si oss. For avviser vi tusenårsriket, må vi også kaste landløftet og jødenes omvendelse over bord, og dermed mister vi en hovedtråd og et hovedmål i Skriften.

Derfor bør vi gjøre som våre fedre i oldkirken og gi rom for begge syn.

Nils Borge Teigen, sokneprest i Den lutherske kirke i Lebesby