Ung takknemlig teologistudent

Jeg begynte i år etter treårig videregående skole, på mitt teologistudium ved NLA-Høgskolen i Bergen. Siktemålet er prestetjeneste i Den norske kirke, den kirke jeg har blitt så glad i og fått inderlig kjær, den kirke jeg er døpt og konfirmert i og som jeg forhåpentligvis - om Herren vil - kommer til å gifte meg i - og etter hvert forhåpentligvis ordineres i til presteembedet. Det er likevel en krevende situasjon med tanke på den splittelse som er skjedd i kirken med ulike klassiske kristne sannheter som mer og mer blir brutt ned, alt i fra kvinneprest-spørsmålet, homofilidebatten og ikke minst abortkampen. Heldigvis har vi Carissimi som jeg følger, og som er mitt håp innad i kirken. Uten dem hadde jeg vært ute for lenge siden, og jeg var også utmeldt en liten periode, før jeg fikk høre om Carissimi og meldte meg inn igjen i min kirke for å kunne støtte opp om dem. Hvorledes det blir i fremtiden med Den norske kirke, min eventuelle prestetjeneste der, og så videre, er usikkert. Tiden vil vise dette.

Det jeg nå tar fatt på, er vegen til prestetjeneste, teologistudiet. Jeg skal lære om vår kirkes grunnlegger, Jesus Kristus, vår kirkes historie og vår kirkes tro, med mer. Jeg lærer om Bibelen og om hva den sier oss mennesker. Mange av mine lærere, om ikke alle, er gode lærere, deres forelesninger tro mot Bibelen og de har gitt meg god og ny kunnskap på min veg, som jeg setter meget pris på.

Likeledes møter man ved en teologisk utdanningsinstitusjon også mange ulike meninger om mangt og meget, kanskje særlig blant studentene. Man finner alt fra høykirkelige lutheranere til karismatiske pinsevenner, kvinneprestmotstandere til kvinnelige prestestudenter, pro-voksendåp og pro-barnedåp, kort sagt meget forskjellig. Også jeg som konservativ - må man kalle det - møter motstand for mine synspunkter både på studiestedet og ikke minst ute i ”verden”, også blant mine familiemedlemmer. Det er prøvende å være bekjennelsestro i dag, og da kanskje særlig som ung.

Men det er i møte med motstanden mot det syn jeg står for, og som kirken til alle tider har stått for, at jeg er meget takknemlig for de bevegelser jeg er med i. Blant annet For Bibel og bekjennelse, som gir meg større og større frimodighet til å stå på for Bibel og kristen bekjennelse, nå og også videre i mitt studium. Og når den tid kommer, i min videre tjeneste for kirken. Må vi som er med i FBB og andre bevegelser som fremmer klassisk apostolisk kristendom, fortsette med frimodighet vår kamp for våre kirker, slik at vi kan ”sannheten tro i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus”(Ef. 4, 15) og sammen love Ham og bekjenne Hans herlige navn i sannhet!

Benjamin Bj. Anda (19 år), stud. theol.