Ulf Asp - Helliggjoerelse paagaar

Bibeltime 17.04.09 - FBB-samling i Missingmyr bedehus. Råde

v/Ulf Asp

Helliggjørelse pågår!

Programmatisk sier Luther: To ting mottar den troende fra Gud: nåden og gaven. Nåden tilgir synden og gir samvittigheten trøst og fred. Men gaven er Den Hellige Ånd som virker nye tanker i mennesket, nytt hjerte, ny styrke og nytt liv. Kristus er Kristus og har vunnet forsoningen for oss nettopp for at Den Hellige Ånd skal få gjøre oss til nye mennesker.

Det er en gave som rekkes oss fra Gud gjennom Jesus: det er å leve med nye tanker, et nytt hjerte og en stadig forvandling. "Gi oss å leve det nye livet sammen med din sønn". (fra takkebønnen for nattverden)

Det gjelder å leve nytt liv sammen med han som døde og stod opp. For oss!

Peter, blir ledet inn i forvandlingen gjennom et spørsmål. "Elsker du meg?"

Han svarer kanskje med et: selvfølgelig gjør jeg det. Jesus hører hva som ligger i svaret. Og stiller spørsmålet på nytt. Peter mener stadig å vite hvor han står i forhold til Jesus. Men vet han egentlig det? Har han kjent hva det innebærer å leve i kjærligheten til Jesus? Tredje gang ser det ut til spørsmålet når dypet. Fallet og synden og sviket trer fram i hans indre og Peter begynner nærmest å grine. Men da er det også tilkobling i hjertets dyp og han kanskje bare hvisker det fram, kaster seg selv på ham - du vet alt.

Det synes å være er et svært nært forhold mellom anger og kjærlighet.

Billig nåde er vår tids dødsfiende, skriver Dietrich Boenhoeffer (Lydighetens vei). Billig nåde betyr nåde som godtkjøpsvare - tilgivelse, trøst, sakrament til spottpris. .. Billig nåde er nåde som lære, som prinsipp, som system. Det er syndstilgivelse som alminnelig sannhet, det er Gud kjærlighet som kristelig gudsidè. Den som sier ja til den, har alt tilgivelse for sine synder… finner billig dekning for synder en ikke angrer, som en ikke for alvor ønsker å bli fri fra. Rettferdiggjørelse av synden ikke synderen. Nåden gjør alt .. og alt kan bli ved det gamle.

Dyr nåde: dyr fordi den koster mennesket livet, nåde fordi den skjenker ham livet. Dyr fordi den fordømmer synden, nåde fordi den rettferdiggjør synderen. Dyr for Gud.

Vi ser det for oss. Det er fortalt utførlig. Ingen av evangelistene gir oss noe valg, alle dveler ved det som skjer mot slutten. Egentlig er det rart. Når det skal skrives biografi og en stor person, hvem skriver mest utførlig om hans dødsleie? Oftest bare svært lite om de personlige og mindre hyggelig omstendigheter mot slutten. Annerledes med Jesus: Her males den høyst vanærende lidelse og død for våre øyne, i all sin ekle gru. Om forsmedelig tap av vennskap. Ingen av de omkring ham orker å forholde seg til hva de ser og opplever. Ensomhet, utestengelse og forakt. Rå krenkelse, hån. Hvordan han taper alt fullstendig. Medlidenhet kunne ha fulgt ham og lidelsen kunne vært oppfattet tragisk med en slags ære og verdighet. Men Jesus er den forkastede. En æreløs lidelse.

Jesu kors innebærer dette.

Å forsøke å forhindre dette er satanisk. Og ville føre til at Kristus simpelthen ikke fikk være Kristus. Peter tok umiddelbart anstøt av Kristi lidelse og ville Jesus inn på en annen vei. Han forsøker allerede å rive kirken løs fra Herrens kors. Men lidelsen er uungåelig. Jesus sikrer seg ikke noen retrett, (mot alle råd og tilbud!). Og mister alt - uten egen motstand og selvforsvar.

Hvorfor dette fokus? Fordi her som intet annet sted ser vi sant om hvem vi er. Her skrapes det mot bunnen av vårt indre, og jeg merker det er verken tro, snillhet, kjærlighet eller liv i mitt dype indre. Tvert om.

Hvor skal jeg gjøre av meg?

Fra dette såre, vanskelige nullpunktet - ser vi hvordan en ganske uforbedrelig disippel blir mer og mer lik sin mester. Hemmeligheten? At vi midt i vårt svik og fattigdom omfavner og omfavnes av Kristus. Og dermed er i et fullstendig eiendomsfellesskap med ham. Hans egenskaper og kvaliteter overføres på oss. All var svakhet, synd, svik og død overføres på ham. Som ektefeller etter bryllupet eier alt sammen og er forenet med hverandre!

