Underordning – hva er det?

Etter Sofie Brauts intervju der hun forteller om underordning i eget ekteskap, har det kommet en rekke av motreaksjoner mot tenkningen som Braut representerer. Prof. K. O. Sandnes ved MF (VL 19.05: «Kulturfundamentalistisk Paulus-lesning»), Alf K. Walgermo (VL 21.05: «Underordning hindrar evangeliet»), og Åste Dokka (VL 14.05: «Nei, nei, nei og nei») finner det alle nødvendig med et frontaloppgjør med tenkningen, i tillegg til at biskoppelige korrekser har sittet løst. Braut svarer selv ryddig og klart på innvendingene hun blir møtt med (VL 18.05).

Felles for alle motinnleggene ligger en bestemt forutsetning: Paulus’ (og Peters) ord om dette er lite annet enn reflekser av samtidens kultur. Derfor står det oss fritt å distansere oss fra apostlenes autoritet, en autoritet som ifølge denne tenkningen i beste fall er begrenset til å gjelde «det sentrale» i evangeliet. Konsekvensene ser en i dagens kirkevirkelighet: Apostlenes etiske veiledning og undervisningen om kirkelig orden anses tilsvarende som speilbilder av samtidens moralitet, og noe vi derfor ikke er bundet av i vår opplyste tid. Dette innebærer at en ikke anser apostlenes ord som Guds ord, men som utsagn basert på deres rent menneskelige ønsker om å tilpasse seg samtiden for ikke å vekke altfor mye anstøt. Og følgelig er det opp til oss å avgjøre hva som er forpliktende i apostlenes veiledning, og hva som ikke er det. Dette åpner opp for vilkårlighet i forhold til apostlenes budskap, noe de siste 200 års teologihistorie vitner altfor tydelig om.

Det er for undertegnede en stadig kilde til undring at alle disse som så frimodig hevder at apostlene er bundet av sin tids kultur og forestillinger, i liten grad synes å reise det selvkritiske spørsmålet om i hvilken grad vi selv er bundet av vår tids kultur og forestillinger. Og at det er dette som vanskeliggjør det å forstå apostlenes budskap på deres egne premisser. Det tør være klart at en kristenhet som er så opptatt av å tilpasse seg samtidens politiske korrekthet, må finne det opportunt å legitimere dette ved å hevde at apostlene gjorde det samme.

Nettopp her er vi ved noe av kjernen i problematikken: En leser underordningsbegrepet i lys av moderne feministisk og marxistisk maktanalyse. En er ikke i stand til (villig til?) å lese Paulus på hans egne premisser, det som har vært kalt en «immanent bibeltolkning».

Fundamentalt for apostlenes budskap er at med Jesu soningsdød har en ny tidsalder brutt inn, en ny æon. Bruddet med den gamle tidsalder, som er behersket av synden, døden og djevelen, er av Jesus formulert slik: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36). I dette Guds rike gjelder en annen lovmessighet enn i den gamle verden og tidsalder, en lovmessighet som gjør at Jesu forkynnelse snur opp-ned på mange av våre forestillinger. Dette innebærer at en rekke av de sentrale begreper i NT ikke uten videre kan forstås på bakgrunn av samtidskulturen innen jødedommen eller det gresk-romerske verdensriket. NT bruker ord og begreper ifra samtidens språk, men fyller dem med et innhold som er bestemt av den nye æon. En av de sentrale forestillinger Jesus angriper, er våre tanker om makt.

Det som definerer Guds rike og den nye tidsalder, er Jesu kors: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til løsepenge for mange» (Matt 20,28). Når Kristi menighet underordner seg Kristus som Herre, skjer dette ikke fordi han kom med maktkrav om underkastelse. Maktbruk, vold og tvang, hersketeknikker og manipulasjon er vesensfremmed for det Guds rike som Jesus bringer. Når Kristi menighet underordner seg Jesus, er det i takknemlighet for den kjærlighetens selvhengivelse som han har vist, og som har gitt frelse for syndere. Det er dette som er poenget i underordningsbegrepet slik det anvendes i NT, både når det fremholdes overfor ekteskapet og overfor menighetsfellesskapet.

Derfor får mennene tydelig beskjed fra Herrens apostel: «Dere menn, elsk deres hustruer likesom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den» (Ef 5,25). Konkret betyr det at mannlig maktbruk, vold og tvang er noe som er og skal være totalt fremmed i et kristent ekteskap. Mannen er kvinnens hode i kraft av at han ofrer seg selv likesom Kristus gjorde det. Tilsvarende er hustruens underordning ikke noe som skjer for å tilfredsstille mannlige maktkrav, men i kjærlighetens hengivelse.

Det som vi her er inne på, henger uløselig sammen med syndsforståelsen hos Jesus og apostlene: Egoismen hos det falne menneske gjør seg stadig gjeldende i form av selvhevdelse – gjerne på andres bekostning. Selvhevdelsen vil styre og herske, ikke tjene. I ekteskapet korsfestes trangen til selvhevdelse gjennom ordet om at mannen skal ofre sitt liv likesom Kristus, og kvinnen skal underordne seg likesom menigheten under Kristus. På dette vis befris ekteskapet fra å være en arena for maktkamp for i stedet å bli et hjem for selvoppofrende tjeneste. Det bibelske kjærlighetsbegrepet (agapæ) er avgjørende innholdsbestemt av offeret, av korset: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner» (Joh 15,13).

Vil en forstå Paulus på hans egne premisser, er det dette som innholdsbestemmer bruken av begreper som «underordning» og «orden» (taxis).

Begrepet «orden» eller «ordning» (gr. taxis) er her sentralt. Det henger sammen med at Gud i begynnelsen skaper mennesket som mann og kvinne – begge i sitt bilde. Mann og kvinne er likeverdige for Gud (noe både skapelsesberetningen og NT understreker). Men de er ikke like. Ulikheten dem imellom betyr ulike kall og oppgaver i tilværelsen, noe som også innebærer at de to er ulikt utrustet. I skapelsen har Gud derfor også lagt inn en bestemt orden (taxis) for at menneskelig samliv skal fungere etter hans vilje, og denne skaperorden er det Paulus viser til når han underviser om disse ting (1Kor 11; Ef 5,21ff; 1Tim 2,12ff). Begrepet «underordne» – gresk hypotasso – er avledet av begrepet «taxis», og betyr bokstavelig å gå inn under den ordning som er gitt av Gud. I dette ligger stor velsignelse gjemt, likesom stor ulykke er konsekvensen av opprør mot Guds ordninger.

Noen hindring for evangeliet er dette ikke. Men å baktale Herrens apostler og rive ned den myndighet de har fått av Herren selv (Luk 10,16), det er i sannhet en hindring for evangeliet!

Når dette er sagt, bør det også påpekes at det knapt finnes én tekst i Bibelen som ikke er blitt misbrukt. Så også med hustavlene i Bibelen. Men misbruk av bibeltekster skal ikke forhindre den rette bruk av tekstene. Men skal en bruke tekstene rett, må en også forstå dem rett!

Jan Bygstad, formann i FBB