Uavklart læresak

Sentralstyret i FBB har gått igjennom aktene i Bekken-saken. Vi forstår at Oslo biskop med sin pressemelding av 21. febr. Anser seg ferdig med denne saken og at han, etter muntlige samtaler og skriftlige fremstillinger, ikke finner grunnlag for å hevde at "Bekken har satt seg ut over kirkens bekjennelse på en slik måte at det kommer i strid med hans ordinasjonsforpliktelse".

Læresak

Vi erkjenner at en slik er vanskelig og smertefull og vil gi Oslo biskop full honnør for at han har brukt nødvendig tid til å gå inn både i de teologiske og sjelesørgeriske sidene ved saken. Vi vil imidlertid hevde at dette i utgangspunktet ikke var en "personalsak" som biskopen hevder, men allerede fra første stund var en læresak som hadde og har offentlig interesse. At det var en bevisst handling fra Bekkens side da han i sin preken på Domssøndagen 1990 i full offentlighet tok avstand fra den forpliktende kirkelære om den dobbelte utgang, er vanskelig å betvile. Det var derfor viktig at saken kunne ha blitt belyst offentlig og at kirkens syn hadde kommet klarere fram allerede i starten. I stedet ble saken tatt inn i sjelesorgens lukkede rom og sogneprestens mediautspill ble stående mer eller mindre uimotsagt. Først mange måneder senere blir offentligheten gjort kjent med aktstykkene, og da i et mer internt kirkelig blad. Vi tror dessverre at dette har ført til at Bekkens budskap til det norske folk om at det ikke finnes noen fortapelse, er blitt stående i folks bevissthet eller i hvert fall at det er blitt skapt tvil om kirken virkelig holder fast ved Bibelens alvorlige ord om at det er mulig for et menneske å gå evig fortapt.

Ingen avklaring

Hva har så kommet ut av avklaringsprosessen? Vi har bare de offentlige dokumentene å vurdere dette ut ifra. Og da må vi dessverre si at noen avklaring ikke har skjedd, i hvert fall ikke i hovedspørsmålet. I sin redegjørelse til biskopen "Noen tanker om dommen og fortapelsen" fortsetter Bekken sin tankemessige problematisering av Augustana art. 17, en artikkel som han hevder at han lenge har opplevd som en trosmessig belastning. Uten å gå inn på en rekke bibelsteder som han selv angir som støtte til kirkens lære om den dobbelte utgang, avviser han med rene ord tanken om "den evige pine". Han hevder freidig at det er "en umulig tanke" at Gud skulle gjøre det som han vitterlig har åpenbart i sitt ord, nemlig at han åpner sitt evige rike bare for dem som "har omvendt seg og har kommet til tro på Jesus". Det ville gjøre Gud for liten og være det samme som å legge Gud i bånd. I følge Bekken forføyer Gud "suverent over sitt ord, også eventuelt til å forandre det". Som et famlende uttrykk for at dommen i siste instans hører Herren til, vil vi kunne gi det støtte, men som et generelt utsagn som sår tvil om at frelsen eksklusivt henger sammen med troen på Kristi fullbrakte frelsesverk, skaper det kun forvirring og virker oppløsende på enhver skrifttro forkynnelse. Bekkens teologiske resonnement fører i det hele tatt til en total subjektivisering av teologien og gjør den mer eller mindre uavhengig av Skriftens ord. At Skriften kan være vanskelig å tolke, er en annen sak, og den som vil være tro mot Skriftens vitnesbyrd, må være villig til å la seg fastholde av paradokset. Men det er nettopp dette paradokset Bekken strever med å oppløse.

Det klareste vitnesbyrd fra Bekkens side på at han ikke er kommet til noen nye erkjennelse etter oppklaringsrunden med biskopen, er at han faktisk sier følgende rett ut: "I min preken i Vålerengen kirke 25.11.90 slapp jeg løs noen av mine sterke motforestillinger mot tanken om den evige fortapelse. Fortsatt ville jeg, i gitt situasjoner, måtte gjøre det samme". Kan det bety noe annet enn at han godt kunne tenke seg å holde samme preken om igjen? Kan enigheten i så fall være noe annet enn skinnenighet? Og hva vil biskopen gjøre med det?

Burde ikke Bekken, istedet for å gis mulighet for å skrive seg bort fra det saken egentlig gjelder, få anledning til å si et ja eller nei til ordlyden i Augustana art. 17? For det er jo denne artikkel det dreier seg om og denne artikkel som en prest i den norske kirke forplikter seg til å forkynne i samsvar med?

Biskopens ansvar

Biskopen har et overordnet ansvar for at forkynnelsen i Vålerengen kirke er i overensstemmelse med Guds ord og vår kirkes bekjennelse. Som konklusjon på sin redegjørelse til biskopen skriver Bekken: "I en sum - så langt jeg er kommet - makter jeg ikke å forkynne læren om den dobbelte utgang". Forstått i beste mening kan dette bety at han ikke, slik han la opp til i sin preken, lenger vil polemisere mot kirkens lære på prekestolen. Det er i seg selv en framgang. Men aktivt å forkynne den dobbelte utgang vil han av redelighetsgrunner ikke foreløpig kunne gjøre. Det er i og for seg respektabelt nok. Det er viktig at han får tid på seg til å komme til rette med de bibelske tekster som er foreskrevet som prekentekster i vår kirke. Men da må det også være viktig for biskopen at soknepresten, inntil en slik avklaring skjer, blir fritatt fra å preke på disse helt spesielle søndagene, som f.eks. Domssøndagen. En god måte kunne være at biskopen selv overtar prekestolen eller på annen måte sørger for at menigheten får en fullødig bibelsk forkynnelse av dom og frelse i møte med Jesus Kristus. Vi er i så måte glade for biskopens egen gjennomgang av "Fortapelsen som dogmatisk lærepunkt" i sin redegjørelse "Kirkens budskap om dom og frelse". Men det er også biskopens plikt å se til at det er denne som også lyder fra prekestolen i Vålerengen kirke.

Først når det er skjedd, kan saken sies å ha fått en avklaring.