Urkirken var ikke en idyllisk tid

Metodistkirkens biskop Christian Alsted og to tilsynsprester Ingull Grefslie og Knut Refsdal vil melde sine synspunkter i tilknytning til en podcast samtale mellom Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) informasjonsleder Espen Ottosen og generalsekretær Øyvind Åsland og den inviterte biskop i Oslo, Kari Veiteberg. De gjør det i stykket Uenighet og teologisk mangfold idag 24. juni.

Når metodistene vil tale med skriftsteder inn til samtalen i den lutherske leiren så vil jeg påpeke at skriftbruken deres er problematisk. I sitt stykke ønsker de å hente et forbilde fra urkirken for vår tid. De tegner feilaktig et idyllisk bilde av den første kristne tid, og nettopp de skriftsteder de selv henviser til tegner noe annet enn at urkirken hadde motstridende lære som fikk leve side om side. De skriver bl.a. følgende:
“Respekt for læreforskjeller

Vi er fascinerte av den holdningen og praksisen som preget den første kristne kirke: Til tross for mangfold, ulikheter og forskjellige standpunkter i til dels store saker, var kirken preget av en overordnet opplevelse av å være søsken, Jesu etterfølgere og partnere i Guds misjon. Dette kommer blant annet til uttrykk i fortellingen om det store Jerusalem-møtet i Apg 15:1-31 og i den bitre striden mellom Paulus og Barnabas om Johannes Markus' rolle, der de to for fredens skyld ble enige om å dra hver sin vei i Apg 15:36-41 (se også Apg 1:15-26, 6:1-7, 11:1-18).”

Problemet er at skriftstedene sier noe helt annet enn det metodistlederne bruker dem til. Bibelstedene de bruker kan deles i tre:
1) Jerusalem-møtet i Apg 15:1-31 dreide seg om hedningekristne skulle omskjæres slik de jødekristne ble omskåret, eller om de ikke skulle omskjæres. Dette Jerusalem-møtet fastsatte at en IKKE skulle leve med to ulike standpunkter side om side! Det var derimot ett standpunkt som gjaldt: hedningekristne skulle ikke avkreves omskjærelse. I brevet der denne konklusjon sender til de hedningekristne heter det : “Vi har fått høre at noen fra oss har forvirret dere med sine ord og gjort dere urolige. Men vi har ikke gitt dem noe oppdrag” (Apg 15,24)
Hvordan dette problemet håndteres av Paulus ser vi ellers i hans brev til de hedningekristne i Galatia. Der skriver han “Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus være til minste hjelp for dere” (5,2). I samme brev forteller Paulus fra et møte i Jerusalem: “Men ikke en gang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære. Dette kravet kom fra noen falske søsken som hadde sneket seg inn for å spionere på den frihet vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver” (2,3-4).
Verken Apg 15 eller Galaterbrevet beskriver et harmonisk fellesskap mellom kirkens ledelse og de gruppene som forlangte omskjæring av de hedningekristne. Ordet “falske søsken” er ikke et uttrykk som viser fellesskap i troen.

2) I striden mellom Paulus og Barnabas om Johannes Markus ( Apg 15:36-41) dreier det seg ikke om læreuenighet overhode. Det dreier seg om Johannes Markus skal få delta på en misjonsreise etter at han trakk seg underveis på et tidligere tilsvarende oppdrag. Det dreier seg om uenighet om personalpolitikk og vurdering av egnethet hos en medarbeider.

3) Sist henviser metodistledelsen til Apg 1:15-26, 6:1-7, 11:1-18. Alle stedene dreier seg om referater fra ulike møter i den første kirke der de i hvert tilfelle kom til én konklusjon og én løsning. Jeg anbefaler leserne å slå opp og sjekke disse bibelstedene selv. 

De bibelstedene metodistledelsen har brukt viser at urmenigheten kom til entydige konklusjoner. De fastslo aldri at to motstridende teologiske synspunkt skulle leve side om side. Vi hører om synspunkter som kirkeledelsen ikke vil ha noe av i sin kirke som for eksempel om hedningekristne skulle omskjæres. Denne vranglære ble så tydelig satt på plass at den ikke finnes i noen vanlige kirkesamfunn lenger. 

Torkild Masvie

Biskop
Den Lutherske Kirke i Norge

(Tidligere publisert i Verdidebatt)