Her oppstår det nå en glad strid og utveksling: Kristi godhet er uovervinnelig, evig og allmektig. På grunn av troen som giftering, gjør han nå den synden som en troende har, til sin egen. Han ser på den som om han selv hadde begått den. Alle syndene blir oppslukt og druknet i ham. For hans rettferdighet er uovervinnelig, ingen synd kan stå seg mot den. .. Er ikke dette en gledelig husholdning, at den rike, fornemme og fine brudgommen Kristus gifter seg med den fattige, foraktede og simple skjøgen, befrir henne for alt ondt og pynter henne med alt godt? (Fra Luthers: Et kristenmenneskes frihet)

Det liv jeg nå lever:

Gal 2.19b-21: Jeg lever mitt liv ved og forstår det i lyst av korset: Jeg er korsfestet med Kristus. Lever ikke lenger selv. Kristus lever i meg.

Det liv jeg lever nå som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn. I tillit, i kontakt, i åpenhet, i hjertets forhold til Ham som døde og oppstod for meg.

Alternativet? Det er å leve livet gjennom den du er i deg selv, og berge deg selv. Bruke livet til å samle til en personlig ervervet rettferdighet. Jesu død blir da forgjeves for oss. Og vi lever en skjærende kontrast til lovsangen i himmelen: Guds lam!

Hvordan Kristus stiller seg fram for Gud på vegne av oss, med sine sårmerkede hender. Og Faderen godkjenner og tar imot: det er gyldig! La oss passe oss for forhekselsen! Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene. Vi du fullføre ved menneskeverk? Gal. 3.3.

Bli fylt av Ånden!

Glansbilder av åndsfyllte fellesskap er slike: det er der vi, det betyr ofte jeg, har det godt sammen med noen. Det er der vi ser Guds veier åpne seg i grønne gresset foran oss.

Helliggjørelse og åndsfylde skjer ikke ved mental erkjennelse, at vi lar reformatoriske sannheter klarne i hodene våre.

Bonhoeffer:

Luther lærte at vi ikke kan bestå for Gud selv i våre frommeste gjerninger, fordi vi alltid søker oss selv. I denne nød grep han nåden, i tro på den fri og betingelsesløse tilgivelse for alle synder. Luther visste at denne nåde hadde kostet ham livet, og den gjorde det fremdeles hver dag. For nåden hadde ikke fritatt han fra etterfølgelsen, nå først var det blitt alvor… Først gjennom nåden var hans eget liv stilt inn under den fulle lydighet mot Kristus.

Luther hadde sagt at det er nåden alene som gjør det, og hans elever gjentok det ordrett. Det var bare èn forskjell: de utelot meget snart .. etterfølgelsen. .. I stedetfor rettferdiggjørelsen av synderen i verden, fikk vi rettferdiggjørelsen av synden og verden. Den dyre nåde ble erstattet av den billige nåde uten etterfølgelse.

Den aktuelle situasjonen du lever i, med de mennesker du lever sammen, dette er det som nå alltid løftes inn i et annet perspektiv: en større kamp pågår! I den kampen er det at jeg vier meg selv til døden! Egenviljens død. Jesu bud betyr at våre ønsker og begjær må dø. Selvfornektelse betyr å se bare han som går foran og holde meg fast til ham. Og ikke se på veien som er for vanskelig for oss.

Helliggjørelse og forvandling

|1 - I vårt forhold til Gud

Hebr 4.16. Med frimodighet begir vi oss i kontakt med den hellige Gud. Vår Far! Blodet har renset vår samvittighet og Guds husker ikke våre synder i sin kontakt med oss.

Vi mennesker oss imellom forsøker å være glad i hverandre og vi må tåle en del av hverandre som ikke er godt. Og så blir forholdene og kjærligheten oss imellom sånn passelig. Gud i sitt forhold til oss - ved korset? Vi er på et sterkt sted! Det som skiller, det som skaper forstyrrelse i det nære gode kjærlighetsforhold er ikke der.

Det er ikke noe alternativ til å leve resten av livet i å ære ham, tilbe i takknemlig respons og å tjene ham. Vår gudstjeneste er nettopp, fordi korset kommer skarpt i fokus, å tre frimodig fram.

Buddhister synger visstnok ikke gudenes pris. Mohammeds tilbedere synger ikke i det hele tatt. Og aldri den tilgittes sang.

