Uten Gud er alt tillatt

Espen Ottosen,

Uten Gud er alt tillatt: Det viktige og vanskelige ved å begrunne etikk.

Oslo: Verbum Akademisk,

2023. 255 s.

Målsettingen med denne boken er å undersøke om det er mulig å begrunne en objektiv moral uten en gudstro. Det materiale Ottosen bruker for å undersøke dette, er nyere moralfilosofisk litteratur. Dette er altså et filosofisk mer enn et teologisk prosjekt.

Bokens første del redegjør for argumentasjonen for dem som mener det ikke fins noen objektiv moral. Fra et naturalistisk utgangspunkt kan det synes å være en naturlig konklusjon. Problemet er at det da er vanskelig å ta avstand fra folkemord, voldtekt og andre former for rendyrket individuell og kollektiv egoisme. I praksis er det derfor få (bortsett fra enkelte moralfilosofer) som inntar et slikt standpunkt.

I del to tar Ottosen for seg forsøk på å begrunne objektiv moral uten Gud. Men kan mene at en slik moral lar seg avlese av den faktiske virkelighet, eller at den kan begrunnes rasjonelt. Innvendingene mot en slik tankemåte er imidlertid mange, og Ottosen tar først og fremst for seg tre av disse. Moral kan være en konsekvens av evolusjonen; den er en overlevelsesstrategi. En naturalistisk virkelighetsforståelse peker i retning av en determinisme som undergraver all moral. Og i praksis er vi alle egoister.

Ikke-teistiske begrunnelser for objektiv moral overbeviser derfor ikke, og konsekvensene av å avvise all objektiv moral er store og uheldige. I bokens del tre tester derfor Ottosen ut to ulike argumentasjonsmåter for å begrunne objektiv moral i en gudstro. En kan se på Guds eksistens som den mest naturlige forklaringen på det faktum at alle kulturer har moralske overbevisningen som også innholdsmessig viser et visst samsvar. C. S. Lewis argumenterte slik. Eller en kan hevde at objektiv moral fins, og at det impliserer at Gud også fins, fordi objektiv moral er umulig uten Gud. Immanuel Kant er antagelig den mest kjente representanten for et slikt syn.

Ottosen er imidlertid skeptisk. Han mener det er viktig å fastholde at det fins en objektiv moral, og vil gjerne inngå allianser med dem som tenker slik, enten de har et teistisk livssyn eller ikke. Men forestillingen om en allmenn, tverrkulturell moralnorm er likevel uholdbar, mener han. Når vi tenker slik i Vesten, er det fordi både troende og vantro lever på arven etter massiv påvirkning fra kristen moraltradisjon. I den grad vi i det sekulære Vesten fremdeles har et moralfellesskap, er det mer historisk enn prinsipielt betinget.

Ottosen gir på den måten en viss forsiktig støtte til tanken om en religiøst begrunnet objektiv moralnorm, selv om han ønsker å utforme denne støtten på en måte som ikke støter fra seg dem som prøver å begrunne moralen ikke-religiøst. I bokens fjerde del tar han derfor for seg innvendingene fra dem som mener det er uheldig å operere med en religiøst, i denne sammenheng først og fremst kristent, begrunnet moral. Det er noen som hevder at kirken ikke har fremmet, men bekjempet de verdier vi i dagens vestlige, liberale demokratier ser som vesentlige. Andre mener at gudstro i praksis kan brukes til å begrunne hva som helst, slik at religiøst begrunnet moral blir vilkårlig. Andre igjen mener at gudstro gjør blind lydighet til et ideal, mens andre bestrider at gudstro i det hele tatt utgjør en moralsk relevant forskjell. Ottosen bestrider alle disse argumentene, og opptrer derfor i denne delen av boken i mye større grad som apologet enn han gjør i de tre første delene.

Boken er velskrevet og vitner om god oversikt over nyere engelskspråklig moralfilosofisk litteratur. Referater og diskusjoner er presise og pedagogiske, og det er lett å følge tankegangen. Som innføringsbok for filosofi- og teologistudenter kan den derfor gjøre god nytte for seg.

Ottosen ønsker å være dialogisk; han vil lytte til tenkere med ulike utgangspunkt og primært stille spørsmål som dreier seg om inkonsekvenser og selvmotsigelser hos dem han refererer. Ulempen med en så forsiktig framgangsmåte er at hans eget prosjekt blir utydelig; det blir aldri helt klart hva Ottosen vil med denne boken. Det kan se ut som han tilstreber en form for filosofisk nøytralitet, men er det egentlig mulig? Utgangspunktet for europeisk intellektuell historie er Platons påvisning av at naturalismen er selvmotsigende; for at en interessant samtale i det hele tatt skal komme i gang, må en anerkjenne gitte, transcendente orienteringspunkter. Vi kan være uenige om hva som er sant, men uten en anerkjennelse av at sannheten finnes, blir samtalen fort uinteressant. Ottosen kjenner dette standpunktet, men refererer også til dette i forbifarten som ett blant mange. Kanskje prosjektet hans hadde stått seg på å la dette strukturere framstillingen i større grad.

Antagelig tenker Ottosen seg at hans filosofiske prosjekt også har en viss teologisk relevans. Kristen teologi har imidlertid tradisjonelt vært lite opptatt av spørsmålet om Guds eksistens, blant annet fordi dette spørsmålet i utgangspunktet forutsetter en sekulær virkelighetsforståelse. En har vanligvis ansett spørsmålet etter Guds vesen og Guds forhold til det skapte som mye viktigere enn spørsmålet om en ide om Gud som en slags innholdstom plassholder for moralerkjennelsen kan sies å eksistere eller ikke. Det skyldes først og fremst to ting. For det første har en tvilt på relevansen av begrepet «eksistens» i denne sammenheng -- hører ikke det hjemme mer i den skapte virkeligheten enn i Guds uendelighet? For det andre har spørsmålet om Jesu betydning for gudserkjennelsen, som i kristen sammenheng er det alt avgjørende spørsmålet, en tendens til å forsvinne med et slikt utgangspunkt, noe det også gjør hos Ottosen. Den eventuelle teologiske relevans av Ottosens prosjekt blir derfor minst like utydelig som dets filosofiske plassering.

Dersom de har rett som mener at moral først og fremst er et spørsmål om de moralske fellesskap og de moralske tradisjoners betydning, og Ottosen refererer også til disse, så må en nærme seg spørsmålet om moralens forankring på en annen måte enn det Ottosen gjør. Da blir det mye viktigere å spørre etter de moralske systemers og argumentasjoners sosiale forutsetninger og implikasjoner. Avslutningen på Ottosens bok peker i retning av en viss forståelse for denne tilnærmingen. Det er imidlertid ikke den framgangsmåten han selv har valgt å følge.

21.6.2023

Knut Alfsvåg