Utfordring paa terskelen Utfordring på terskelen

FBB-nytt:

Nr. 2, Juni 2000, 37. årgang

Stud. theol. Peder Solberg:

Utfordring på terskelen

En ting er sikkert: vår tid roper på handling. På noen som vil ta ansvar, ikke bare beskrive og beklage seg over situasjonen, men lede an, gå foran og vise vei i vår forvirrede tid. At det finnes noen som handler, som er villige til å konfrontere, og til å utfordre tåkeleggingen som brer seg, er vi mange som er takknemlige for. Håpet er likevel at de som handler, besinner seg på ikke å forsterke fragmenteringen og forvirringen.

Dette er noe av kjernen i det jeg vil si, når redaktøren ber meg - som snart ferdig cand. theol. - om å komme med en utfordring til dere som har vært prester en stund. Hvordan ser jeg for meg at dere kan handle for å skape rom for oss som ennå står på terskelen til en tjeneste i kirken?

Jeg ønsker ikke å utfordre først og fremst på vegne av meg selv og min fremtidige tjeneste. Jeg har lenge vært klar over at veien til en prestetjeneste i Den norske kirke neppe ville ligge klar foran meg. Med avgjørelsen i "Tunsberg-saken" har jeg fått den endelige bekreftelsen på at Den norske kirke foreløpig har gjort et veivalg som gjør det nokså meningsløst å skulle love troskap mot Skrift og bekjennelse i rammen av en kirke som også sier: Hva kristendom egentlig er, må vi bestemme selv. Samtidig vet jeg at Herren, som ønsker å bruke meg i sin tjeneste, selv vil åpne dører for meg.

Jeg er mer opptatt av min seks måneder gamle datter. Det var en flott dag da hun i februar ble døpt til Herren Jesus Kristus. Likevel kjente jeg sorgen over at den kirkelige sammenhengen hun ble døpt inn i, slett ikke ser ut til å ta på alvor sitt "hellige ansvar"; å hjelpe oss som foreldre med å lede henne frem til en moden kristen tro når hun vokser opp. Mitt ønske er at hun skal få vokse opp i et kristent fellesskap som forkynner én Herre, én tro og én dåp. Det må være perspektivet når vi handler.

Samtidig er min utfordring til dere, så vel som til meg selv, at vi inkluderer oss selv i vår kritiske belysning av Den norske kirkes situasjon. Kanskje det vi nå opplever kan ses som en dom som også rammer bekjennelseskampen slik den har vært drevet til nå. Kanskje er utfordringen ikke bare å prøve å demme opp for den voldsomme flodbølgen som rammer vår kirke, men å gå inn i en ydmyk selvransakelse. Første punkt her må være å etterprøve våre motiv for det vi gjør og sier.

Det vi mest av alt trenger i dag, er åndelige ledere som viser veien inn til Guds faderhjerte. Ordet kjærlighet blir forferdelig misbrukt i vår tid. Nettopp derfor skulle vi søke ennå mer å kjenne og formidle Guds kjærlighet. En nidkjærhet som ikke springer ut av egen erfaring av Guds kjærlighet, og av Hans ønske om gjenopprettelse av relasjoner, den blir, som Paulus sier, bare drønnende malm og klingende bjeller. Oppgjøret med vranglæren må gå hånd i hånd med at vi ydmykt vender oss til Gud med hele vårt liv - også med våre egne harde og lunkne hjerter.

Dessuten må vi gjenoppdage en åndelig øvelse fra den gamle kirke: vi må øve oss i å dø. Dette innebærer et oppgjør med våre kjepphester og vår selvhøytidelighet. Ydmykhet ble i oldkirken ansett som den viktigste kristne dyd. Vi trenger forbilder som er villige til å ydmyke seg, og som er villige til å strekke seg langt i å bære over med hverandre, også i våre forskjellige konservative sammenhenger. I vår tid, hvor den falske enheten råder, må vi brenne ennå sterkere for å bygge en sann enhet i Kristus.

Konkret tenker jeg meg at vi må øve oss i tanken om at sammenhenger vi nå står i og knytter vår identitet til, kan være blant det som i sin nåværende form må dø, for at noe nytt og sant skal kunne vokse frem. Den norske kirke, slik vi kjenner den i dag, kan dø. FBB som bevegelse kan dø. Jeg sier ikke skal, men kan.. Dette innebærer også at vi må besinne oss på at kirken ikke er norsk. Vi har i vår krisesituasjon også en unik mulighet til å forsøke å knytte bånd til trossøsken på tvers av landegrensene.

Dessuten må vi her i landet slutte å krangle om hvem som er mest luthersk. Jeg er fristet til å omskrive et kjent sitat: "Det finnes ikke én som er gjennomført luthersk, ikke en eneste…". Jeg mener ikke at det er galt å fremholde at CA og "lille katekisme" i lys av Konkordieboken er en sann og rett bekjennelse av kirkens ene tro. Men vi kan ikke late som om kristendommen ble oppfunnet på femtenhundre-tallet, og at alle kirkelige svar i vår tid kan gis i lys av det som skjedde da. Det er heller ikke så sikkert at det er det eneste som er "luthersk". Vi trenger hele Bibelen, lest i lys av hele kirkens erfaring, for å kunne møte vår tids utfordringer.

Med andre ord: Mitt ønske er at dere som i dag er i posisjoner hvor dere skal lede flokken, er villige til å ydmyke dere og gi slipp på noe. Vær forbilder i det å søke Gud, og sann kristen enhet! Klarer dere dette, vil Herren selv vise oss alle veien, skritt for skritt.

Peder K. Solberg