Men vi feirer! 1 kor 5.7. Kristus vårt påskelam er slaktet, la oss holde høytid. Vi feirer hva Kristus har gjort for oss. Vi minnes og gjøres ett med Ham! Og føres fram for ham og er hellige! Kol 1.22.

2 - I vårt forhold til oss selv og andre.

Vi lever med ustoppelige spørsmål i oss: Hvem er jeg? Hvor bra er jeg slik jeg er? Underforstått: i meg selv? Ved Kristis kors blir spørsmålene uaktuelle. Her blir det i stedet selvfornektelse og bekreftelse på en gang. Her dømmes vår synd og her plasserer han oss midt i et nytt liv og for sitt ansikt.

Ta opp korset og følg ham. Å bære korset er å akseptere å være dødsdømt. Jeg skal til retterstedet. Nå handler det ikke lenger å holde ut med et vanskelig medmenneske (som ofte blir til å holde avstand), men at mitt eget 'jeg' dør. Peter fornektet Jesus. Det betydde at han ikke kjente ham, lot han ikke eksistere som viktig for seg. Slik skal vi gjøre overfor vårt eget jeg - lyster, begjær, vårt eget kjød.

Ikke vent at helliggjørelsen kommer mykt inn i ditt liv. Det er krig. Det er å gå videre i noe du ikke liker og ikke vil. Men det handler stadig pånytt om et medmenneskes gode og Guds ære. Midt i hverdagen. Det føles ikke godt, ikke åndelig heller - å ta livet av 'meg selv', min natur. Det er frustrerende å ikke kunne frese, rettferdiggjøre meg, forklare min rettferdighet til de som anklager meg og har kommet borti min ære.

Johannes av korset minner oss om hvordan all menneskelig erfaring, all lidelse, blir et helt adekvat rom å være i for samvær med Gud. Vi skal ikke kjempe og protestere mot livets skjebne men åpne oss for Gudsnærværet i det mest brysomme, det plagsomme.

Vi vil ofte miste motet, vi, når livet går oss imot, eller gå til angrep. Her gjelder den 3. vei. Ta imot. La dø. Men det er Han som vil og kan helliggjøre meg. I teorien vil jeg også. Men, hjemme eller overfor en medarbeider som ikke synes om meg, vil jeg ikke videre på denne veien. Så er det heller ikke plass til hans hellighet sammen med min natur. Døden for mitt 'jeg' er steget videre mot friheten.

La oss se det for oss!

Joh 13.1-17. Han hadde elsket sine egne som var i verden, elsket dem til det siste. Peter er der. Judas. Jesus visste: all makt og alle muigheter er i hans hånd. Han vet hvem han er og hva og hvem han hører til. Hvor han skulle.

I møte med oss, med meg og deg, hva gjør han? Da .. reiser seg…

hva skal han. Skal han gå? Har han fått nok?

Han kommer nærmere, kommer lengre ned, legger av all egen status, en tjener, en slave - er til FOR deg. Tar vann i et fat. Begynner å vaske deres føttene. Som tegn. Det gjør godt, det er personlig nært, det er noe rensende og forfriskende. Han tørker. Det er vedvarende godhet.

Men dette med nære forhold er ikke lett. Peter blir usikker og forvirret og vil ikke dette som skjer. Vasker du mine føtter?

Peter vet jo hvordan det er dem imellom: Jesus er stor og Peter selv er en liten stor. Det er veldig forskjell på dem og Peter venter seg kanskje at han skal får hjelp med det han er til å blir større ved hjelpe av ham. Han forstår at han er ikke stort i forhold til ham og takler ikke dette at Jesus, kommer nær som en slave og gjør seg fullstendig tjenende. Aldri i evighet skal du. Vår natur vet hvordan ting må være.

Den eneste måte å ha del i Jesus på er at han blir knust gjort til intet for deg, og dine faktiske synder. Neppe er vi forberedt på at det er slik det forløper i våre hverdagers liv: at han ER der og behandler oss med selvoppgivende kjærlighet. Den korsfestede og oppstandne vil fra dag til dag være alt for deg. Alt vårt eget settes tilside, ja vi dør i oss selv i den erfaringen av Jesu kjærlighet.

Helliggjørelse? Jeg har gitt dere et forbilde. Slik kommer troens folk videre i helliggjørelsens bevegelse. Slik havner vi mer og mer i kontakt med de som trenger Hans kjærlighet og tilgivelse mest. Og vi er fri i Guds Ånd til å ikke konstant lete etter 'å få noe igjen'.

Når han som er mester og Herre kan, og vi er gjennomstrømmet, og gjennomrenset av denne hans behandling, da kan også vi elske som han elsket. Akkurat der og slik livet er som det er.